Simple støtter opplæring og implementering av forebygging av selvmord. Ill. foto: Mostphotos.
Simple er en gratis tilgjengelig treningsplattform for selvmordsforebygging som kombinerer digital ferdighetstrening med lokale, fysiske workshoper.
Eskil Skjeldal
Prisvinnende treningsplattform
Helsedirektoratet publiserte i april 2024 en ny nasjonal faglig retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). I 2024–2025 er Simple tatt i bruk nasjonalt som et frivillig opplærings- og implementeringsverktøy for retningslinjen.
Simple gjør ferdighetstrening i selvmordsforebygging tilgjengelig for helsepersonell i psykisk helsevern og TSB. Det er en aktiv opplæring hvor helsepersonell trener på å løse praksisnære oppgaver og kasus.
Arbeidet er gjennomført som et interregionalt samarbeid, med kvalitetssikring i de regionale selvmordsforebyggende nettverkene. I 2025 fikk redaksjonen bak Simple Akuttpsykiatriprisen for sitt banebrytende arbeid innen selvmordsforebygging i psykisk helsevern.
Forhold utenfor terapien, som økonomi og sosiale problemer, var utfordrende i individualtimene.. Ill. foto: Mostphotos.
Pasienter med personlighetsforstyrrelser, med komplisert interpersonlig problematikk og suicidalitet, kan by på utfordrende terapeutiske prosesser og vekke sterke motoverføringer hos terapeutene.
Tidligere forskning har vist at spesielt suicidalitet kan være krevende for norske psykologer mer generelt. I vår studie undersøkte vi hva terapeuter i Nettverk for personlighetsforstyrrelser opplever utfordrende, og til hjelp, i sitt arbeid.
Metode
Et elektronisk spørreskjema ble utviklet og sendt ut til om lag 140 behandlere i Nettverket, og vi fikk 79 besvarelser, noe som gav en svarprosent på 56.
Resultat
Suicidalitet ble oppgitt som et mindre problem hos størsteparten av behandlerne, mens pasienters unngåelse av følelser var en større utfordring i både individual- og gruppeterapi. Forhold utenfor terapien, som økonomi og sosiale problemer, var også utfordrende i individualtimene. Motoverføringer forbundet med emosjonelt ustabile trekk ble i liten grad rapportert som et problem, mens narsissistiske og antisosiale trekk vekket mer krevende motoverføringer. Veiledning og kollegasamtaler var det som ble opplevd som mest nyttig.
Konklusjon
Blant behandlere i Nettverket var unngåelse av følelser en større utfordring i terapi enn suicidalitet. Pasienter med narsissistiske og antisosiale trekk vekte oftere krevende motoverføringsreaksjoner enn pasienter med emosjonelt ustabile trekk. Veiledning og kollegasamtaler opplevdes mest hjelpsomt for terapeutene.
En kriseplan bør lages før krisen er der. Ill. foto: Mostphotos.
Norsk forening for allmennpsykologi (NFA) har laget en mal for kriseplan som skal styrke alliansen mellom helsearbeider, pasient og pårørende.
Eskil Skjeldal
Laget i «fredstid»
Foreningen skriver at kriseplanen er «et praktisk verktøy vi lager i «fredstid» sammen med pasienten og pårørende. Vi vet alle at når det først koker, er det vanskelig å opprette den gode alliansen og lage en solid plan. Da trenger vi en avtale som er inngått mens pasienten var i stand til å reflektere og se muligheter.»
Slippe å gjette: Når pasienten er dårlig, kan kommunikasjonen gå i lås. Kriseplanen har pasienten selv vært med å utforme. Da slipper vi å prøve og feile med tiltak pasienten vet at ikke fungerer, og vi kan gå rett på det som demper krisen.
Fange opp signalene: Det er viktig både for hjelpere og pasienten selv å være så klare som mulig over hva varseltegnene er. Er det søvnløshet? Isolasjon? Økt pengebruk? Planen gir oss knaggene vi trenger for å gripe inn helst før krisen eskalerer.
Trygghet for involverte: Det er krevende for alle involverte å stå i akutte situasjoner. En god plan gir oss en ryddig oppskrift på hvem som skal kontaktes og hvilke fullmakter vi har. Det senker skuldrene både hos hjelpere og pårørende.
