Kvinner som brukar ADHD-medisinar har opp til ni prosent høgare risiko for spontanabort. Ill. foto: Mostphotos.
Ei nyleg gjennomført studie har undersøkt korleis bruk av medisin mot ADHD under svangerskap kan påverke risikoen for spontanabort. Resultata viser at risikoen for spontanabort er høgare hos kvinner med ADHD som nyttar medisinar, enn dei som ikkje brukar medisinar i svangerskapet.
I studien har ein undersøkt samanhengen mellom bruk av ADHD-medisinar og spontanabort, definert som svangerskapstap før veke 20. Ved bruk av nasjonale registerdata frå Noreg har forskarar samanlikna nær 3 000 svangerskap som enda i spontanabort med over 10 000 som resulterte i levande fødslar blant personar med ADHD.
Det har tidlegare vore estimert at risikoen for spontanabort i den generelle befolkninga er om lag 17 %, og at kvinner med ADHD har litt høgare risiko, med om lag 3 ekstra tilfelle per 100 svangerskap. Resultat frå denne studien viser at blant kvinner som brukar ADHD-medisinar under svangerskapet aukar risikoen moderat med opp til 9 ekstra spontanabortar per 100 svangerskap. Tala er justerte for faktorar som andre psykiske lidingar og bruk av andre medisinar som kan påverke risikoen for spontanabort.
Figur: Tidligere forskning viser at 17 av 100 graviditeter ender i spontanabort i den generelle befolkningen (svart), og at kvinner med ADHD har 3 ekstra tilfeller (gul). Ny forskning indikerer at bruk av ADHD-medisiner øker risikoen med ytterligere 9 spontanaborter (gul m/ blå linje).
Studien viste ein auka risiko for spontanabort med ADHD-medisinar generelt, med dei vanlegaste medisinane som metylfenidat, lisdexamfetamin og atomoksetin. I studien peiker òg forskarane på behovet for vidare forsking for betre å forstå den auka risikoen for spontanabort blant kvinner som nyttar ADHD-medisinar under svangerskap.
– Vi veit framleis lite om dei biologiske mekanismane bak denne risikoen, spesielt korleis medisinar verkar inn på blodtrykk og blodtilførsel til livmora, seier Jacqueline Cohen, prosjektleiar og seniorforskar ved FHI.
Å utforske korleis ulike dosar påverkar risikoen, samanlikne ulike typar ADHD-medisinar, og vurdere andre faktorar som livsstil og kosthald vil gje verdifull innsikt. Slik forsking kan bidra til tryggare behandlingsalternativ for gravide med ADHD.
Hekta på kunnskap kombinerer e-læring og gruppediskusjon. Ill. foto: Colourbox.
Nettportalen Hekta på kunnskap er et gratis webinar som støtter fagfolk som arbeider med ADHD og rus. Pasienten ser modulene i webinaret, og fagfolk leder samtalegrupper med pasienter i etterkant av hver modul.
Webinaret er utviklet av fagfolk i samarbeid med ADHD Norge, og med støtte fra Helsedirektoratet. Du finner det på ADHD Norges nettsider: Nettportal om ADHD og rusutfordringer
Hekta på kunnskap består av åtte moduler med forhåndsinnspilte, korte webinarer, animasjonsfilmer og refleksjonsoppgaver. Modulene er ment å benyttes i kombinasjon med samtalegrupper. I gruppene man snakker man om modulene etter å ha gått gjennom disse. Hekta på kunnskap er ment som et tillegg til annen behandling eller oppfølging.
Modulene er lette å forstå, og det eneste fagpersoner behøver å gjøre er å lede samtalegrupper etter visning av hvert webinar. De åtte modulene er:
1. Introduksjon og oppstart
2. Hva er egentlig ADHD
3. ADHD og rusproblemer
4. Følelser
5. Relasjoner
6. Behandling
7. Mestringsstrategier
8. Veien videre
Avspillingen av filmene tar rundt en time, men gruppediskusjonene etterpå vil naturlig nok ta lengre tid. Start webinaret: Hekta på Kunnskap
Både voksne og barn kan rammes av ADHD. Ill.foto: Colourbox.
