Vi mangler norske retningslinjer for behandling av personlighetsforstyrrelser hos voksne. Ill.foto: AngiePhotos, iStockphoto
Helsebiblioteket har samlet norske, svenske og engelskspråklige retningslinjer for personlighetsforstyrrelser.
Det finnes i dag ikke noen norsk nasjonal retningslinje for behandling av personlighetsforstyrrelser hos voksne. En slik retningslinje har vært etterlyst av flere, sier Henrik Schlüter i NAPPs (Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri) nyhetsbrev.
Helsebibliotekets samling inkluderer britiske retningslinjer for behandling av mennesker med emosjonelt ustabil og antisosial personlighetsforstyrrelse, i tillegg til bredere anbefalinger.
Her er de retningslinjene for personlighetsforstyrrelser som vi på Helsebiblioteket har lenket til:
Helse- og omsorgsdepartementet mener GPS-teknologi kan gi den enkelte pasient større utfoldelsesmuligheter og livskvalitet. Ill.foto: Yuri_Arcurs, iStockphoto
Ny paragraf 4.6 i Pasientrettighetsloven trådte i kraft 1. september i år. Den gjør det tillatt for helseinstitusjoner å bestemme selv om de vil bruke varslings- og lokaliseringsteknologi til å holde oversikt over pasientene.
Slik teknologi brukes for å varsle om at pasienter med demens forsvinner fra institusjonsområdet, og dersom de ikke finner veien hjem, kan teknologien brukes til å lokalisere dem. Teknologien er GPS (global posisitioning system), og den gjør det mulig å se hvor en person oppholder seg eller har oppholdt seg.
Det har en stund vært en diskusjon om slik overvåking og personvern. Datatilsynet var kritiske til å bruke GPS på demente som ikke var samtykkekompetente, men snudde i januar 2013. I mai åpnet Stortinget for å bruke GPS-sendere på pasienter som ikke kan gi samtykke, og nå er altså loven trådt i kraft.
Men institusjonene kan ikke overvåke pasientene eller beboerne etter eget forgodtbefinnende. Tiltaket må være nødvendig for å hindre eller begrense risiko for skade på pasienten, og det skal være i pasientens interesse. Det skal blant annet legges vekt på om tiltaket står i rimelig forhold til den aktuelle risikoen, om tiltaket framstår som det minst inngripende alternativet, og om det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til tiltaket. Hvis pasienten motsetter seg tiltaket, skal det ikke iverksettes.
Det kan være ekstra vanskelig å stumpe røyken for godt når man sliter med depresjon. Ill.foto: milosluz, iStockphoto
Personer med depresjon som ønsker å slutte å røyke, har størst nytte av psykososiale tiltak som tillegg til ordinære røykekutt-programmer, viser en ny Cochrane-oversikt.
Røykere som har, eller har hatt, depresjon, er ofte mer nikotinavhengige enn andre røykere. Denne gruppen opplever også ofte større humørsvingninger ved avvenning, og sannsynligheten for å begynne å røyke igjen, er større – noe som øker risikoen for tobakksrelaterte sykdommer og død.
Hva som kan hjelpe denne delen av den røykende befolkningen til å stumpe røyken, har til nå vært uklart. I en ny, systematisk oversikt fra den anerkjente Cochrane-gruppen, har forfatterne oppsummert all tilgjengelig kunnskap om emnet.
Oversikten omfatter 49 studier som sammenlignet røykeavvenningstiltak for røykere som hadde eller hadde hatt depresjon. 33 studier undersøkte tiltak som rettet seg spesifikt mot håndtering av humørsvingninger ved depresjon.
Forfatterne fant at:
Ordinære røykeavvenningstiltak kombinert med psykososiale tilnærminger hadde signifikant positiv effekt, både hos røykere med pågående depresjon og hos røykere som hadde hatt depresjon. 24 studier med totalt 3340 deltakere var grunnlaget for denne konklusjonen.
Fem studier med 410 deltakere fant at bruk av bupropion hadde positiv effekt hos røykere med pågående depresjon, sammenlignet med placebo. Effekten var imidlertid ikke statistisk signifikant. Kunnskapen om bruk av andre antidepressiva, som fluoksetin og paroksetin, var for begrenset til å kunne bli vurdert.
Én studie med 196 deltakere sammenlignet nikotinerstatninger med placebo hos røykere med pågående depresjon og fant en positiv, men ikke signifikant, effekt. Tre studier med i alt 432 deltakere fant samme resultat hos røykere som hadde hatt depresjon.
