PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Når jeg roter det til og er på mitt mest håpløse som terapeut, bruker jeg å trøste meg selv med at målet bør være å ikke gjøre samme feil mer enn sju ganger.

Det er et slags spark på leggen til min egen indre kritiker, eller en slags selvtrøst mot tanker om «herregud hvor dum går det an å bli?», en slags motgift mot den mentale selvforgiftningen som sakte kleber tankene fast til ikke-gjøre og ikke-tenke og late-som. Sparket er mykt, men målrettet. Uten å nekte for at jeg har gjort feil, og dermed ikke har vært den gode hjelperen som jeg jo ønsker å være.

Det hjelper. I hvert fall der og da. Men ikke mot alt. Det er særlig én feil som det ser ut til at jeg aldri blir kvitt. Og det uansett hvor mange ganger jeg gjør den og lover meg selv at denne gangen blir den siste. Jeg tolker for tidlig.

Jeg tror jeg vet hvorfor. Sannsynligvis skyldes det en kombinasjon av iver over å hjelpe, og at jeg tror jeg er så flink; en sammenvasing av den intellektuelle jakten etter mening i pasientens symptomer og det emosjonelle trykket av å se et lidende menneske foran meg som jeg ønsker å hjelpe. Men denne innsikten hjelper meg ikke noe særlig. Generelt vil jeg si at innsikt er overvurdert. Det er en flyktig greie som lover mer enn den klarer å holde, men som ofte mangler når du trenger den som mest. Det finnes tusenvis av mennesker der ute som godt vet hva de gjør og hvorfor, men uten at det medfører noe særlig endring i atferd. Folk vet at de har økt risiko for kreft dersom de fortsetter å røyke, at utroskap kun ender i tragedie, og at kjappe løsninger ofte straffer seg på sikt. Men de fortsetter med det likevel.

Som terapeut bør man og skal man ha mer innsikt i eget liv enn andre. Nettopp fordi terapi ofte aktiviserer terapeutens egne sårbare temaer, og fordi terapeutens egeninnsikt kan hjelpe pasienten å nå sin. Det tar over seks år med universitetsstudier for å bli psykolog. I løpet av denne tiden skal man tilegne seg utrolige mengder kunnskap. Så må man ha pasienter under veiledning både underveis og etterpå om man vil bli spesialist i klinisk psykologi. De fleste fortsetter å lære ved å gjennomføre diverse kurs og videreutdanninger. I tillegg vil selvsagt det å ha fullført stadig flere behandlinger føre til at man blir en sikrere og bedre terapeut.

Les mer her: Hold it – hold it – hoooold it!!

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.