Helsebiblioteket kan få deg til å se annerledes på tingene. Ill.foto: NWphotoguy, iStockphoto
Helsebiblioteket har siden starten satset sterkt på psykisk helse. Under psykisk helse-sidene finner du informasjonen til bruk i arbeid for barn og unges psykiske helse.
Et eget emneområde for barn og ungdom inneholder skåringsverktøy for utredning av barn og unge. Flere av de mest sentrale skåringsverktøyene ligger gratis tilgjengelige på norsk. Kjente tester som 5-15, Kiddie-SADS, DAWBA og væremåteskjema for gutter er noen av testene som du fritt kan bruke.
Sidene inneholder også norske og engelskspråklige retningslinjer, samlet på ett sted. Eksempler er den norske Veileder for barne og ungdomspsykiatri, men også den svenske Retningslinjer for utredning av tilstander innen det autistiske spektrum og en rekke andre, ordnet etter problemområde.
Du finner prosedyrer for hva helsepersonell skal gjøre når de mistenker omsorgssvikt eller overgrep mot barn.
Helsebiblioteket abonnerer på en rekke tidsskrifter om barnepsykologi og barnepsykiatri. Blant dem finner du:
Vi har også oversatt titlene på systematiske oversikter fra the Cochrane Library slik at det skal bli lettere for deg som helsearbeider å finne igjen oppsummert forskning om barn. De norskspråklige titlene lenker til selve oppsummeringen, som er på engelsk.
Vi har samlet pasientinformasjon om barnepsykologi og barnepsykiatri. Noen av disse brosjyrene har vi oversatt fra oppslagsverket BMJ Best Practice som har mye innhold om psykisk helse.
En egen side med norskspråklige rapporter om barn og psykisk helse inngår i ressurssamlingen.
Vi har også samlet lenker til organisasjoner som kan være til hjelp i arbeid for barn som har det vanskelig.
Skulle det være noe du savner, send gjerne en e-post til nettredaktøren.
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
OMFATTENDE: GBD 2010 var et samarbeid mellom 488 forskere fra 303 institusjoner i 50 land. Ill.foto: 123ArtistImages, iStockphoto
Depressive lidelser og ruslidelser er den femte hyppigste årsaken til dødsfall og nedsatt funksjon på verdensbasis, ifølge tidenes største rapport om årsakene til sykdom og død i verden. Den samlede byrden av psykiske lidelser og ruslidelser tilsvarer byrden knyttet til kreftsykdommer.
Den verdensomspennende rapporten Global Burden of Diseases, Injuries, and Risk Factors Study, GBD undersøkte i 2010 de viktigste årsakene til sykdom og død verden rundt, og hvordan sykdomsbildet har endret seg over tid.
Som en del av GBD 2010 ble data om 20 psykiske lidelser og ruslidelser samlet inn i 187 land. Oppsummeringen av dette datamaterialet er nå publisert i the Lancet.
Analysen viser at psykisk sykdom og ruslidelser er den femte hyppigste årsaken til dødsfall og nedsatt fungering i verden, på linje med kreftsykdommer. Psykiske lidelser og ruslidelser forårsaker flere dødsfall enn HIV/AIDS, tuberkulose og diabetes, og overgås med statistisk signifikans bare av kardiovaskulære sykdommer og infeksjonssykdommer.
På verdensbasis utgjør psykiske lidelser og rusmisbruk 23 prosent av all ikke-dødelig sykdom. Depressive lidelser er den viktigste enkeltårsaken: hele 40 prosent av all sykdomsbyrde som skyldes psykiske lidelser kan knyttes til depresjon.
Rapporten viser også at:
Dødsfall og sykdom som følge av psykiske lidelser forekommer oftere blant jenter over ti år og kvinner, mens stoff- og alkoholavhengighet forkommer oftere blant menn i alle aldre.
Det er markant forskjell mellom de ulike delene av verden. Spiseforstyrrelser utgjør de største regionale forskjellene, med høyeste forekomst i Australasia, og lavest i det vestlige Afrika sør for Sahara.
Dødsfall som følge av psykisk sykdom og rus er betydelig lavere i Kina, Japan, Nigeria og Nord-Korea, sammenlignet med verdensgjennomsnittet.