– Psykososiale tiltak kombinert med ordinære røykeavvenningstiltak er beviselig effektive for varig røykekutt hos personer som har eller har hatt depresjon. Bupropion kan være nyttig for røykere som har hatt depresjon, men ikke for personer med pågående depresjon. Vi har ikke nok kunnskap om effekten av andre typer antidepressiva, konkluderer forfatterne.
Studien er plukket ut av McMaster-universitetet i Canada som en særlig relevant og pålitelig forskningsartikkel innen psykisk helse-feltet.
Fleire barn lev med kronisk sjukdom no enn tidlegare. Ill.foto: DIGIcal, iStockphoto
Barn med alvorleg eller kronisk sjukdom har to til tre gonger større risiko for å få psykiske og sosiale problem enn friske barn. Kunnskapssenteret skal sjå på effekt av psykologiske tiltak i primærhelsetenesta retta mot desse barna.
Stadig fleire barn og unge lever med ein kronisk sjukdom eller tilstand som verkar inn på dagleglivet i større eller mindre grad. Barn si evne til å innrette seg vil være ulik, men forsking viser at dei har to til tre gonger så stor risiko for å ha psykososiale problem enn friske barn. Det er og vist at barn med alvorleg kroppsleg sjukdom har høg risiko for å utvikle teikn på posttraumatiske stressforstyrring.
Lavterskel tilbud
Kunnskapssenteret vil sjå på forsking om effekten av psykologiske støtte- og behandlingstiltak som kan bli gitt i primærhelsetenesta. Dette omfattar definerte terapiformer som kognitiv atferdsterapi og korttids psykoterapi, meistring av stress og teknikkar for avspenning som autogen trening og hypnose, samtaleterapi og psykologisk rettleiing, undervising og rådgjeving samt støtte og miljøtiltak som støttekontakt og kunst- og uttrykksterapi.
Dei viktigaste utfallsmåla vil være psykiske symptom som angst, depresjon, sorg og stress i tillegg til livskvalitet og barna si evne til meistring og psykososiale fungering.
SAMMEHNENG: Ny forskning viser at personer som behandler humørvansker med alkohol, har økt risiko for alkoholavhengighet. Ill.foto: yurok, iStockphoto
Pasienter med affektive lidelser som selvmedisinerer seg med alkohol har tredoblet risiko for å utvikle alkoholavhengighet. Det viser en fersk studie publisert i anerkjente JAMA.
Forskere har lenge klødd seg i hodet over den kjente sammenhengen mellom alkoholmisbruk og stemningslidelser. Er det symptomene som kommer først? Noen forskere har ment det – pasienter med affektiv lidelse som opplever plagsomme symptomer forsøker å lindre plagene med alkoholen. I så fall er alkohol en form for selvmedisinering. Denne hypotesen er velkjent og velbrukt, men er forsket lite på.
Den andre muligheten er at alkoholmisbruket er der før symptomene – og at pasienter som drikker mye har økt risiko for depresjon.
De usynlige pasientene
Det fins også en tredje mulighet – at symptomer og alkoholmisbruk begge kan utløse hverandre. Nettopp dette er utgangspunktet for en ny og omfattende studie fra USA som har fått mye omtale, blant annet i British Medical Journal.
Forskerne bak den amerikanske studien ønsket å finne ut mer om den store gruppen av pasienter med psykiske lidelser og alkoholproblemer som ikke oppsøker hjelp. Denne gruppen har det eksistert lite kunnskap om – tidligere forskning om forbindelsen mellom alkoholavhengighet og affektive lidelser har som oftest fokusert på innlagte pasienter med alvorlige psykiske lidelser.
Legemiddelverket har fått beskjed om at produsenten ønsker å beholde Trilafon dekanoat på det norske markedet. Den planlagte avregistreringen er dermed avlyst.
Det ble i juni 2012 varslet om planlagt avregistrering av Trilafon dekanoat til injeksjon. Avregistreringen ville skje i 2. kvartal 2013. Dette vil altså ikke skje.
På bakgrunn av den tidligere usikre leveringssituasjonen anbefalte Legemiddelverket overgang til andre depotpreparater. I tillegg ble nedenstående utleveringsordning iverksatt. I tilfelle legen vurderer at pasienten fortsatt skal bruke Trilafon dekanoat kan norske apotek inntil videre kan levere ut perfenazin depotinjeksjon i utenlandske pakninger. Det er ikke nødvendig å søke om spesielt godkjenningsfritak.