ADHD og behandlingen av den har vært gjenstand for intens debatt. De siste fem årene har det vært en betydelig utvikling innen behandling av ADHD.
I de forskjellige kildene er ulike behandlinger vektlagt. I den norske retningslinjen står det at det alltid må vurderes hvilke tiltak den enkelte har mest nytte av.
BMJ Best Practice
Oppslagsverket BMJ Best Practice har forskjellige anbefalinger for barn og voksne. I kapittelet om behandling av barn beskrives behandling som er under utvikling (emerging). Ingen av preparatene som beskrives der (serdexmethylfenidat og viloksazin) er i dag (05.09.2025) tilgjengelig i Norge. Behandlingsalgoritmen for barn er inndelt i barn 4-6 år og barn i alderen 6-18 år.
For de yngste barna anbefaler BMJ Best Practice foreldretrening i atferdsregulerende tiltak, klasseromstiltak og psykoedukasjon. Metylfenidat og guanfacin anbefales som henholdsvis 2. og 3. linje-tiltak.
For barn i alderen 6-18 år anbefaler BMJ Best Practice psykoedukasjon og atferdsterapi som førstelinjetiltak, samt å vurdere stimulerende medisiner (metylfenidat eller amfetamin). Som andrelinjetiltak anbefaler BMJ Best Practice å starte behandling med stimulerende medisiner med tillegg av atferdsterapi.
Også kapittelet om behandling av voksne har et avsnitt om emerging treatments.
Der beskrives guanfacin som et kommende medikament, men det er, ifølge RELIS i 2023, ikke godkjent for behandling av ADHD hos voksne, kun til barn i alderen 7-17 år. Leger kan forskrive guanfacin mot ADHD til voksne (off-label), men påtar seg da et særskilt ansvar.
I Felleskatalogen står det om guanfacin depottabletter: Til behandling av ADHD (attention deficit hyperactivity disorder)/hyperkinetisk forstyrrelse hos barn og ungdom 6-17 år hvor bruk av stimulantia ikke har vist seg egnet, ikke tolerert eller er ineffektive. Skal brukes som del av et omfattende behandlingsprogram for ADHD som vanligvis omfatter psykologiske, pedagogiske og sosiale tiltak.
UpToDate
Oppslagsverket UpToDate skriver blant annet at oppmerksomhets- og hyperaktivitetsforstyrrelse (ADHD) er en kronisk tilstand, og at opplæring av pasienter, pårørende og lærere om diagnosen er en viktig del av behandlingen. Pasientens og pårørendes verdier og preferanser er avgjørende faktorer når man skal vurdere om man skal starte medikamentell behandling.
UpToDate skriver videre at behandlingen av barn med ADHD bør sette mål som er realistiske, oppnåelige og målbare. Spesifikke mål kan endres i løpet av behandlingen og bør bestemmes i samråd med omsorgspersoner, barnet og skolen.
For de fleste skolebarn og ungdommer som oppfyller de diagnostiske kriteriene for ADHD og spesifikke kriterier for medikamentell behandling, foreslår UpToDate innledende behandling med sentralstimulerende legemidler kombinert med atferdsterapi for å forbedre kjernesymptomer og målrettede utfall. Imidlertid kan ikke‑stimulerende medikamenter være mer hensiktsmessige for enkelte barn.
Retningslinjer
I den norske faglige retningslinjen (sist oppdatert 2022) står det at det må alltid vurderes hvilke tiltak den enkelte har mest nytte av. Psykoedukasjon med informasjon om diagnosen er det første trinnet i behandlingen. Opplæringen bør inkludere informasjon til nære familiemedlemmer, som foreldre, ektefelle, søsken, barn og andre, personell i barnehage og skole og andre dersom det gis tillatelse til dette.