Sykdomsbyrden som følge av psykiske lidelser og ruslidelser økte med 37, 6 prosent mellom 1990 og 2010, noe som henger sammen med befolkningsøkningen og aldring.
Rapporten har en del begrensinger, som at data fra visse deler av verden, i hovedsak Afrika sør for Sahara, øst- og sentral-Europa, og deler av Asia, var svake. En annen viktig begrensing er at tolkningen av symptomer på psykisk sykdom varierer fra kultur til kultur, noe som påvirker statistikken over diagnoser i de ulike kulturelle befolkningsgruppene i verden.
Klinikere kan bruke «stadier» til å beskrive hvor langt en sykdom har kommet hos pasienten på et gitt tidspunkt. Ill.foto: Cimmerian, iStockphoto
– Det er på tide at psykiatrien tar etter medisinen og bruker stadieinndeling basert på klinisk progresjon og nevrobiologi, mener australske forskere. I Norge blir forslaget lunkent mottatt.
– Klinisk stadieinndeling revolusjonerte praksis innen medisinen. Leger så fordelene ved å gripe inn ved livstruende sykdom tidlig i sykdomsforløpet. Stadieinndeling kan gjøre det samme for psykiatrien.
Det skriver Ian Hickie, leder av australske Brain and Mind Research Institute, og førsteforfatter av artikkelen Clinical staging for mental disorders: a new development in diagnostic practice in mental health, nylig publisert i The Medical Journal of Australia.
Gruppen rundt Hickie har gått i bresjen for stadieinndeling i psykiatrien, og har fått mye oppmerksomhet internasjonalt for forskningsarbeidet sitt. Den nye artikkelen har blitt omtalt i flere fagtidsskrifter etter at den ble publisert.
Svake DSM-5-kriterier
– Diagnosekriteriene i DSM-5 er for kategoriske. De er hentet fra observasjoner av middelaldrende personer som har vært i langtidsbehandling for alvorlige psykiske lidelser. Kriteriene skiller ikke mellom tidlige og senere stadier i et sykdomsforløp, mener Hickie og hans medarbeidere.
Forfatterne mener at helse i det 21. århundre handler om utvikling av en stadig mer persontilpasset og målrettet medisin – med andre ord: skreddersydd behandling for den enkelte pasient. Så også innen psykisk helse:
– Vi opplever økende internasjonal interesse for å innføre stadieinndeling i psykiatrien, særlig der det gjelder tenåringer og unge voksne med stemningsleielidelser eller psykoselidelser.
AD/HD er en omdiskutert diagnose. Ill.foto: asiseeit, iStockphoto
Forekomsten av autismespekterforstyrrelser og AD/HD varierer betydelig mellom fylkene i Norge, viser en studie fra Folkehelseinstituttet. Variasjonene skyldes sannsynligvis ulik diagnostisk praksis, mener forskerne bak studien.
Studien presenterer en oversikt over forekomst av autismespekterforstyrrelser, AD/HD, epilepsi og cerebral parese hos barn i Norge og en sammenligning av forekomsten på tvers av fylker og institusjoner. Slike oversikter har ikke vært publisert tidligere i Norge.
Forekomsten varierer betydelig mellom fylkene:
Fra 0,3 prosent til 1,5 prosent for autismespekterforstyrrelser.
Fra 1,1 prosent til 3,5 prosent for AD/HD.
For epilepsi og cerebral parese er det liten variasjon mellom fylkene.
– Det er av stor interesse for fagfeltet å få mer kunnskap om hva de regionale forskjellene skyldes. Slik tallene nå fremstår, kan det settes spørsmålstegn ved om disse barna får et enhetlig og likeverdig helsetilbud, sier Pål Surén, doktorgradsstipendiat ved Folkehelseinstituttet.
For mange behandlingsinstitusjoner
For epilepsi og cerebral parese er de geografiske forskjellene i forekomst relativt små. Sannsynligvis skyldes dette først og fremst at det er mindre rom for skjønn i diagnostikken, men Surén og hans medforfattere vil likevel ikke utelukke den potensielle betydningen av at det diagnostiske ansvaret er samlet på betydelig færre institusjoner enn diagnostikken av autismespekterforstyrrelser og AD/HD.
