Denne fagboka gir helsepersonell kunnskap, kognitive teknikker og kommunikasjonsferdigheter for arbeid med kronisk syke pasienter.
Cathrine Smestad, overlege i Konsultasjon- og Liaisonenheten ved OUS, har lest Torkil Berge og medforfattere sin bok «Psykososiale tiltak ved kronisk og alvorlig sykdom». Med lettleste kapitler og gode tips til empatisk kommunikasjon og kognitive teknikker, anbefaler hun boken til helsepersonell som behandler kronisk og alvorlig somatisk syke pasienter.
Anmeldt av Cathrine Smestad
Pasienter med kronisk og alvorlig sykdom
Bokens forfattere er alle psykologspesialister ved Diakonhjemmet Sykehus der de har etablert Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken. De har over år bedrevet omfattende fagformidling innen kognitiv terapi og mestring av somatisk sykdom og har skrevet en rekke fag-og selvhjelpsbøker, blant annet Håndbok i klinisk helsepsykologi (Fagbokforlaget 2019), som kanskje kan anses som «storesøsteren» til den aktuelle boken.
Målgruppen for denne boken er helsepersonell i primærhelsetjenesten, rehabiliteringsinstitusjoner og i sykehus, men også studenter innen helse-og sosialfag. Boken er ment som en praksisrettet fagbok som gir helsepersonell kunnskap, kognitive teknikker og kommunikasjonsferdigheter til nytte for pasienter med kronisk og alvorlig sykdom.
Tittel: «Psykososiale tiltak ved kronisk og alvorlig sykdom» Forfattere: Torkil Berge, Elin Fjerstad, Ingrid Hyldmo og Nina Lang. Antall sider: 192. Forlag: Fagbokforlaget. Utgivelsesår: 2025. ISBN: 978-82-450-5978-6
RVTS Øst har laget to avatarer som gjør det mulig å øve på samtaler. Ill. foto: Mostphotos.
Hvor går grensene mellom vanlig utprøving av meninger og radikalisering? Og stadig flere barn og unge selvskader. Nå kan tjenesteytere teste ut samtaler med Lars og Frida, to avatarer som kan ruste til bedre samtaler om radikalisering og selvskading.
Eskil Skjeldal
Lars
Hvordan skal man snakke med noen man blir provosert eller skremt av? Hvem kan påvirke vedkommende? Og hvordan reagerer Lars hvis man argumenterer mot ham? RVTS Øst har laget avataren Lars for å hjelpe til med samtaleøving. Lars viser frem holdninger som kan gjøre den som arbeider i skole eller i helsevesenet bekymret. Kanskje har vedkommende også forandret seg i det siste, og å spørre, eller i det hele tatt tørre å spørre, om hva dette handler om, er noe mange opplever som vanskelig.
Trenger ulike instanser
Mennesker som søker seg mot ekstremisme eller er i en radikaliseringsprosess, trenger ofte oppfølging og hjelp fra ulike instanser med et mangfold av kompetanse. For å kunne skape endring, er det nødvendig å bygge en relasjon til den som skal hjelpes.
Gratis
Det er mulig å øve når og hvor som helst, og samtalesimulatoren er gratis. Samtalen kan ta mange forskjellige veier avhengig av hvilket svaralternativ du velger. Målet er å bygge en relasjon med Lars, men man lærer også mye av å svare «feil» og komme på kant med ham.
Heftet fokuserer på informasjon om hjelp som tilbys og hvilke valgmuligheter som finnes. Ill. foto: Mostphotos.
Arbeider du i tjenester med pasienter på individnivå, og vil ha tips til enda bedre brukermedvirkning på din arbeidsplass? Da har vi et gratis nedlastbart hefte om retten til å medvirke i egen behandling.
Eskil Skjeldal
Råd 6-11
Dette heftet, skrevet av vår seniorrådgiver, Arnhild Lauveng, handler om brukermedvirkning på individnivå. Heftet kan være med å lette arbeidet med råd 6-11 som omhandler bruker- og pårørendemedvirkning på individnivå, da heftet fokuserer på informasjon om hjelp som tilbys, på rettighetene til brukeren og på hvilke valgmuligheter som finnes, også til pårørendeinvolvering og pårørendesamarbeid.
Kan ikke velges bort
Brukermedvirkning er en lovfestet rettighet, det er noe helse- og omsorgstjenester er pålagt å gjøre, og ikke noe som kan velges bort. De nye nasjonale rådene er tydelige på hvor avgjørende det er med brukerens medvirkning, i valg av tjeneste, og undersøkelses- og behandlingsformer.
Verktøyet bruker «en tung koffert vi bærer med oss» som metafor Ill. foto: Colourbox.
RVTS Sør har utviklet «Kofferten min og meg» et psykoedukativt samtaleverktøy for tjenesteutøvere som møter mennesker med traumeerfaringer/belastende opplevelser fra barndommen, ofte omtalt som utviklingstraumer.