Tiltakshåndboka
Tiltakshåndboka, utgis av RBUP og går jevnlig gjennom dokumentasjonen av tiltak for barn og unge. I dagens utgave (05.09.2025) er det en oversikt over hvilke tiltak som anbefales i behandling av ADHD hos barn og unge under 18 år. Tiltakene er vurdert ved hjelp av GRADE. Psykoedukasjon og foreldreveiledning har fått spesielt høy skåre der.
Cochrane Library
Cochrane Library har publisert flere relevante oversikter, særlig på medikamentell behandling, foreldreopplæring og sammenligning av forskjellige behandlingsformer for barn med ADHD. Helsebiblioteket har en oversikt over systematiske oversikter om ADHD fra Cochrane. Den nyeste er fra 2023 og gjelder metylfenidat. Konklusjonen der er at metylfenidat, sammenlignet med placebo eller ingen intervensjon, kan forbedre lærervurderte ADHD-symptomer og generell atferd hos barn og ungdom med ADHD. Det kan være ingen effekt på alvorlige bivirkninger og livskvalitet. Videre står det at på grunn av hyppigheten av ikke-alvorlige bivirkninger knyttet til metylfenidat er blinding av deltakere og de som vurderer utfallene særlig utfordrende.
Statsforvalterens tilbakemeldinger har synliggjort et behov for en klarere fremgangsmåte for å vurdere hvem som har rett til utredning av ADHD. Ill. foto: Colourbox.
I møte med økende henvisninger endret Stavanger DPS praksis for rettighetsvurderinger.
Gunnar Schaefer
Tilbakemeldingene fra Statsforvalteren har synliggjort et behov for en klarere fremgangsmåte for å vurdere hvilke pasienter som har rett til utredning av ADHD. Ved Stavanger DPS har vi derfor jobbet systematisk med å klargjøre hvilke kriterier vi legger til grunn for rettighetsvurderingen. Vi har også begynt å ta vurderingssamtaler per telefon for å innhente supplerende opplysninger der vi har vurdert dette som nødvendig og hensiktsmessig. Etter at vi har endret vår vurderingspraksis, har vi fått medhold i en svært høy andel av klagesakene som gjelder rett til utredning av ADHD.
I det følgende går jeg inn på utfordringene vi står overfor i rettighetsvurdering av henvisninger for ADHD. Videre gir jeg en grundigere beskrivelse av vurderingspraksisen vi har utviklet ved Stavanger DPS for å håndtere disse utfordringene. Til slutt oppsummerer jeg tilbakemeldingene vi har fått fra Statsforvalteren i 49 klagesaker knyttet til ADHD etter endret praksis. Jeg vil tro både våre erfaringer og praksis kan være overførbare til andre poliklinikker.
Barn som er ett år eldre ved skolestart får i gjennomsnitt høyere resultater på nasjonale prøver. Ill. foto: Colourbox.
En ny studie fra FHI viser at barn som er blant de eldste når de starter på skolen har betydelige lavere sannsynlighet for å få en ADHD-diagnose sammenlignet med de yngste.
Studien er publisert i tidsskriftet European Sociological Review:
Boken stiller spørsmål ved hvordan samfunnet og helsevesenet håndterer barns psykiske utfordringer.
Psykiater og spesialist i allmennmedisin, Amir David Arden, har lest og anmeldt «Diagnosefellen. Om sykeliggjøring av norske barn», skrevet av barne- og ungdomspsykiater Henriette Kirkaune Sandven. Arden synes boken er et viktig innlegg i debatten, men synes boken mangler tilstrekkelig nyansering.
Amir David Arden
Henriette Kirkaune Sandven, en erfaren barne- og ungdomspsykiater, skaper med Diagnosefellen en provoserende og tankevekkende bok om den økende tendensen til å diagnostisere norske barn med psykiske lidelser. Gjennom en blanding av faglig innsikt, personlige erfaringer og konkrete pasienthistorier utfordrer hun leseren til å stille spørsmål ved hvordan samfunnet og helsevesenet håndterer barns psykiske utfordringer.
Hva handler boken om?
