Folk som har opplevd krigshandlinger, sliter ofte i ettertid. Ill.foto: fotorobs, iStockphoto
Det fins flere fritt tilgjengelige skåringsverktøy (tester) til bruk i utredning og behandling av mennesker som har vært utsatt for traumer, stress og overgrep. Helsebiblioteket har samlet de norskspråklige testene.
Det kan være vanskelig å avdekke psykiske plager som skyldes traumer og overgrep. I arbeid med flyktninger kan traumebehandling være av stor betydning for hvor bra det går seinere.
Helsebiblioteket har samlet alle fritt tilgjengelige, norskspråklige skåringsverktøy (tester). Du kan fritt bruke og skrive ut alle skåringsverktøyene Helsebiblioteket har samlet.
I samlingen finner du blant annet følgende – alle på tross av sine engelskspråklige navn i norsk oversettelse:
M.I.N.I. Mini Internasjonalt Nevropsykiatrisk Intervju
Sovetabletter er en vanlig årsak til søvnløshet. Foto: Spanishalex, iStockphoto
Oppslagsverket BMJ Best Practice har for de fleste sykdommer et kapittel under behandling som de har kalt Emerging. Her er hvilke behandlinger som kan bli tatt i bruk mot søvnløshet, de kommende årene.
«Emerging» er behandlinger som har blitt testet på mennesker, men som ikke anses for å være grundig nok dokumentert til å bli anbefalt som behandling. Alt etter hva fremtidig forskning viser så kan disse behandlingene bli vanlige, eller forkastet, i årene fremover.
Blant de nye tiltakene mot insomni som Best Practice beskriver (27.10.2015), er:
Nye non-benzodiazepin hypnotika
5HT2A-antagonister
Oreksin-antagonister
Antiepileptika
Tasimelteon
Disse behandlingene regnes fortsatt som eksperimentelle. Les i Best Practice hvordan de nye behandlingene virker og om bivirkninger knyttet til dem. Selv om det finnes legemidler mot søvnløshet, er som regel tiltak for stimuluskontroll, søvnrestriksjon, kognitive teknikker, avspenningsøvelser og søvnhygiene mer effektivt over tid, og samtidig uten bivirkningene som legemidler har.
Du finner grundige beskrivelser av behandlinger for insomni i oppslagsverket UpToDate. Trenger du svært detaljert kunnskap om legemidler brukt i behandlingen av insomni, kan vi anbefale det farmakologiske oppslagsverket Micromedex.
Psykoterapi-feltet lider av trebokstavers-syken. Ill.foto: killerb10, iStockphoto
Skillelinjene mellom psykoterapeutiske skoler er uklare, og mange psykoterapiforskere mener at de fleste av dem kan tilordnes fire–fem hovedtradisjoner.
Tekst: Erik Falkum, Bengt Olavesen og Karsten Hytten
Likevel ser antallet skoler ut til å øke. Hvorfor er det sånn? Det finnes angivelig mer enn fire hundre psykoterapeutiske retninger (Corsini & Wedding, 2005). Når en terapeutisk retning resulterer i en organisasjon som fremmer tenkningen og tilbyr utdanning i den, snakker vi om en psykoterapeutisk skole.
Vi finner et stort antall akronymer som faller lettere i munnen enn skolenes fullstendige navn: DBT, CBT, MBT, IPT, osv. Mangfoldet av akronymer kalles ofte tre-bokstav-syken eller den psykoterapeutiske alfabetsuppa (Paris, 2008). Implisitt i denne betegnelsen ligger at mangfoldet er et problem som hemmer faglig utvikling og svekker psykoterapifeltets status som vitenskapelig disiplin. Mange av de påståtte forskjellene mellom skolene finnes ikke, og de fire hundre retningene kan trolig tilordnes bare noen få ulike behandlingstradisjoner (London, 1964).
Gjennom sitt pionerarbeid beskrev Sigmund Freud kjernekomponentene i det som kan kalles spesifisitetsmodellen i psykoterapifeltet: en klient med en forstyrrelse, en plage eller et problem, en psykologisk forklaring på problemet, en endringsmekanisme og en spesifikk terapeutisk teknikk. Freuds konkrete beskrivelser av kjernekomponentene har imidlertid mange paralleller.
Når en depressiv lidelse skal forklares, kan hovedvekten legges på sårbarhet etablert i samspillet med barndommens omsorgspersoner og denne sårbarhetens konsekvenser for nåtidige relasjoner (som i psykoanalytisk terapi), på negative automatiske tanker (som i CBT), på manglende eller vanskelige nåtidige relasjoner (som i interpersonlig terapi) eller på sparsom eller ensidig negativ feedback (som i atferdsterapi). Det finnes altså ikke noen «grand unified theory» i psykoterapifeltet (Wampold, 2009). Dette kommer til uttrykk i tre-bokstav-syken.
Det er forsinkelser i verbal resonnering og motoriske ferdigheter før psykosen har debutert. . Ill.foto: mammamaart, iStockphoto
Det er grundig dokumentert at kognitive forstyrrelser er et helt sentralt trekk ved schizofreni, og sentrale forskere omtaler nå lidelsen som en nevrokognitiv sykdom. Det foregår stadig mer forskning om schizofreni og kognisjon.