Ansvarliggjøring (på en god måte): Planen tydeliggjør hva pasienten selv kan gjøre for å mestre symptomene og når vi skal ta over styringen.
Det handler om å slippe å finne opp kruttet på nytt hver gang en pasient blir dårlig, og heller spille på lag med de erfaringene som allerede finnes. Se også foreningens ressursbank, der du kan finne webinarer, ressurser knyttet til både barn og voksne, samt relevante juridiske problemstillinger.
Lik tilgang til psykisk helsehjelp
NFA er en faglig interesseforening. Formålet er å fremme det psykologfaglige behandlingsarbeidet innen primærhelsetjenesten, og de vil utvikle faget allmennpsykologi og spre gode verktøy og praksiseksempler. De vil arbeide for distriktsvennlige løsninger og lik tilgang til psykisk helsehjelp over hele landet.
Forskerne håper at genetisk informasjon skal hjelpe helsepersonell å finne personer med høy selvmordsrisiko. Ill. foto: Colourbox.
Depresjon i ung alder har en sterkere arvelig komponent enn depresjon senere i livet. Ung depresjon er også knyttet til høyere risiko for selvmordsforsøk.
Dette er noen av funnene i en stor nordisk studie som har sammenlignet genetikk og risiko for selvmordsforsøk hos personer som fikk sin første depresjon før 25-årsalder, med dem som fikk diagnosen etter fylte 50 år.
– Vårt håp er at genetisk informasjon skal kunne hjelpe helsepersonell å finne personer med høy selvmordsrisiko som kan trenge mer støtte og tettere oppfølging, sier seniorforsker og medforfatter av studien, Lu Yi, ved instituttet for medisinsk epidemiologi og biostatistikk til nyhetsavdelingen ved Karolinska Institutet i Sverige.
Studien er basert på informasjon fra helseregistre og genetiske data fra over 150.000 personer med depresjon og 360.000 kontrollpersoner i Danmark, Sverige, Norge, Finland og Estland. Fra Norge er det data fra den store «mor, far og barn-undersøkelsen» (MoBa) som er brukt.
Spillets viktigste oppgave er å gi øvelse i både å spørre, snakke og ikke minst høre om selvskading. Ill. foto: Colourbox.
Målet med samtalesimulatoren «Frida» er at flere skal ønske – og klare – å gå inn i samtaler om selvskading, ifølge psykologspesialist Hannah Lydvo.
Spesialrådgiver og psykologspesialist Synøve Magnussen Wiig intervjuer Hannah Lydvo, spesialrådgiver og psykologspesialist i RVTS Øst.
I april 2023 ble samtalesimulatoren «Frida» lansert. Spilleren møter der avataren Frida, ei 16 år gammel jente som strever med selvskading. Spilleren går inn i rollen som klassekontakten hennes og får slik trening i å snakke med Frida på en måte som gjør det mulig for henne å bli trygg nok til å fortelle om hvordan hun har det. Gjennom samtalen kommer det frem at van-skene utspiller seg og forsterkes på sosiale medier. Hannah Lydvo, psykologspesialist ved RVTS Øst, har vært med å utvikle spillet. Hun er til daglig tilknyttet selvmordsforebyggende team og har også klinisk erfaring.
Hvem er simuleringsspillet «Frida» ment for?
Vi har valgt å gå bredt ut: «Frida» kan være til nytte både for lærere og andre i skoleverket, helsesykepleiere og ansatte i spesialisttjenesten. Generelt kan både de som jobber med barn og unge, og de som arbeider med voksne, ha nytte av det.
Hva er motivasjonen for å lage spillet?
Vi vet at stadig flere barn og ungdommer får erfaring med selvskading. For noen er det en erfaring de får gjennom å faktisk skade seg selv, men mange opplever også å se selvskading tematisert på sosiale medier, og være vitne til andres selvskading. Vi snakker generelt for lite med barn og unge om hva de opplever på sosiale medier. Også de som mottar behandling, opp-lever at de i liten grad blir spurt og snakket med om det virtuelle livet sitt. Slik kan vi ikke ha det. Rundt 16 prosent av norske barn og unge skader seg selv en eller flere ganger (Tørmoen et al., 2020). Dette er veldig høye tall. Det er opplagt at ikke alle disse unge menneskene skal eller kan få behandling i helsevesenet. Flere av oss må klare å ta samtaler om selvskading. Siden fenomenet er så utbredt, er det viktig at vi alle kan mer om det, og ikke minst at vi vet noe om hvordan selvskadingstemaet gjør seg gjeldende på sosiale medier.