Råd til leger
Overgang til andre depotpreparater bør vurderes.
Det kan ta noe tid før apotekene får inn utenlandske pakninger – legen bør eventuelt rådføre seg med apoteket.
Råd til pasienter
Vær nøye med å følge rådene fra lege og apotek.
Råd til apotek
Apotek som leverer ut utenlandske pakninger uten norsk pakningsvedlegg må være nøye med å informere kundene om hvorfor det utleveres en utenlandsk pakning.
Apotekene bør kopiere et norsk pakningsvedlegg for Trilafon dekanoat og gi det til kunden.
Apoteket bør skrive at det er byttet legemiddel på apoteketiketten.
Kombinasjonen rus og depresjon forekommer ofte blant tenåringer. Ill.foto: diane39, iStockphoto
Tenåringer med depresjon og høyt alkoholforbruk har flere problemer i familien, og dropper oftere ut av behandling enn tenåringer uten samtidig alkoholmisbruk, viser finsk studie.
Går det dårligere med tenåringer som har både depresjon og alkoholmisbruk enn tenåringer med «kun» depresjon? Forskning antyder at mellom 10 og 25 prosent av tenåringer med depresjonslidelse også sliter med rusmisbruk.
Det er finske forskere som har undersøkt den psykososiale bakgrunnen til ungdommer med depresjon, med og uten samtidig alkoholmisbruk, for å finne faktorer som kan gi svar på spørsmålet.
Forfatterne har også lett etter faktorer de kan knytte til manglende etterlevelse av behandling hos tenåringene som lider av depresjon.
Studien ble ledet av Tiia Pirkola og ble publisert i tidsskriftet Depression Research and Treatment i 2011.
Dropper ut av behandling
Den finske studien viser at unge mennesker med samtidig depresjon og alkoholmisbruk oftere har foreldre med alkoholproblemer, de dropper hyppigere ut av behandling, og har dårligere prognose for bedring i depresjonen, sammenlignet med ungdommer med depresjon uten samtidig ruslidelse.
Fysisk aktivitet har ikke like stor effekt ved depresjon som en skulle tro. Ill.foto: RonfromYork, iStockphoto
Vet vi egentlig om mosjon gir gevinst ved depresjon? «Alle» antar at så er tilfelle, men forskere sier fortsatt «tja». Og hva slags fysisk aktivitet gavner mest? En ny oversikt gir noen foreløpige svar.
I 2010 publiserte det anerkjente Cochrane-samarbeidet en systematisk oversikt over all tilgjengelig forskning om effekten av fysisk aktivitet på depresjon. «Fysisk aktivitet kan redusere sympromer på depresjon, men effekten var liten og så ikke ut til å vare etter at deltakerne sluttet å trene», oppsummerte forfatterne funnene fra tre år tilbake.
Nå foreligger en oppdatering av 2010-oversikten, der forfatterne har samlet og gjennomført en metaanalyse av en betydelig mengde forskning av nyere dato omkring emnet.
Forfatterne har søkt i en rekke databaser etter studier som sammenligner fysisk aktivitet med ordinær behandling, antidepressiva, psykoterapi, placebo eller ingen behandling. I alt 39 nye studier er blitt inkludert i oversikten, med 2326 deltakere. Fødselsdepresjon er ikke inkludert.
Analysen viser at:
35 studier sammenlignet fysisk aktivitet med ingen behandling eller med et kontrolltiltak, og fant at fysisk aktivitet hadde moderat klinisk effekt på symptomer på depresjon
Åtte studier undersøkte langtidseffekten av ulike tiltak, og fant at fysisk aktivitet hadde noe positiv effekt
Studiene som sammenlignet fysisk aktivitet med psykoterapi, sju studier i alt, fant ingen signifikant forskjell
Fire studier sammenlignet fysisk aktivitet med antidepressiva, og fant ingen signifikant forskjell
– Oversikten vår antyder at fysisk aktivitet kan ha moderat, positiv effekt ved depresjon. Ut fra datamaterialet som foreligger, kan vi ikke si med sikkerhet hvilke typer aktiviteter som er mest effektive. Vi vet heller ikke om den positive effekten vedvarer etter at pasienten slutter å mosjonere. Dersom vi bare inkluderer studiene som har høy kvalitet, kan vi si at effekten av fysisk aktivitet på depresjon er liten og ikke statistisk signifikant, konkluderer forfatterne.