Bjørn Rishovd Rund
Et PubMed-søk med de to søkeordene identifiserte ca. 9000 artikler, nær 7000 av dem var publisert etter årtusenskiftet. Gjennom de siste to decennier er det grundig dokumentert at kognitive forstyrrelser er et helt sentralt trekk ved schizofreni. I langtidsstudier har vi fått solid evidens for at de kognitive forstyrrelsene er relativt stabile i lang tid etter sykdomsdebut. Vi har dertil godt forskningsmessig belegg for at kognitive forstyrrelser er til stede i prodromalfasen, om enn noe svakere enn etter at psykosen har debutert. Og vi vet i tillegg at det er noen forsinkelser i kognitive (særlig verbal resonnering) og nevromotoriske ferdigheter allerede i barndommen hos dem som senere utvikler schizofreni. Dette til sammen danner grunnlaget for å hevde at schizofreni er en nevrokognitiv forstyrrelse.
Noen av de mest sentrale forskerne i feltet (Heinrichs, 2005; Insel, 2014; Kahn & Keefe, 2013) benevner nå schizofreni som en (nevro)kognitiv sykdom. Den nevrokognitive forskningen representerer et viktig gjennombrudd i forståelsen av schizofrenienes patogenese og har klare implikasjoner for behandling.
Ved å skifte fokus fra sykdomsklassfikasjon etter symptomer til dimensjoner av observerbar adferd (nevrokognisjon) og nevrobiologiske mål (hjernestrukturer og -kretser), er det å se på schizofreni som en nevrokognitiv forstyrrelse også i tråd med den nye strategiske planen til The National Institute of Mental Health (NIMH), kalt RDoC (Research Domain Criteria Project), som ble lansert i 2008 (Cuthbert, 2014).
Brukermedvirkning ser ikke ut til å bety noe fra eller til for kvaliteten på tjenestene. Ill.foto: duncan1890, iStockphoto
«Alle» mener at medarbeidere med brukererfaring er viktig innen psykiske helsetjenester. En systematisk Cochrane-oversikt viser at ansatte med brukererfaring har liten effekt på resultater og kvaliteten på tjenestene.
Sissel Drag
Men studiene har lav til moderat kvalitet. Selvhjelpstiltak og mer deltakelse fra brukere har bidratt til økt brukermedvirkning innen psykisk helse-feltet i Vest-Europa og USA i løpet av de siste tiårene. Helsemyndigheter anbefaler ofte at brukere av psykiske helsetjenester tar del i utformingen av egen behandling.
Hva viser forskning? Det er også blitt mer vanlig at tidligere brukere – medarbeidere med brukererfaring – jobber side om side med profesjonelt helsepersonell, på engelsk av og til kalt «consumer-providers». I 2013 publiserte Cochrane-gruppen Consumer-providers of care for adult clients of statutory mental health services en omfattende oversikt over all tilgjengelig forskning om effekten av medarbeidere med brukererfaring innen psykisk helsearbeid.
Brukerstyrte sentre gir mer brukermedvirkning. Ill.foto: Colourbox
De regionale brukerstyrte sentrene innen rus og psykisk helse bidrar til mer brukermedvirkning, viser en ny evaluering.
Frøy Lode Wiig
På oppdrag fra Helsedirektoratet har Telemarkforskning evaluert de regionale brukerstyrte sentrene. Sentrene som er blitt evaluert er Bikuben regionalt brukerstyrt senter, Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling (KBT), Vårres brukerstyrt senter, Pårørende kompetanse, ROM – Agder og Sagatun – Brukerstyrt senter Hedmark.
Optimistisk syn på mulighetene for utvikling i denne boka.
Rammeverket i denne utgivelsen er pasienthistorier fra forfatterens praksis som privatpraktiserende psykiater i Oslo.
Anmeldt av E W Martinsen
Felles for disse historiene er at personene på ulike vis har brukt mye krefter på å skjule hvem de er, av frykt for å bli avvist. Forfatteren beskriver hvordan det kan være frigjørende å bryte med dette mønsteret. Han prøver å forstå pasientenes livshistorier ut fra deres barndom og oppvekst, preget av mangel på bekreftelser og omsorg, og han fortolker utviklingen ut fra psykodynamisk teori.
Pasientenes situasjon bedres som følge av behandling, og dette gir et optimistisk syn på mulighetene for utvikling og vekst i voksen alder.
Boken belyser de mange problemene pasientene og barna deres står overfor.
I januar 2010 fikk helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven bestemmelser som omhandler ivaretakelse av barn som pårørende.
Av I H Vandvik
Helsepersonell skal bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn av pasienter med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade, kan få som følge av forelderens sykdom.
De fire redaktørene og deres 26 medforfattere er fra ulike deler av landet og har noe forskjellig faglig bakgrunn, blant annet som sykepleiere, sosialarbeidere, krisepsykologer, familieterapeut og leder for Barns Beste. De har åpenbart et genuint engasjement for å bidra til økt kunnskap og bedre tilbud til barn som pårørende.
Bente Storm Mowatt Haugland, Kari E. Bugge, Marianne V. Trondsen et al, red. Familier i motbakke På vei mot bedre støtte til barn som pårørende. 305 s, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2015. Pris NOK 450 ISBN 978-82-450-1651-2