Videre vet vi at en del kan vegre seg for å gå inn i samtaler om selvskading. De kan være redde for å si noe som gjør situasjonen verre, eller de kan tenke at de ikke er i stand til å sitte med ansvaret for hva de eventuelt får høre. Samtidig kan det ikke være et alternativ å la være å forholde seg til dette hvis man er bekymret for noen. Derfor må vi øve. Mange kan vegre seg for å øve gjennom rollespill, men med et spill som «Frida» kan treningen kjennes ufarlig, men likevel relevant og lærerik.
Hvordan fungerer det?
Spillets viktigste oppgave er å gi øvelse i både å spørre, snakke og ikke minst høre om selvskading. Vi ønsker at spillet skal danne et utgangspunkt for å reflektere over egne holdninger og reaksjoner, og kanskje også fordommer mot selvskading, på en trygg måte. Dette kan spillerne gjerne reflektere over sammen med kollegaer. Ved å snakke sammen, tenke oss om og øve blir vi bedre rustet til å ta den praten som kanskje kjennes krevende.
Det er også et viktig poeng at spillerne skal trene på å lytte og utforske uten å komme med korreksjoner og løsninger. Gjennom spillet får man dessuten kunnskap om selvskading som kan være nyttig å ha med seg i slike samtaler.
Våg å spørre om selvmordstanker når det er bekymring. Ill. foto: Colourbox.
En artikkel i tidsskriftet Suicidologi gjennomgår status for og mulige årsaker til selvmord hos eldre menn. Den gir gir anbefalinger og også råd om hvilke verktøy helsepersonell kan bruke.
Selvmordsraten blant eldre er høyere enn i befolkningen generelt – og høyest blant menn over 80 år. I 2023 tok 33,9 per 100 000 menn over 80 år sitt eget liv. Bakgrunnen kan være flere forhold: tap av partner og nettverk, kronisk sykdom, rusbruk, og ikke minst maskuline idealer som gjør det vanskeligere å søke hjelp.
Helsepersonell kan gjøre en forskjell
Ta opp temaet: Våge å spørre direkte om selvmordstanker når det er bekymring.
Screening for depresjon: Bruk Whooley-spørsmål eller MADRS for å avdekke depresjon, og følg opp med behandling eller henvisning.
Screening for rus: AUDIT-C er et enkelt verktøy for å avdekke problematisk alkoholbruk, en kjent risikofaktor.
Se etter varseltegn: Eksempler er sosial tilbaketrekning, endret søvnmønster, økt alkoholbruk, dramatisk endret stemningsleie, eller at personen rydder opp i økonomien og gir bort eiendeler.
Bygg nettverk: Oppmuntre til deltakelse i sosiale aktiviteter og kurs som «Takk, bare bra …» (mestringskurs for personer over 60 år) og kommunale aktivitetstilbud.
Bruk teknologi: Verktøy som videosamtaler, KOMP og sosiale medier kan redusere ensomhet og opprettholde kontakt.
Oppsøkende tiltak: Kommuner har hatt suksess med «eldreveiviser»-ordninger og oppfølgingssamtaler for nyblitte enker/enkemenn.
Nye ressurser
På oppdrag fra Helsedirektoratet har Aldring og helse utviklet:
To filmer om å ta opp selvmordstanker med eldre pasienter
En podkast om menn, ensomhet og selvmordsrisiko
Et oppdatert kursopplegg for forebygging og mestring av depresjon («Takk, bare bra …»)
En digital undervisningspakke for helsepersonell og undervisning integrert i fagskoleutdanningene.
Selvmordsforebygging blant eldre krever at helsepersonell tør å spørre, bruker enkle kartleggingsverktøy, oppdager risikofaktorer tidlig og legger til rette for sosial støtte. Med nye ressurser tilgjengelig og økt oppmerksomhet på eldre menn, er det mulig å redusere risikoen – og redde liv.
Et utkast til saken ble skrevet av Perplexity Pro og deretter kvalitetsvurdert av ChatGPT4o for nøyaktighet, feil og mangler. En forbedret versjon ble så gjennomgått av redaksjonen.