Eskil Skjeldal
Psykoedukasjon for voksne
«Kofferten min og meg» skal bidra til gode, trygge samtaler, for å utforske og forstå vonde opplevelser – og støtte alle forsøk på, og initiativ til, å mestre livet og få det bedre. Dette er en psykoedukasjonsperm (i psykiske traumer) som kan bidra til samtale for å utforske og forstå vonde opplevelser og støtte alle forsøk på, og initiativ til, å mestre livet og få det bedre.
Tunge belastninger påvirker mennesket
Verktøyet, som kan bestilles her, bruker metaforen om «en tung koffert vi bærer med oss» som er en konkret og gjenkjennbar måte å snakke om hvordan belastninger påvirker mennesket. Innholdet kan brukes i samtaler, undervisning, veiledning og fagutvikling.,
Innhold i permen
En reise i traumeforståelse.
Barndomserfaringer setter spor.
Stress på godt og vondt.
Når kofferten blir for tung å bære.
Hvordan beskytter jeg meg.
Toleransevinduet.
På triggerjakt.
Mine smerteuttrykk.
Det handler om mye mer enn ord.
Kofferten fokuserer også på håp og heling, og inneholder tema som: Min indre styrke, å lete etter følelsene, å våge å reise sammen med andre, å se sammenhenger og om å gjøre traumene til en mindre sentral del av livshistorien.
Anmelderen opplever at Basic Principles and Techniques in Short-Term Dynamic Psychotherapy (1977) er en god hjelp for å forstå menneskesinnet. Ill. foto: Colourbox.
Davanloos klassiske verk skisserer ikke bare en terapeutisk teknikk, men selve arkitekturen i menneskesinnet.
Jonas Sharma-Bakkevig
Det forbløffer meg fortsatt hvor sterkt mitt ubevisste styrer meg. Jeg handler og snakker før jeg vet hvorfor. Først i ettertid ser jeg klart – og så forstår jeg. Et plutselig røntgensyn inn i psyken og mønstrene mine – og alt gir mening. Overgangen fra forvirring til forløsning er fantastisk, og vi opplever det alle fra tid til annen.
Jo lenger jeg har arbeidet som psykolog og veileder, jo tydeligere har det blitt for meg hvordan de samme usynlige trådene fra det ubevisste trekker i oss alle. Det samme skjulte mønsteret som jeg aner i meg selv og andre, ble først forståelig for meg da jeg ble introdusert for intensiv dynamisk korttidsterapi (ISTDP).
Reiseguiden min i dette landskapet ble Basic Principles and Techniques in Short-Term Dynamic Psychotherapy (1977) av Habib Davanloo. Jeg vender stadig tilbake til denne boken. Den fungerer både som en metode og et speil – for meg som terapeut, veileder, ektefelle, pappa og menneske i utvikling.
Kunstig intelligens (KI) brukes i økende grad i psykoterapi. Ill. foto: Colourbox.
Etisk bruk av KI krever klare ansvarslinjer med psykologen i førersetet.
Torhild Tønnesen Haugnes & Roland Westerlund
Ved Modum Bads forskningsinstitutt arbeider vi med flere forskningsprosjekter som omhandler kunstig intelligens i terapirommet. Kunstig intelligens (KI) brukes i økende grad i psykoterapi. Teknologien finnes både i systemer som bistår klinikere med administrative oppgaver som oppsummeringer og journalnotater, og som beslutningsstøtte i diagnostikk og i prediksjon av behandlingsforløp ved hjelp av algoritmer.
KI ligger også til grunn for interaktive terapeut-chatboter og pasient-chatboter, der sistnevnte kan hjelpe terapeuter under opplæring med å utvikle ferdighetene sine. I teksten her ser vi på hvilke etiske implikasjoner KI kan få for pasientforløpet, med særlig vekt på bruken av KI som støtte for kliniske vurderinger.
Vi ser spesielt på KI som aktør når det gjelder prediksjonsalgoritmer, en voksende trend innen beslutningsstøtte og persontilpasset behandling. Hvordan kan vi som klinikere møte de etiske implikasjonene prediksjonsverktøyer medfører rundt spørsmål om tillit, transparens og mulighetene for svekket ansvarsfølelse.
Vi spør om KI er en løsning, eller enda en kokk som lager søl i det intrikate samspillet ved et sykehus. Vi spør også hva de etiske implikasjonene er i lyset av at det emosjonelle ubehaget som følger av vanskelige prioriteringer, trolig aldri erfares av en algoritme.
Utbyttet av egenterapi ligner på det andre folk får ut av terapi, som bedre selvfølelse og større trygghet i relasjoner. Ill. foto: Colourbox.
Mer enn 80 % av psykoterapeuter har erfaring med å være pasient i terapi. I flere videreutdanninger er egenterapi en del av opplegget, siden det kan være en arena for læring.
Marit Råbu og Christian Moltu
I en metasyntese av kvalitative studier har vi undersøkt den norske konteksten. Forskningsspørsmålet var: Hvordan bruker psykoterapeuter erfaringene fra å være psykoterapipasienter når de selv arbeider som terapeuter?
