Etisk bruk av KI krever klare ansvarslinjer med psykologen i førersetet.
Torhild Tønnesen Haugnes & Roland Westerlund
Ved Modum Bads forskningsinstitutt arbeider vi med flere forskningsprosjekter som omhandler kunstig intelligens i terapirommet. Kunstig intelligens (KI) brukes i økende grad i psykoterapi. Teknologien finnes både i systemer som bistår klinikere med administrative oppgaver som oppsummeringer og journalnotater, og som beslutningsstøtte i diagnostikk og i prediksjon av behandlingsforløp ved hjelp av algoritmer.
KI ligger også til grunn for interaktive terapeut-chatboter og pasient-chatboter, der sistnevnte kan hjelpe terapeuter under opplæring med å utvikle ferdighetene sine. I teksten her ser vi på hvilke etiske implikasjoner KI kan få for pasientforløpet, med særlig vekt på bruken av KI som støtte for kliniske vurderinger.
Vi ser spesielt på KI som aktør når det gjelder prediksjonsalgoritmer, en voksende trend innen beslutningsstøtte og persontilpasset behandling. Hvordan kan vi som klinikere møte de etiske implikasjonene prediksjonsverktøyer medfører rundt spørsmål om tillit, transparens og mulighetene for svekket ansvarsfølelse.
Vi spør om KI er en løsning, eller enda en kokk som lager søl i det intrikate samspillet ved et sykehus. Vi spør også hva de etiske implikasjonene er i lyset av at det emosjonelle ubehaget som følger av vanskelige prioriteringer, trolig aldri erfares av en algoritme.
Les hele artikkelen: Tidsskrift for Norsk psykologforening
