Search

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Open Search
Month

september 2013

Her finner du tester for schizofreni og psykose

Personer som viser symptomer på mulig psykoseutvikling, trenger hjelp så tidlig som mulig. Ill.foto: Richardno, iStockphoto
Personer som viser symptomer på mulig psykoseutvikling, trenger hjelp så tidlig som mulig. Ill.foto: Richardno, iStockphoto

Mistenker du at pasienten kan ha en psykotisk tilstand? Da kan du ha nytte av skåringsverktøy og tester på Helsebiblioteket.

Flere fritt tilgjengelige tester kan bidra til å avdekke schizofreni og evaluere graden av tilstanden. Du finner du lenker til norskspråklige tester på Helsebibliotekets sider for psykisk helse. Samlingen av skåringsverktøy er blant de best besøkte sidene på hele Helsebiblioteket.

BPRS – Brief Psychiatric Rating Scale blir ansett som et godt hjelpemiddel for å kartlegge symptomer hos personer med schizofreni eller andre psykotiske tilstander. Den totale poengskår angir grad av sykdom. Skalaen er mye brukt i studier av psykoser.

CDSS – The Calgary Depression Scale for Schizophrenia er copyrightbelagt, men kan brukes gratis av non-profit-organisasjoner som offentlig helsevesen. Tillatelse til å bruke dette skåringsverktøyet kan innhentes ved å sende en mail til Dr. Donald Addington ved Universitetet i Calgary.

M.I.N.I. – Mini Internasjonalt Nevropsykiatrisk Intervju er et generelt skåringsverktøy som også omfatter psykotiske lidelser.

HONOS– Health Of the Nation Outcome Scale er også et generelt skåringsverktøy som også omfatter psykotiske lidelser.

AUDIT Alcohol Use Disorder Identification Test. Psykotiske tilstander forekommer ofte sammen med rusmisbruk. Derfor har vi også tatt med en vanlig test for rusmisbruk i denne listen.

Aktuelle lenker:

Skåringsverktøy for schizofreni og psykose hos Helsebiblioteket

Helsebibliotekets sider om schizofreni og psykose

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Her er den ferskeste kunnskapen om tvangslidelser og dysmorfofobi (NICE)

Tvangsmessig frykt for smitte og hyppig håndvask er et typisk eksempel på en tvangslidelse. Ill.foto: Alija, iStockphoto
Tvangsmessig frykt for smitte og hyppig håndvask er et typisk eksempel på en tvangslidelse. Ill.foto: Alija, iStockphoto

Anerkjente NICE har publisert en oppdatert oversikt over forskning om tvangslidelser og dysmorfofobi. Rapporten inneholder fersk kunnskap om diagnostisering, forebygging og behandling av tilstandene.

Tvangslidelser, eller obsessiv-kompulsiv lidelse, OCD, er den fjerde mest vanlige psykiske lidelsen. Anslagsvis vil én til to prosent av den voksne befolkningen til enhver tid lide av tvangslidelse.

Dysmorfofobi er en overdreven opptatthet av en innbilt, eventuelt reell, men minimal defekt i utseendet, og fører til betydelig ubehag. Lidelsen er vanligere enn tidligere antatt.

Over åtte år er gått siden forrige gang britiske NICE, The National Institute for Health and Clinical Excellence, ga ut retningslinjer om tvangslidelser og dysmorfofobi. Hensikten med den nye rapporten er å framheve ny forskning fra det siste tiåret som kan være nyttig å inkludere i retningslinjene som allerede finnes om temaene.

En gruppe eksperter, blant dem psykiatere, psykoterapeuter, forskere og spesialister innen allmennmedisin, står bak oversikten. Gruppen søkte i en rekke databaser etter relevant litteratur fra oktober 2003 til april 2013, og fant 1247 studier. Forfatterne inkluderte til slutt 16 studier, hvorav fire var systematiske oversikter og de øvrige tolv var randomiserte, kontrollerte studier.

