Hvordan man snakker med barn handler om å la barnet bli hørt. Ill.foto: Deklofenak, istockphoto
Det finnes flere måter å snakke med barn på som kan være nyttige for voksne med ansvar for barn i jobben. Folkehelseinstituttet gav i 2015 ut en rapport om temaet.
Rapporten Samtaler med barn går gjennom metoder for vitneavhør, kvalitativt intervju, familieterapi og megling. Den er utarbeidet på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Barnets alder, utviklingstrinn og trygghetsfølelse kan være avgjørende for hva slags samtaleteknikk som bør brukes. Voksnes kompetanse i å snakke med barn kan gjøre det lettere for barnet å bli hørt.
– Den profesjonelle voksne må ha kjennskap til samtaleteknikker og metoder som passer for forskjellige formål og ulike tema. Det å kombinere denne kunnskapen med engasjement og innlevelse i det enkelte barns situasjon er et kunststykke, sier prosjektleder ved Folkehelseinstituttet, Heidi Aase på FHIs nettsider.
Det finnes flere gode kilder for den som ønsker å bli bedre til å snakke med barn.
Alderspsykiatri er et omfattende område. Foto: annedehaas, istockphoto
Bruk Helsebiblioteket til å finne retningslinjer for demensutredning.
Utredning av demens foregår både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Selv om fastlegen oftest har hovedansvaret, er samarbeid viktig for å sikre utredning og oppfølging på riktig nivå for den enkelte pasient.
Gjennom Helsebiblioteket kan du finne de dokumentene du trenger til utredningen. Helsebiblioteket samler retningslinjer og veiledere, og har blant annet bygget opp en slik samling for alderspsykiatri. På psykisk helse-området har Helsebiblioteket både norske og utenlandske retningslinjer. For tiden utvikler Helsedirektoratet en ny retningslinje for demens, og denne vil du finne lenke til på Helsebibliotekets nettsider når den blir ferdig.
For å sette seg inn i det praktiske arbeidet kan det være greit å starte med Demens – utredning og diagnose (Helsedirektoratet, 2011). Dette er en oversikt der du får lenker både til demensutredningen i kommunehelsetjenesten, håndbok i etablering og drift av demensteam, samt opplysninger om spesielle rettigheter for minoritetsspråklige.
Flere menn bør antakelig få diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Ill.foto: Colourbox
Relativt få menn får diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.
Tor Erik Nysæter og Hans M. Nordahl
Artikkelen gir en kort innføring i forskningen på menn med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, mulige feilkilder tilknyttet diagnostisering av menn, og en oversikt over kjønnsspesifikke prognostiske faktorer for henholdsvis menn og kvinner.
Tre av fire pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (EUP) innenfor psykisk helsevern er kvinner, og denne forskjellen i forekomst har vært stabilt rapportert i kliniske utvalg i de siste 30 år (Lieb, Zanarini, Schmahl, Linehan, & Bohus, 2004). Befolkningsstudier viser derimot at EUP er mer jevnt fordelt mellom menn og kvinner i befolkningen enn man tidligere har antatt. En befolkningsstudie fra USA viser en tilnærmet lik fordeling av kvinner og menn med EUP (Grant et al., 2008), men to andre undersøkelser fra Storbritannia viser noe mer sprikende resultater. I de britiske undersøkelsene rapporteres det både om tilnærmet dobbelt så mange menn (Coid, Yang, Tyrer, Roberts, & Ullrich, 2006) som tilnærmet dobbelt så mange kvinner (Zanarini et al., 2011) med EUP i befolkningen.
Data fra Norge viser at det er ikke grunn til å anta at EUP forekommer oftere hos kvinner enn hos menn (Torgersen, Kringlen, & Cramer, 2001). Selv om disse befolkningsstudiene viser noe varierende estimater, avviker de fra observert forekomst i kliniske pasientutvalg. Et sentralt spørsmål er om EUP hos menn er underdiagnostisert, noe som kan ha implikasjoner for behandling og forståelse av prognostiske faktorer for menn med EUP, da noen behandlingsveiledere anbefaler spesifikke behandlingsmodeller for diagnosen. Det er dermed viktig å belyse hva man vet om menn med EUP, samt om det finnes kjønnsspesifikke faktorer som det er viktig å adressere i diagnostisering og behandling av EUP.