Boken tar for seg den eksplosive økningen i psykiatriske diagnoser blant barn, spesielt ADHD og autismespekterforstyrrelser. Sandven argumenterer for at vi har skapt et «diagnosesamfunn» der normale barndomsutfordringer medikaliseres, og hvor kulturelle, sosiale og systemiske faktorer overses. Hun peker på hvordan retningslinjer for diagnoser har blitt myknet opp, legemiddelindustrien promoterer medisinering, og skole- og prestasjonspress skaper unødvendig stress. Gjennom case-studier som Fredrik, Karoline og Sondre viser hun hvordan ressurssterke familier ofte får raskere hjelp, mens de mest sårbare faller mellom stolene.
Styrker: Engasjerende og faglig fundert
Sandven skriver med autoritet som både mor og fagperson. Hun balanserer fagterminologi med hverdagslige eksempler, noe som gjør boken tilgjengelig for et bredt publikum. Hendelser fra egen praksis, som gutten med hallusinasjoner fra en annen kultur, underbygger poengene om hvordan vestlige diagnosemanualer kan gi feiltolkning av normale variasjoner. Statistikk fra WHO og norske rapporter gir troverdighet, og hennes kritikk av manglende biologiske markører for ADHD er spesielt overbevisende.
Svakheter: Ensidig og komplisert
Boken har en tydelig agenda: Å avsløre overdiagnostiseringens farer. Men denne ensidigheten kan underminere nyanseringen. Selv om Sandven anerkjenner at noen barn trenger diagnoser, presenteres motargumenter kun kort. Lesere uten forkunnskap kan også bli overveldet av mengden av case-studier og faglige begreper. Dessuten mangler det noen ganger oppdatert forskning – for eksempel diskuteres ikke nyere studier om nevrodiversitet eller positive sider ved diagnoser. Videre kunne boken ha belyst historiene til de som ikke fikk en diagnose i barndommen. Disse pasientenes erfaringer, som ofte innebærer år med uforståtte utfordringer og manglende støtte, kunne ha gitt en enda rikere kontekst til debatten og kompleksiteten om psykiske diagnoser. Deres historier ville illustrert de komplekse følgevirkningene av å vokse opp uten nødvendig hjelp og forståelse, og vist hvorfor en balansert tilnærming til diagnoser er kritisk.
Du kan bruke UpToDate både på jobben og hjemmefra. Ill.foto: Colourbox.
Oppslagsverket UpToDate, som Helsebiblioteket har kjøpt fri for norske brukere, har en tjeneste som heter What’s New. Under Psychiatry er det nå flere interessante nyheter.
Behandling for fødselsdepresjon utført av ikke-spesialister (januar 2025)
Selv om kognitiv atferdsterapi (CBT) er en etablert behandling for fødselsdepresjon, kan tilgangen være begrenset fordi det er for få spesialister som kan gi behandlingen. Nå har en fersk studie der over 700 kvinner med fødselsdepresjon deltok funnet at sannsynligheten for bedring var dobbelt så høy med CBT gitt av ikke-spesialiserte helsearbeidere sammenlignet med vanlig omsorg. UpToDate anbefaler standard psykoterapier som CBT, administrert av spesialister eller ikke-spesialister, for alle pasienter med mild til moderat fødselsdepresjon, for å forbedre resultatene både for kvinnene og barna. (Se «Mild to moderate postpartum unipolar major depression: Treatment», section on ‘Evidence of efficacy’.)
Metylfenidat-sikkerhet under graviditet (januar 2025)
Sentralstimulerende midler er den foretrukne legemiddelklassen for farmakologisk behandling av ADHD hos voksne. Sikkerheten under graviditet er imidlertid ikke sikkert fastslått. I en metaanalyse som evaluerte utfall for fosteret hos over 30 000 gravide med ADHD, var eksponering for metylfenidat under graviditeten ikke forbundet med økt risiko for medfødte misdannelser eller spontanabort. Disse dataene bidrar til den voksende litteraturen om sikkerheten ved bruk av metylfenidat under graviditet, skriver UpToDate. Dataene diskuteres gjerne med pasienter ved samvalg om bruk av sentralstimulerende midler for ADHD under graviditet. (Se «Attention deficit hyperactivity disorder in adults: Treatment overview», section on ‘Pregnancy’.)