Syntesen bygger på tre kvalitative studier, som omfatter 29 terapeuter. Vi re-analyserte data fra de opprinnelige studiene (17 meningskategorier) og presenterer funnene som en prosessmodell: 1. Hjelpebehovet var autentisk. 2. Erfart betydning av relasjonelle møter med en terapeut. 3. Terapibegreper fikk dypere erfart mening. 4. Terapeuten ble en indre modell. Gode erfaringer ble inspirasjon, og dårlige erfaringer ble påminnelser om hvordan man ikke vil være selv. 5. Terapierfaringer bidro til en følelse av større trygghet og mot i terapeutrollen.
Utbyttet som ble rapportert ellers, ligner på det forskningen har vist at andre folk får ut av terapi, som bedre selvfølelse og større trygghet i relasjoner. Meningen og verdien av terapien henger sammen med når i karrieren og hvorfor den skjer, og hva som ellers foregår i livet til terapeuten. Egenterapi kan inngå i terapeuters alltid pågående sykluser av refleksjon og praksis.
En av mini-metodevurderingene gjelder samhandling ved spiseforstyrrelser. Ill. foto: Colourbox.
Mini-metodevurderinger er en forenklet, lokalt tilpasset metode for å vurdere nye eller eksisterende tiltak (prosedyrer, tester, utstyr) i sykehus og kommuner. Målet er å treffe kunnskapsbaserte beslutninger.
FHI utarbeider mini-metodevurderinger på oppdrag fra kommuner og helseforetak. Du finner alle mini-metodevurderingene her: Mini-metodevurderinger
De kan filtreres på helseforetak og kommuner. Flere av mini-metodevurderingene er gjort innen psykisk helse-feltet.
Det ble ikke funnet oppsummert forskning på strukturerte samhandlingstiltak for spiseforstyrrelser, men Kristiansand kommune gjorde sammen med Sørlandet sykehus en spørreundersøkelse i 2024 som de sendte til kommuneansatte, sykehus, pasienter og deres pårørende. Konklusjon: Både for kommuner og sykehus var konklusjonen at samhandlingstiltak bør innføres. Tilbakemeldinger fra Spiseforstyrrelsesforeningen tyder på det samme.
Pasienter og pårørende savner informasjon ved første henvendelse i primærhelsetjenesten, samt bedre planlegging og overføring tilbake til kommunen. Overganger i behandlingen beskrives som sårbare og vanskelige. Flere rapporterer om brå avslutninger med lite informasjon om videre oppfølging. Mange mangler kjennskap til kommunale tilbud, og dette kan øke risikoen for tilbakefall.
Samlet sett understreker disse funnene behov for tiltak som styrker samarbeid, informasjonsflyt og kompetanseheving på tvers av tjenestenivåene.
Dialektisk atferdsterapi (DBT) ved posttraumatisk stress-syndrom (PTSD)
Dialektisk atferdsterapi (DAT, på engelsk DBT) ble opprinnelig utviklet for å behandle suicidtruede pasienter med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Hovedelementene i behandlingen består av bekreftende psykoterapi/miljøterapi inkludert korrigerende erfaringer, samt innlæring av nye ferdigheter knyttet til emosjonsregulering og samhandling med andre.
Standard behandling i dag er kognitiv atferdsterapi. Dialektisk atferdsterapi er utviklet ut fra kognitiv atferdsterapi. Hvis DAT innføres som metode overfor pasienter med PTSD, vil DAT erstatte KAT. I enheter i psykisk helsevern (spesielt i døgnenheter) som ikke bruker en manualbasert metode, vil DAT for PTSD kunne erstatte «treatment as usual».
Oslo universitetssykehus har vedtatt å innføre dialektisk atferdsterapi for pasienter med PTSD.
Kognitiv atferdsterapi for insomni til personer med psykose
Kognitiv atferdsterapi for insomni (CBT-I) tilpasset personer med psykoselidelser innebærer overordnet tiltak for å optimalisere søvntrykk, stabilisere døgnrytme og redusere aktivering kveld og natt. Behandlingen er basert på standard CBT-I, som tradisjonelt innebærer fem behandlingskomponenter (søvnhygiene, stimuluskontroll, søvnrestriksjon, kognitive teknikker og avspenningsteknikker.
Standard CBT-I blir tilpasset for pasientgruppen ved at søvnrestriksjon utelates. Grunnen er at søvndeprivasjon kan føre til psykose eller psykoseliknende symtomer. Tilpasningene inkluderer imidlertid tiltak for å øke søvntrykket. Disse innebærer bl.a. tiltak for mer regelmessig søvn tilpasset pasientens døgnrytme, mindre søvn på dagtid og økt aktivitet på dagtid.
Metoden har i betydelig modererte varianter blitt benyttet i tidsavgrensede prosjekter ved Oslo universitetssykehus og som poliklinisk gruppebehandling ved førstegangspsykose ved Vestre Viken. Resultater fra disse prosjektene er (ennå) ikke publiserte. Oppstart av poliklinisk gruppebehandling er også under planlegging i Helse Bergen.