Formålet med denne artikkelen er å gi en oversikt over hvilken kunnskap som finnes om menn med EUP, og prognostiske faktorer for behandling av henholdsvis kvinnelige og mannlige pasienter med EUP. Befolkningsstudier viser at emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er mer jevnt fordelt mellom menn og kvinner i befolkningen enn man tidligere har antatt
Antallet narkotikautløste dødsfall (266) nærmer seg nå antallet alkoholutløste dødsfall (320). Ill.foto: melhi, iStockphoto
Antall alkoholutløste dødsfall gikk ned fra 2013 til 2014, mens antall narkotikautløste dødsfall gikk noe opp.
Antall alkoholutløste dødsfall 320 alkoholutløste dødsfall ble registrert i Norge i 2014. Av de døde var 239 menn (75 prosent) og 81 kvinner (25 prosent). Åttitre prosent av de døde var over 55 år og 15 prosent var over 75 år, mens andelen under 35 år var under en prosent.
Gjennomsnittsalder ved dødsfall var to år høyere i 2014 enn i 2013. Fra 1996 til 2014 falt antall alkoholutløste dødsfall med 28 prosent, men det har vært perioder med stagnasjon og økning og stor variasjon de siste fire år, se figur 1. Økningen fra 2012 til 2013 har ikke fortsatt. Målt i forhold til folketallet, som jo har økt kraftig fra midten av 90-tallet til i dag, ses en markant nedgang i alkoholutløst dødelighet.
Når man er godt forberedt, blir tvangsmidler sjeldnere brukt. Ill.foto: Casarsa, iStockphoto
Personalet på en psykiatrisk døgnavdeling opplever simulering som en nyttig øvelse.
Psykiatrisk klinikk ved Lovisenberg Diakonale Sykehus har de siste to årene tatt i bruk medisinsk simulering for å øve ferdigheter ved håndtering av uro- og utageringssituasjoner. Vi har erfart at metoden er et nyttig supplement til tradisjonell samhandlingstrening. Denne artikkelen viser hvordan medisinsk simulering kan brukes til å bedre kommunikasjon og samhandling mellom ansatte ved en psykiatrisk døgnavdeling i uro-/utageringssituasjoner. Vi vil også vise hvordan treningsformen gjør at man reflekterer over handlingsalternativer for å redusere bruk av tvang.
Medisinsk simulering har i flere år vært brukt i somatiske avdelinger for å sette personalet bedre i stand til å håndtere kriser og komplekse hendelser. Boet m.fl. viser at treningsformen påvirker klinisk praksis positivt. Medisinsk simulering har inntil nylig i hovedsak blitt brukt innenfor somatiske helsetjenester. Sykepleien har tidligere publisert artikler om medisinsk simulering ved blant annet intensivavdelinger. I 2013 arrangerte SIM-senteret ved Oslo universitetssykehus det første instruktørkurset spesielt beregnet på ansatte innen i psykisk helsevern.
Mange av de etterlatte etter Utøya-drapene sliter. Ill.foto: georgemuresan, iStockphoto
Mange av de etterlatte beskrev besøket til Utøya som viktig, men også som en fysisk og psykisk belastning. For flere har det å se de ulike stedene med egne øyne gitt en mer helhetlig, sammenhengende forståelse av hva som skjedde.
Pål Kristensen, Kari Dyregrov og Atle Dyregrov
Det er godt dokumentert at det å miste nærstående ved plutselig, uventet og voldsom død, for eksempel i en ulykke, selvmord, drap eller en katastrofe kan ha betydelige fysiske og psykiske følger for etterlatte både på kort og lang sikt (Dyregrov, Nordanger, & Dyregrov, 2003; Kristensen, Weisæth, & Heir, 2012; Kristensen, Weisæth, Hussain, & Heir, 2014; Stroebe, Schut, & Stroebe, 2007). I motsetning til naturkatastrofer og teknologiske ulykker består terrorangrep av voldshandlinger som er bevisst utført for å ramme uskyldige mennesker, noe som får enda større konsekvenser for de som rammes (McFarlane, & Norris, 2006).
Flere internasjonale studier har vist at det å miste nærstående i en terrorhandling er forbundet med høy risiko for å utvikle psykiske helseplager (Neria et al., 2007; Neria et al., 2008; Pfeffer, Altemus, Heo, & Jiang, 2009; Pfefferbaum et al., 2001). Mange av informantene formidlet et sterkt behov for å se eller komme til stedet der ens barn eller søsken ble funnet drept.