Screening for angst og depresjon hos barn og ungdom med epilepsi (november 2024)
Nye konsensusbaserte anbefalinger for diagnostisering og behandling av angst og depresjon hos barn og ungdom med epilepsi er tilgjengelige fra International League Against Epilepsy (ILAE). Disse anbefalingene inkluderer screening for angst og depresjon hos alle barn og ungdommer med epilepsi fra sju års alder og deretter årlig. I tillegg anbefaler foreningen bruk av et formelt screeningspørreskjema for å vurdere symptomer på angst og depresjon, og tettere overvåking av grupper med høyere risiko (eksempelvis barn og unge med selvmordsrelatert atferd). Screeningintervjuer bør inkludere barnet med epilepsi og deres foreldre eller andre omsorgspersoner. De foresatte bør informeres om potensielle negative atferdsmessige effekter av antiepileptiske medikamenter. UpToDate er enige i ILAEs anbefalinger, inkludert henvisning av pasienter med moderat til alvorlig depresjon eller angst til en helsepersonell med kompetanse innen psykisk helse. (Se «Epilepsy in children and adolescents: Comorbidities, complications, and outcomes», section on ‘Anxiety and depression).
Semaglutid for alkoholbrukslidelse (februar 2025)
Foreløpige funn fra kohortstudier antyder at semaglutid, en glukagonlignende peptid-1-reseptoragonist, kan redusere alkoholsug og alkoholbruk. I en randomisert studie med 48 deltakere med alkoholbrukslidelse så en på effekten av ni uker med subkutan semaglutid, i doser fra 0,25 mg til 1 mg ukentlig. Forskerne konkluderer med at ukentlig alkoholsug og antall dager med høyt alkoholinntak gikk ned med omtrent én dag mindre per uke, sammenlignet med placebo. Disse resultatene antyder en potensiell rolle for semaglutid i behandlingen av alkoholbrukslidelse og viser behovet for større, randomiserte studier. (Se «Alcohol use disorder: Pharmacologic management», section on ‘Therapies with unclear efficacy’.)
Redaksjonen har brukt KI-tjenesten Perplexity.ai til oversettelse av disse utdragene fra UpToDate. Oversettelsene har blitt gjennomgått og redigert manuelt.
Forfatteren tar opp myter og misforståelser om ADHD.
Kristina Norheim Lorentzen har lest Dawn Peleikis´bok «ADHD – En bok for deg som er behandler, pasient eller pårørende» og har skrevet en omtale for Npf. Anmelderen mener boken er verdt å lese – også for fagfolk.
Anmeldt av Kristina Norheim Lorentzen
Klinisk erfaren forfatter
Dawn Elisabeth Peleikis er psykiater og forsker. Hun jobber som avdelingsoverlege og medisinskfaglig rådgiver ved Asker distriktspsykiatriske senter (DPS) i Vestre Viken. Boka med tittelen «ADHD – En bok for deg som er behandler, pasient og pårørende» er et samarbeidsprosjekt mellom Klinikk for psykisk helse og rus ved Vestre Viken HF og Universitetet i Oslo.
Peleikis ønsker med boken å gi både behandlere, pasienter og pårørende en bedre og dypere forståelse om hva hyperkinetisk forstyrrelser (ADHD) er og ikke er. Det finnes etter forfatterens syn flere misforståelser omkring denne diagnosen som kan resultere i at flere med ADHD ikke oppdages tidlig nok og dermed ikke får riktig behandling. I boken tar hun et oppgjør med flere myter, blant annet at flere får diagnosen ADHD nå enn tidligere. Hun viser til relevant forskning som har kommet frem til at forekomsten ikke har økt de siste 30 årene.
Tittel: ADHD- En bok for deg som er behandler, pasient eller pårørende. Forfatter: Dawn Elisabeth Peleikis. Antall sider: 175. Forlag: Universitetsforlaget, 2. opplag 2024. ISBN 978-82-15-07188-6