Diagnostikk og behandling av de fire tilstandene er spredt på 29 somatiske sykehus og 102 barne- og ungdomspsykiatriske enheter. Mange av enhetene behandler et lavt antall pasienter med de ulike tilstandene hvert år.
Kvaliteten på kostholdet er knyttet til risiko for angst og depresjon. Ill.foto: kate_sept2004, iStockphoto
Usunt kosthold under svangerskapet eller i tidlige barneår kan øke risikoen for atferds- og emosjonelle problemer i tidlige barneår. Det viser en ny studie basert på informasjon fra over 23 000 mødre i Mor- og barnundersøkelsen ved Folkehelseinstituttet.
Studien er utført av forskere fra Folkehelseinstituttet i samarbeid med forskere fra Deakin University ved universitetet i Melbourne, Australia, og er presentert i Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry.
Forskerne har brukt informasjon fra over 23 000 kvinner i Mor- og barnundersøkelsen ved Folkehelseinstituttet.
Resultater
Resultatene viser at:
Hvis mor hadde et høyt inntak av usunn mat gjennom svangerskapet økte risikoen for at barna utviklet atferdsproblemer i tidlige barneår.
Småbarn som spiste usunn mat i sine første fem leveår, eller ikke spiste nok næringsrik mat som for eksempel grønnsaker, hadde økt risiko for symptomer på depresjon og angst i tillegg til atferdsproblemer. Studien viser at det ikke bare er usunn mat som knyttes til psykiske plager, men også det å spise lite av sunne matvarer.
Forskjellen i atferdsproblemer mellom de som spiste lite næringsrik mat var tilstede allerede ved 1,5 års alder, og vedvarte frem til 5 års alder.
For barn ble usunn mat definert som for eksempel vafler, sjokolade, pizza og is, mens sunn mat ble definert som blant annet.
– Dette er første gang forskere finner sammenheng mellom mors ernæring i svangerskapet og barns tidlige spisevaner, og økt risiko for atferds- og emosjonelle problemer blant barn, sier Eivind Ystrøm ved Folkehelseinstituttet, forsker og medforfatter på studien.
– Vi justerte for en lang rekke bakenforliggende egenskaper som kunne ha forklart sammenhengen, slik som sosioøkonomisk status og mors psykiske helse, men resultatene var uendrete, forteller Ystrøm.
Det finnes hjelp å få for fødselsdepresjon. Ill.foto: monkeybusinessphoto, iStockphoto
Kunnskap basert på forskning hjelper bare et stykke på vei når myndigheter og andre skal formulere anbefalinger om hva som er god praksis for enkeltpersoner. Fødselsdepresjon er et godt eksempel.
Mens en systematisk oversikt fra Kunnskapssenteret konkluderer med at screening har effekt, anbefaler Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten ikke screening. Helsedirektoratet har utarbeidet en ny retningslinje for barselomsorg (høringsutkast) som heller ikke anbefaler screening. Samtidig utføres screening rutinemessig på helsestasjonene i bortimot halvparten av landets kommuner. Hvorfor er det slik?
Valget mellom å screene eller ikke screene er en avveining mellom fordeler og ulemper. På den ene siden kan fødselsdepresjon være alvorlig for mor, barnet og far. Samtidig ønsker man ikke å sykeliggjøre svangerskap og fødsel eller skape unødvendig bekymring.
Det er ressurskrevende å screene. Verktøyet som brukes, er Edinburgh postnatal depression score (EPDS). Det tar rundt 20 minutter å fylle ut og snakke om resultatet. Dette er tid som helsesøster eller lege kan bruke på andre ting som å behandle folk som faktisk er syke eller på å drive annet forebyggende arbeid.
Fødselsdepresjon er ganske vanlig, og problemet er økende. Problemet rammer 10 til 15 prosent av barselkvinner, ifølge Kunnskapssenterets rapport. Det er med andre ord mange som kan hjelpes dersom depresjonen oppdages. Samtidig er forekomsten av depresjon hos kvinner generelt omtrent like høy som hos barselkvinner, ifølge oppslagsverket UpToDate.