Forskerne identifiserte dårlig søvnkvalitet, manglende foreldrestøtte og negative barndomsopplevelser som de fremste risikofaktorene. Ill.foto: Colourbox.
En ny systematisk oversikt viser hvilke tiltak som kan hjelpe mot ikke-suicidal selvskading (NSSI) blant ungdom. Både forebyggende tiltak og behandlingstiltak var temaer for studien.
Av 1343 gjennomgåtte artikler tilfredsstilte 13 av disse strenge inklusjonskriterier, og gir dermed nyttig innsikt i virksomme tiltak. Programmer som «peer-to-peer» og «Happyles» viste tydelig positiv effekt på reduksjon i selvskadende atferd og styrket emosjonell regulering hos deltakerne. Særlig effektivt var selvhjelpssett med sanserelaterte verktøy, som hjalp ungdom å håndtere vanskelige følelser og impulser.
Sentrale risikofaktorer og sykepleierens rolle
Forskerne identifiserte følgende som de fremste risikofaktorene for utvikling av NSSI blant ungdom:
dårlig søvnkvalitet
manglende foreldrestøtte
negative barndomsopplevelser
I en situasjon med økende sykdomsbyrde oppfordrer forfatterne til å utvikle skolebaserte forebyggingsprogrammer og målrettede, sykepleierstyrte tiltak i psykisk helsevern. Sykepleiere anbefales å fokusere på:
tidlig identifisering
risikovurdering
terapeutisk oppfølging basert på evidensbaserte metoder som emosjonsregulering, mindfulness og psykoedukasjon.
Oppfordring til handling: Fylle kunnskapshullene
Selv om bevisstheten om utfordringene øker, peker studien på en klar mangel på spesifikke intervensjoner og forskningsbaserte forebyggingsstrategier. Forfatterne fremhever at det er viktig å integrere dokumentert kunnskap og verktøy i skole- og helsetilbud, og at samarbeid mellom skole, helsepersonell og familie er avgjørende for å møte problemet med NSSI blant ungdom.
Denne artikkelen ble delvis skrevet med støtte av KI-tjenesten Perplexity.ai.
Bedre samhandling, bedre opplæring og bedre kommunikasjon mellom journalsystemer var noen av ønskene til legevaktpersonalet. Ill. foto: Colourbox.
Bakgrunn: Pasienter med gjentakende selvmordsatferd har ofte et omfattende hjelpeapparat rundt seg og er hyppig i kontakt med akuttmedisinske helsetjenester. Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern omtaler pasientgruppen som kronisk suicidale.
De påpeker at innleggelse på døgninstitusjon ofte er kontraproduktivt til tross for pasientenes hyppige trusler om selvmord. Legevakten er ofte pasientgruppens første møte med helsetjenesten i akutte situasjoner. Det er vanskelig å finne kunnskap om helsepersonells erfaringer med slike møter.
Hensikt:
Å utforske helsepersonells erfaringer med å møte pasienter med gjentakende selvmordsatferd på legevakten.
Metode:
Kvalitativ studie der vi brukte semistrukturerte intervjuer for å samle inn data. Totalt åtte informanter deltok i studien. Samtlige var sykepleiere eller leger ved to legevakter i Sørvest-Norge. Dataene ble analysert etter inspirasjon fra Braun og Clarkes tematiske analyseprosess.
Resultat:
Helsepersonell omtalte møtet med pasientgruppen som å manøvrere mellom ansvar og maktesløshet. Den store ansvarsbyrden pasientgruppen representerte, skapte uro mellom hjelpeinstansene. Store vurderinger måtte fattes på bakgrunn av lite informasjon. Journalsystemer som ikke kommuniserte med hverandre, gjorde at de oppfattet pasientens selvmordskrise forskjellig. Verktøy som var dårlig tilpasset pasientgruppen, samt usikkerhet rundt egen kompetanse medførte at helsepersonell kjente på både ansvarsbyrde og maktesløshet.
Konklusjon:
Funn fra studien viser at det er et behov for økte ressurser på ulike nivåer. Behovet omfatter blant annet journalsystemer som samhandler, forbedret samarbeid mellom hjelpeinstanser, personalveiledning og kompetanseheving. I tillegg belyser studien nødvendigheten av at den aktuelle pasientgruppen mottar adekvat og langsiktig behandling for å forebygge unødvendig kontakt med legevakten.