Her er noen av hovedfunnene i rapporten:

Voksne:

  • Teknologiske tiltak, som kognitiv atferdsterapi via internett, videosamtaler eller telefonsamtaler kan være nyttig for voksne med tvangslidelser, men kunnskapen er begrenset
  • Sammenlignet med progressive muskelavslapningsprogrammer har aksept- og forpliktelsesterapi, ACT, større positiv effekt på OCD-symptomer
  • Flere pasienter kan oppleve klinisk tilbakegang i OCD-symptomer med gruppe-kognitiv atferdsterapi, sammenlignet med behandling med sertralin
  • Paroksetin kan ha effekt hos personer som ikke responderer på venlafaksin. Venlafaksin kan ha mindre effekt hos personer som ikke har hatt nytte av paroksetin. Retningslinjene fra 2005 anbefaler ikke venlafaksin som behandling ved OCD hos voksne
  • Sammenlignet med placebo, kan vedvarende behandling med SSRI’er gi færre tilbakefall
  • Kunnskapen om effekten av antipsykotika hos voksne med OCD som ikke har hatt nytte av antidepressiva, er mangelfull
  • Transkranial magnetstimulering ser ikke ut til å ha noen effekt ved tvangslidelser

Barn og unge:

  • Familiebasert kognitiv atferdterapi kan ha bedre effekt hos barn med symptomer på OCD, sammenlignet med psykososial trening kombinert med avslapningstrening
  • Familiebasert kognitiv atferdterapi kan knyttes til langvarig bedring hos barn og unge med tvangslidelser, så som at pasienten ikke lenger fyller kriteriene for en OCD-diagnose
  • Barn og unge med vedvarende symptomer på OCD kan ha større nytte av kognitiv atferdsterapi kombinert med SSRI’er, sammenlignet med SSRI’er kombinert med lavintensitetstiltak med kognitiv atferdsterapi, eller SSRI’er alene

Ingen av funnene i den oppdaterte rapporten endrer på anbefalingene i NICE-retningslinjene fra 2005.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Les gratis: Tidsskrifter om familiepsykologi på Helsebiblioteket

Helsebiblioteket er blitt et enda bedre sted for å holde seg oppdatert. Illustrasjonsfoto: iStockphoto
Helsebiblioteket har mange gode tidsskrifter for deg som arbeider med familier. Ill.foto: danielle71, iStockphoto

Helsebiblioteket abonnerer på viktige spesialtidsskrifter innen fagområdet familiepsykologi – logg inn på Helsebiblioteket og les tidsskriftene gratis.

Helsebiblioteket abonnerer på samtlige 62 tidsskrifter fra den amerikanske psykologforeningen (APA). Tidsskriftene dekker en rekke områder. Helsebiblioteket har ikke egne sider for familiepsykologi eller familieterapi, men har lagt tidsskrifter innenfor disse emnene inn på undersidene om psykisk helsearbeid.  Du må være innlogget på Helsebiblioteket for å lese APA-tidsskriftene.

Flere av tidsskriftene inneholder relevant fagstoff for deg som arbeider med familier:

Couple and Family Psychology: Research and Practice. Her finner du forskningsartikler om par- og familiepsykologi.

Families, Systems, & Health. Her finner du artikler om den psykologiske betydningen av helseproblemer for pasienten selv og for familiemedlemmer.

Journal of Family Psychology. Her finner du artikler om familierelaterte emner som for eksempel barneoppdragelse, skilsmisse og traumatiske opplevelsers betydning for familielivet. De fleste av artiklene er oversiktsartikler og kan dermed ha interesse for mange.

Cultural Diversity and Ethnic Minority Psychology. Selv om det meste av innholdet her ikke handler om familieforhold, fins flere artikler som kan være nyttige for deg som arbeider med innvandrerfamilier.

Du kan søke i alle APA-tidsskriftene samlet, men husk at du må være logget inn på Helsebiblioteket. Bruker du Helsebiblioteket fra jobben, vil du sannsynligvis bli automatisk gjenkjent på IP-adresse og slipper innlogging.