EPDS har ganske god sensitivitet og spesifisitet. Rundt 90 prosent av dem som har en klinisk depresjon, blir fanget opp av EPDS. Rundt 20 prosent av friske kvinner blir klassifisert som at de kan ha depresjon (falske positive). Effekten av behandlingsprogrammer regnes som forholdsvis god. Forekomsten av depresjon hos de nybakte mødrene ble redusert fra rundt 10 prosent til 6 prosent i løpet av et halvt år. Samtidig regner man med at fødselsdepresjon oftest går over av seg selv over tid.
WHO anbefaler at screening kun gjennomføres dersom bestemte kriterier er oppfylt. Kriterielisten er på ti punkter:
Alvorlig helseproblem
Akseptert behandling
Tilgjengelig diagnostikk og behandling
Det bør være et gjenkjennelig latent eller tidlig stadium av sykdommen
Den naturlige progresjonen av sykdommen, inklusiv utvikling fra latent til aktiv
sykdom, bør være tilstrekkelig forstått
En hensiktsmessig test eller undersøkelsesmetode bør være tilgjengelig
Testen bør være akseptabel for befolkningen
Det bør være en felles forståelse av hvem som skal behandles som pasienter
Kostnadene ved å identifisere sykdomstilfeller og behandling av disse bør være
økonomisk forsvarlige sett i forhold til alternativ bruk av de samme ressursene
til helseformål
Screeningen bør være en pågående prosess og ikke et engangsforetak
Nasjonalt råd kom fram til at fødselsdepresjon ikke oppfylte alle kriteriene. Behandling for depresjon er ikke lett tilgjengelig i norske kommuner.
Hva sier så oppslagsverkene våre? BMJ Best Practice anbefaler at helsesøstre og leger bruker en raskere test enn EPDS som førstelinjetest: Wooley questions. Den består kun av tre enkle spørsmål. Spørsmålene er:
I løpet av den siste måneden, har du ofte blitt plaget av at du føler deg nedfor, deprimert eller uten håp?
I løpet av den siste måneden, har du ofte blitt plaget av at du har liten interesse eller glede av å gjøre ting?
Dersom svaret på ett av eller begge de to første spørsmålene er ja, stilles et tredje spørsmål: Er dette noe du vil ha hjelp med?
Heller ikke the UK National Screening Committee fant tilstrekkelig dokumentasjon til å anbefale omfattende screeningprogram for fødselsdepresjon. Oppslagsverket UpToDate er litt mer positive til screening, men også her beskrives argumenter for og i mot screening.
Ordforklaring: Screening er, i medisinsk sammenheng, undersøkelser av et stort antall individer for å finne et spesielt fenomen eller en sykdom.
«Organisasjonskultur er de sett av felles normer, verdier og virkelighetsoppfatninger som utvikles i en organisasjon når medlemmene samhandler med hverandre og omgivelsene, og som kommer til uttrykk i medlemmenes handlinger og holdninger på jobben.» Ill.foto: Yuri_Arcurs, iStockphoto
Begrepet organisasjonskultur har siden begynnelsen av 1980-tallet gått inn i hverdagsvokabularet vårt. Samtidig er begrepet uklart. Forfatteren gir en innføring i fenomenet organisasjonskultur basert på den konsensus som har etablert seg innenfor organisasjonskulturforskningen de siste 30 årene.
Begrepene bedriftskultur og organisasjonskultur har siden begynnelsen av 1980-tallet gått inn i hverdagsvokabularet vårt. Knapt en bedrift eller offentlig etat i Norge mangler et eget verdigrunnlag som helst skal gjennomsyre kulturen deres, og man skal ikke ha jobbet lenge som organisasjonspsykolog før man blir spurt om «hjelp til å utvikle organisasjonskulturen vår». Det kan dreie seg om hjelp til å utforme et verdigrunnlag og bidra til at verdigrunnlaget blir en del av organisasjonens praktiserte kultur, hjelp til å justere kulturen fordi bedriften er på vei inn i et nytt marked eller har endret strategisk retning, hjelp til å utvikle en felles kultur når to organisasjoner eller avdelinger slås sammen, eller hjelp til å få bukt med uheldige holdninger og normer som har etablert seg i organisasjonen. Men hva menes egentlig med «organisasjonskultur»? Begrepet er populært, ja. Men det er ikke ensbetydende med at det er klart for organisasjonspsykologer og våre kunder hva det innebærer.
