Forskningen om selvmord har gitt oss et overveldende statistisk materiale. Det kan man bli klok av – om statistikken forstås rett.
Av Kim Larsen og Karl Halvor Teigen
Selvmord som fenomen er like mangfoldig som det er sjeldent. Det er ingen enkelt grunn til selvmord. Årsakene finnes i spekteret fra genetikk og biologi, via psykologi og sosiologi, til kultur og filosofi.
Det betyr at en bør sky forenklede årsaksslutninger og faglig dogmatikk. Selvmord er (heldigvis) også et lavfrekvent fenomen. Begge disse kjerneegenskaper gjør selvmord særdeles vanskelig å forske på. Samtidig er det lett å trekke forhastede slutninger når en leser faglitteratur om selvmord, og når suicidologisk forskning refereres i media. Disse kan gi næring til hardnakkede myter om selvmord og komme i veien for forebyggende tiltak.
Hensikten med denne teksten er å gjøre oppmerksom på noen av hovedgrunnene til slike feiltolkninger og misforståelser som lett oppstår blant menigmann og noen ganger også blant profesjonelle. Selvmord er paradoksalt nok så lavfrekvent at man i lengden vil oppnå flest treff ved å predikere at de aldri inntreffer, selv i populasjoner hvor mange risikofaktorer er til stede.
Les hele artikkelen her: – Hvorfor misforstås forskning om selvmord? Tidsskrift for Norsk Psykologforening)
Legg inn en kommentar