Aktuelle lenker:

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Deler av denne artikkelen har tidligere vært publisert i PsykNytt 26.03.2012.

0

Å etterspørre livskvalitet gir større tilfredshet hos pasienter med schizofreni (Utvalgt forskning)

Ill.foto: ClarkandCompany, iStockphoto
Bedre å bli spurt enn å bli vurdert. Ill.foto: ClarkandCompany, iStockphoto

Har det å spørre en pasient om livskvalitet, i seg selv en effekt på pasientens tilfredshet? I en ny studie ble pasienter behandlet for schizofreni bedt om å beskrive sin livskvalitet. Pasientene meldte om langt større pasienttilfredshet, sammenlignet med pasienter ikke ble spurt om livskvaliteten.

Målinger av livskvalitet hos schizofreni-pasienter blir stadig mer ansett som et viktig verktøy for å vurdere behandlingen den enkelte pasienten får. Fram til nå har det imidlertid vært lite kunnskap om den kliniske effekten av at pasienten selv blir bedt om å vurdere sin egen opplevelse av livskvalitet.

En gruppe franske forskere gjennomførte en seks måneder lang studie der de undersøkte effekten av ulike metoder for livskvalitetsmålinger på tilfredshet og andre helseutfallsmål hos pasienter med schizofreni.

De 124 deltakerne ble randomisert til én av tre grupper:

  • Ordinær psykiatrisk vurdering
  • Vurdering av livskvalitet kombinert med ordinær psykiatrisk vurdering
  • Tilbakemelding om livskvalitet kombinert med ordinær psykiatrisk vurdering

Primært utfallsmål var pasienttilfredshet ved seks måneder.

Forfatterne fant at tilbakemelding på livskvalitet ga tilfredse pasienter:

72,5 prosent av deltakerne i tilbakemeldingsgruppen meldte om høyt tilfredshetsnivå, sammenlignet med deltakerne i de andre gruppene – 67,5 prosent av deltakerne i gruppen med ordinær psykiatrisk vurdering, og 45,2 prosent i gruppen med livskvalitetsvurdering kombinert med ordinær psykiatrisk vurdering.

Funnene antydet også at tilbakemeldingsgruppen opplevde generell bedring ved alle kliniske utfallsmål, men disse effektene var ikke signifikante.

– Studien vår viser at en tilbakemelding om livskvalitet fra pasienten selv påvirker tilfredsheten, noe som bekrefter at livskvalitetsmålinger er relevante for klinisk praksis. Funnene våre antyder at en vurdering av livskvaliteten til pasienten, uten tilbakemelding fra pasienten selv, kan ha negativ effekt, noe som forskere og klinikere bør ta opp til vurdering, konkluderer forfatterne.

Studien er plukket ut av McMaster-universitetet i Canada som en særlig relevant og pålitelig forskningsartikkel innen psykisk helse-feltet.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Alzheimers sykdom og genetikk (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Ill.foto: lisafx, istockphoto
I Norge lever ca. 60 000 personer med demens. Ill.foto: lisafx, istockphoto

BAKGRUNN Alzheimers sykdom er den hyppigste årsaken til demens. Nylig er det fremkommet viten om en rekke nye risikogener. Vi ønsker her å oppsummere kunnskap om genetiske forhold ved Alzheimers sykdom.

KUNNSKAPSGRUNNLAG Artikkelen er basert på søk i Alzgene, en database med oppsummeringer av genetiske assosiasjonsstudier ved Alzheimers sykdom, litteratursøk i PubMed og på forfatternes erfaring fra demensforskning.