Er kultur noe man kan vedta eller formulere i form av et verdigrunnlag? Dreier det seg om måten vi gjør ting på eller måten vi tenker på? Består en organisasjon av én kultur eller av flere småkulturer? Hvor i organisasjonen kommer kulturen til uttrykk? Fins det modeller eller kart som kan hjelpe oss til å finne særlig kulturbærende elementer i en organisasjon? Dette er spørsmål som enhver som anlegger et kulturelt perspektiv på organisasjoner, vil støte på. Flere engelskspråklige fagbøker, og et lite knippe norske (Andersen, 2001; Bang, 1998, 2011; Fløistad, 1991; Hennestad, 1987; Aadland, 1994a, 1994b), gir svar på disse spørsmålene. Det fins imidlertid ingen kortfattede, norske fagartikler som kan fungere som en «kickstart» og begrepsavklaring for en psykolog som er sulten på en nærmere forståelse av organisasjoners kultur.
Denne artikkelen er et forsøk på å avhjelpe dette behovet. Jeg vil besvare de problemstillingene som er nevnt over med basis i den forskning som er gjort på området i de siste 30 årene, og således gi en grunnleggende innføring i hva organisasjonskultur dreier seg om. I tillegg kan artikkelen fungere som et referanseverk over oppdatert faglitteratur på feltet. Den bærer preg av at jeg både har forsket på, skrevet om og jobbet praktisk med organisasjonskulturelle problemstillinger siden 1983 (Bang, 1998, 2011). Jeg serverer derfor leseren en blanding av teoretiske perspektiver, empirisk forskning og anekdoter fra egen praksis når jeg skal formidle min forståelse av kultur i organisasjoner.
Bedret funksjonsevne: Antipsykotika revolusjonerte psykiatrien da de ble tatt i bruk på 1950-tallet. Ill.foto: 1001nights, iStockphoto
Til tross for at antipsykotikumet flufenazin har vært gitt til personer som lider av schizofreni over hele verden i snart femti år, fins det forbausende lite forskning om effekten av medikamentet.
«Omfattende bruk av flufenazin hos flere millioner mennesker later til å være basert på klinisk erfaring, og ikke på de få og ukjente kliniske studiene som fins om legemiddelet, som bare har et hundretalls deltakere», oppsummerer forfatterne i en ny Cochrane-oversikt.
Rapporten fra Cochrane-gruppen oppsummerer all tilgjengelig forskning omkring et antipsykotika som forskrives til personer med schizofreni verden rundt.
Forfatterne søkte i the Cochrane Schizophrenia Group Trials Register etter studier som sammenlignet effekten av flufenazin med placebo ved schizofreni. Sju studier, med totalt 439 deltakere, ble inkludert.
Primære utfallsmål var global fungering og uønskede bivirkninger.
Forskerne fant at:
Det var ingen signifikant forskjell mellom Flufenazin og placebo når det gjaldt utfallsmålet «ingen bedring eller forverring». Det vil si at deltakerne som fikk flufenazin ikke ble verre, sammenlignet med placebo-gruppen, men de ble heller ikke bedre. Kunnskapsgrunnlaget var svært svakt.
Deltakerne som fikk flufenazin hadde lavere risiko for tilbakefall, sammenlignet med deltakerne som fikk placebo. Kunnskapsgrunnlaget var svakt.
Deltakerne som fikk placebo hadde lengre prodromal-fase, sammenlignet med flufenazin-gruppen.
Ved 24-måneders oppfølging hadde flufenazin-deltakerne kortere perioder med forverrede symptomer, sammenlignet med placebo-deltakerne.
Med flufenazin-bruk økte risikoen for en rekke uønskede bivirkninger: Forstoppelse, tørr munn, økt spyttdannelse, sløvhet, ufrivillig bevegelsestrang, stivhet og skjelving.
– Vi vet veldig lite om effekten av flufenazin, til tross for at legemiddelet har vært forskrevet til schizofreni-pasienter i over 50 år. Vi fant overraskende få randomiserte, kontrollerte studier om medikamentet. Vi kunne vite så mye mer dersom forskningen var av bedre kvalitet og større omfang. Flufenazin er imidlertid et lavkostnadstiltak og er lett tilgjengelig for klinikere. Rapporten vår truer ikke den posisjonen legemiddelet har som en effektiv behandling ved psykose, konkluderer forfatterne.