Siden Norge har vært forskånet for terror i etterkrigstiden, finnes det ingen andre norske studier av etterlattes reaksjoner og tilpasning etter tap av nærstående ved terrorangrep før nylig. Vår norske studie av etterlatte foreldre og søsken 1½ år etter terrorangrepet på Utøya i 2011 fant at 60–80 prosent strevde med kompliserte sorgreaksjoner og posttraumatiske stressreaksjoner (Dyregrov, Dyregrov, & Kristensen, 2014b). Mange slet også med å komme tilbake i arbeid, eller med høyt skolefravær og nedgang i karakterer som et resultat av tapet.
Siden tap av nærstående kan ha alvorlige helsemessige konsekvenser, er det nødvendig at vi tilegner oss mer og bedre kunnskap om hva som kan være til hjelp i etterkant av et plutselig, voldsomt dødsfall, og hvordan man eventuelt kan forebygge vansker på sikt (Dyregrov, Dyregrov, & Kristensen, 2014a). I en tidlig fase etter et voldsomt dødsfall er det viktig å hjelpe etterlatte med å fatte at dødsfallet har inntruffet, og akseptere at døden var uunngåelig under de rådende omstendighetene (Kristensen, Weisæth et al., 2012; Worden, 2009). Informasjon om omstendighetene rundt dødsfallet (Winje, 1998) og sorgritualer som syning, begravelse og minneseremonier kan gjøre tapet mer virkelig (Chapple & Ziebland, 2010; Danbolt & Stifoss-Hanssen, 2007; Singh & Raphael, 1981). Betydningen for etterlatte av å komme til stedet der ens kjære har omkommet eller ble funnet død, er mindre studert.
Diagnostisk presisjon og terapeutisk effekt kan bedres ved at vi er bevisste på hvordan vi snakker med pasientene. Ill.foto: killerb10, iStockphoto
«Alle» er enig i at pasientene skal være med på å ta avgjørelser om egen helse. Men ligger den praktiske sykehushverdagen til rette for det?
Av M Rostadmo
Samvalg betegner at lege og pasient sammen kommer frem til en beslutning. Dette kan ses på som idealet for en god beslutningsprosess. I en ny norsk kvalitativ studie tar man for seg hvordan klinisk relevante beslutninger fattes i forskjellige situasjoner, og hvordan beslutningene kommuniseres til pasienten. Forfatterne studerte 50 videofilmede konsultasjoner ved Akershus universitetssykehus.
De fant at beslutningene kunne deles i tre typer: beslutninger tatt før konsultasjonen startet, beslutninger tatt under konsultasjonen og beslutninger forespeilet i fremtiden. Alle konsultasjonene inneholdt beslutninger av alle tre typer.
Beslutninger tatt før konsultasjonen startet, ble gjerne formidlet pasienten som informasjon og kjennetegnet særlig lege-pasient-møter ved visitt på sengepost. Beslutninger forespeilet i fremtiden var typisk for lege-pasient-møter i akuttmottaket og ble ofte tatt med forbehold om et visst sykdomsforløp.
Teksten kan være nyttig for pårørende for å forstå tankegangen til en med spiseforstyrrelser, men neppe for pasienter, mener anmelderen.
Romanen henvender seg primært til den generelle befolkningen, men vil kunne være spesielt nyttig for pårørende til pasienter med spiseforstyrrelser, i tillegg til personell som jobber med spiseforstyrrelser.
Anmeldt av M R Hatle
Prosateksten er skrevet på nynorsk og er lite faktaorientert. Vi møter Marianne, som i en alder av 13 år utvikler anoreksi. Forfatteren beskriver hvordan spiseforstyrrelsen startet, og deretter utviklet seg til å bli så alvorlig at det var nødvendig med innleggelse i medisinsk og psykiatrisk avdeling. Boken illustrerer en rekke punkter på en god måte: hvordan spiseforstyrrelser hovedsakelig forekommer i relativt normale og stabile familier, utfordringer i forhold til behandling, og hvordan pasient og behandler ofte «snakker forbi» hverandre.
En viktig illustrasjon er hvordan selv livstruende syke pasienter har en betydelig benektelse av alvorlighetsgraden av sykdommen. Forfatteren beskriver på en svært god måte de forskjellige funksjonene en spiseforstyrrelse kan ha: behovet for å bli sett, identitet, å mestre og kontrollere situasjoner som man ellers føler man ikke har kontroll over, og å føle seg «ren» og sterk. Det blir en måte å håndtere negative følelser på.