RESULTATER En rekke mutasjoner i genene APP, PSEN1 og PSEN2 er beskrevet. Disse forårsaker om lag halvparten av alle tilfeller av den sjeldne og tidligdebuterende dominant arvelige formen for Alzheimers sykdom. Arvelighetsfaktoren, hvor mye av utviklingen av sykdommen hos et individ som er forklart av genetikk, er 60 – 80 % ved den vanlig forekommende sent debuterende Alzheimers sykdom. APOE ε4 er det sterkeste risikogenet for utvikling av denne sykdomsformen. Nylig er ytterligere ti gener som øker risikoen påvist ved helgenomassosiasjonsstudier. Genene koder for proteiner som er sentrale i kolesterolmetabolisme, immunaktivering og synaptiske cellemembranprosesser.

FORTOLKNING Nye hypoteser om sykdomsmekanismer for Alzheimers sykdom er foreslått på bakgrunn av funn av nye risikogener. Hypotesene dels erstatter og dels supplerer den tidligere dominerende amyloidhypotesen. De nye risikogenene peker mot potensial for nye biomarkører for spesifikke sykdomsprosesser og mot flere mulige nye angrepspunkter for fremtidig sykdomsmodifiserende behandling.

Les mer her: Alzheimers sykdom og genetikk

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Transcranial direct current stimulation – en behandlingsmetode ved depresjon og Alzheimers sykdom også i Norge? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

tDCS må ikke forveksles med elektrokonvulsiv terapi (ECT). Ill.foto: jtyler, iStockphoto
tDCS må ikke forveksles med elektrokonvulsiv terapi, ECT. Ill.foto: jtyler, iStockphoto

Det er mulig å endre hjernens plastisitet ved hjelp av enkle virkemidler. Transcranial Direct Current Stimulation, tDCS, som på norsk kan oversettes til «transkranial likestrømstimulering», er en ikke-invasiv nevromodulerende metode.

Det har lenge vært kjent at elektrisk stimulering kan endre cerebral aktivitet ved å påvirke nevrale hvilemembranpotensialer. Slik modulering av bestemte hjerneområder kan være av betydning for ulike psykiske lidelser eller funksjonstap etter hjerneskader (Nitsche & Paulus, 2011).

En behandlingsform som påvirker cerebral aktivitet er transcranial Direct Current Stimulation (tDCS), som på norsk kan oversettes til «transkranial likestrømstimulering ». Dette er en ikke-invasiv nevromodulerende metode som innebærer at to eller flere elektroder festes i hodebunnen, der plasseringen av elektroden bestemmes av det området man ønsker å stimulere. Deretter gis en svak elektrisk likestrøm. Selv om dette kun er en svak elektrisk strøm som påføres hodebunnen, vil strømmen påvirke underliggende kortikale områder (Fregni & Pascual-Leone, 2007).

Virkningsmekanismen i tDCS er endringer i hvilemembranpotensialet, slik at den nevronale aktiviteten påvirkes (Nitsche & Paulus, 2011). Hvis man utsetter hjernen for dette over tid, vil endringene i hvilemembranpotensialet vedvare etter stimuleringsperioden. Denne antakelsen bygger på kunnskaper om at hjernens plastisitet påvirkes gjennom såkalt langtidspotensiering (LTP) (Andersen, Blackstad & Lømo, 1966). Fordi selve tDCS-behandlingen er lite merkbar, kan den lett placebokontrolleres, og effekten kan derfor undersøkes i randomiserte placebokontrollerte studier.

Det har vært en økende interesse for tDCS de siste årene. En av årsakene til dette er at tDCS er en risikofri og smertefri metode, som er enkel å gjennomføre (Nitsche & Paulus, 2011). Det er også observert få bivirkninger ved bruk av tDCS. Kortvarig rødhet eller kløe der elektroden har vært plassert, er de vanligste bivirkningene (Brunoni et al., 2011). Det har vært rapportert om episoder med mani, hodepine og tretthet, men slike bivirkninger er sjeldne (Kalu, Sexton, Loo & Ebmeier, 2012).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Er det forskningsmessig støtte for at oppmerksomt nærvær hjelper ved rusproblemer? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Mindfulness kan redusere rusbruk. Ill.foto: PamelaJoeMcFarlane, iStockphoto
Mindfulness kan redusere rusbruk. Ill.foto: PamelaJoeMcFarlane, iStockphoto

Forskning på oppmerksomt nærvær tyder på at det kan ha god effekt i behandling av rusmisbruk. Feltet er imidlertid ungt, og studiene oppfylte sjelden strenge metodiske krav.

Oppmerksomt nærvær, eller mindfulness, er en ikke-dømmende holdning til sine egne opplevelser. En fleksibel, aksepterende og her-og-nå-orientert oppmerksomhet kan utvikles gjennom øvelser. Målsettingen er ikke å fjerne uønskete følelser, men å respondere hensiktsmessig når de inntreffer. Øvelsene omfatter fokus på pust og kroppsfornemmelser, og trening i å oppfatte tanker og følelser som «hendelser i sinnet» framfor å reagere som om de direkte reflekterte virkeligheten.

Oppmerksomhetsbaserte intervensjoner har en dokumentert gunstig virkning på flere vansker, for eksempel angst og depresjon (f.eks. De Vibe, Bjørndal, Hammerstrøm & Kowalski, 2012). Målsettingen her er å gi en kort gjennomgang av forskning på nærværsbaserte intervensjoner på rusproblemer, uten detaljert å drøfte metodiske aspekter. For diskusjon av metodisk holdbarhet av feltet før 2009, og en oversikt som inkluderer upubliserte studier og studier utenfor våre utvalgskriterer, se Zgierska et al. (2009).

Vårt søk ble avgrenset til publiserte studier som målte endringer i rusbruk etter en nærværsbasert intervensjon. Vi stilte tre spørsmål: Bidrar slike intervensjoner til endring i rusbruk (og er endringen større enn ved andre intervensjoner), opplevdes intervensjonene som nyttige, og rapporteres negative effekter?

Vi søkte etter effektstudier i 13 databaser tilgjengelige under OvidSP hos Bergen Universitetsbibliotek, siste søk juni 2012. «Mindfulness» ble kombinert med «alcohol », «substance abuse», «drug use», «dual diagnosis», «SUD» (substance use disorders) og «methadone maintenance».

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Forsvarer fellesfaktorenes betydning

Ill.foto: bttoro, iStockphoto
– Er det det samme hvilken teknikk vi velger? Ill.foto: bttoro, iStockphoto

Hvor mye av effekten av psykoterapi skyldes spesifikke terapiteknikker, og hvor mye er et resultat av forhold ved terapeut, pasient og relasjonen de to i mellom? Et faglig innspill i Tidsskrift for Norsk psykologforening har vakt debatt.

– Forskning viser at fellesfaktorer spiller en vesentlig mindre rolle enn tidligere antatt. I tillegg til fellesfaktorer trenger klinikere konkrete behandlingsprosedyrer når de skal avhjelpe psykiske helseproblemer, skrev psykologene John Kjøbli og Terje Ogden i tredje utgave av Tidsskrift for Norsk Psykologiforening tidligere i år. PsykNytt videreformidlet artikkelen i september.

I etterkant har flere psykologer tatt til motmæle og kraftig forsvart fellesfaktorenes betydning.

– At effekten av psykoterapi best demonstreres på fellesfaktornivået, innebærer ikke en avvisning av spesifikke prosedyrer og teknikker, slik Kjøbli og Ogden tror, heter det i ett av motinnleggene.

Diskusjonen om hvor viktig fellesfaktorene er har vært sentral i psykoterapiforskningen i mange år. Et hovedpoeng er at dersom fellesfaktorene har stor betydning, så spiller valget av spesifikke teknikker og prosedyrer i terapien, mindre rolle.

Les artikkelen i Tidsskrift for Norsk Psykologforening

Les de tre motinnleggene – skroll deg ned til «Fellesfaktordebatt på ville veier»

Se PsykNytts inngang til artikkelen: Fellesfaktorer: ingen kur for alt

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Drevet av WordPress.com.

Up ↑