Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

9. september 2013

Mindfulness mot rusproblemer (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: andreart, iStockphoto
OPPMERKSOMT NÆRVÆR: Forskning viser at vi mennesker er mest tilfredse når vi er oppmerksomt til stede i det vi opplever og gjør. Ill.foto: andreart, iStockphoto

Å møte sine egne opplevelser med ikke-dømmende oppmerksomhet styrker livskvalitet og senker symptombelastning. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvordan oppmerksomt nærvær, eller «mindfulness», kan ha relevans for klinisk arbeid med rusproblemer.

Forskning tyder på at behandlingsprogrammer som inkluder oppmerksomt nærvær (ON ), kan være nyttige ved rusproblemer (Dundas, Ravnanger, Vøllestad, & Binder, 2013; Zgierska et al., 2009). Formålet med denne artikkelen er å foreslå noen måter dette skjer på. Begrepet rusproblemer brukes ikke her som en diagnosekategori, men som en fellesbetegnelse for psykologiske og interpersonlige problemer som kan oppstå rundt bruk av rusmidler. Vi fokuserer særlig på rollen til ON ved sug, en opplevd lengsel etter rusmiddelet. Sug omfatter en kognitiv forventning om at rusbruk vil bidra til å redusere ubehag, noe som kan oppleves som en påtrengende tanke og følelse.

Koob og Le Moal (2008) hevder at opplevelsen av sug reflekterer en nevrokjemisk tilstand som er utviklet og forverres ytterligere gjennom rusmiddelbruk. Sug kan forsterkes av stress og negative følelser (Witkiewitz, Bowen, Douglas, & Hsu, 2013). Rusmiddelavhengighet definerer vi som en kronisk tilbakefallslidelse karakterisert ved et opplevd behov for å finne og innta rusmiddelet, tap av kontroll over hvor mye som inntas, og sterkt ubehag (nedstemthet, angst og irritabilitet) når bruk av rusmiddelet forhindres (Koob & Le Moal, 2008). Med abstinens mener vi de fysiologiske og psykologisk reaksjonene som kan vekkes når personen slutter å innta stoffet etter langvarig bruk.

Vi illustrerer med en relativt velfungerende familiemann med alkoholproblemer (Arne), som har deltatt i inneliggende behandling og deretter en ON-basert gruppe. Dette representerer ingen enkelt person, men bygger på våre erfaringer med klinisk arbeid og forskning innenfor feltene rusproblematikk og ON. Vi foreslår at noen av effektene av ON kan forstås ut fra mentaliseringsbaserte begreper, og at terapeutiske teknikker som distraksjon og visualisering, som i utgangspunktet kan virke som det motsatte av ON, er forenlig med ON. Vi konkluderer med at ON kan være en nyttig del av det tilfanget av tilnærminger som behandlere rår over, også innenfor rusfeltet.

Les mer her: Hvordan kan oppmerksomt nærvær hjelpe ved rusproblemer?

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Her finner du retningslinjer for arbeid med flyktninger og innvandrere

Ill.foto: adl21, iStockphoto
Helsebiblioteket har samlet retningslinjer for arbeid med flyktninger og innvandrere. Ill.foto: adl21, iStockphoto

Her er lenkene til retningslinjer om arbeid for flyktninger og innvandrere.

Helsebibliotekets samling av retningslinjer inneholder flest norskspråklige retningslinjer, men for psykisk helse-feltet har vi inkludert enkelte retningslinjer på skandinaviske språk eller engelsk. Samlesiden for arbeid med flyktninger og immigranter finner du under emnebibliotek for psykisk helse. Det er laget egne retningslinjer for barn og for voksne.

Blant retningslinjene finner du:

Aktuelle lenker:

Retningslinjer for flyktninger og innvandrere hos Helsebiblioteket

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Kognitiv terapi hindrer depresjon hos barn som pårørende (JAMA Psychiatry)

Ill.foto: Izmabel, iStockphoto
Depresjon hos de voksne påvirker barna. Ill.foto: Izmabel, iStockphoto

Barn av foreldre med depresjon kan unngå å utvikle depresjon – med kognitiv atferdterapi.

Det er kjent at barn av omsorgspersoner som lider av depresjon, har større sannsynlighet for selv å utvikle depresjon. Sammenhengen kan skyldes både arv og omstendigheter.

I en fersk studie, nylig publisert i anerkjente JAMA Psychiatry, undersøker forfatterne om forebyggende kognitiv atferdsterapi kan redusere antallet barn som utvikler samme lidelse som foreldrene.

33 søskenpar, i alt 316 barn, deltok i undersøkelsen. Omtrent halvparten av deltakerne ble randomisert til å få forebyggende kognitiv atferdsterapi, mens de øvrige deltakerne fikk ordinær behandling. Deltakerne var i alderen 13 til 17 år, og hadde minst én omsorgsperson med depressiv lidelse i familien. Barna hadde enten subsyndromale symptomer på depresjon, eller en historie med depresjon som ved studiestart hadde gått tilbake.

Utfallsmål ble målt ved starten av studien og deretter regelmessig i løpet av de påfølgende tre årene.

Forskerne fant at:
  • 36,8 prosent av tenåringene i tiltaksgruppen hadde utviklet depresjon ved oppfølging etter tre år, mot 47,7 prosent blant deltakerne i kontrollgruppen. Det vil si at om ti barn får behandling med kognitiv atferdsterapi, så vil ett barn unngå å utvikle depresjon som følge av terapien.
  • De av barna med foreldre som ikke var deprimerte ved starten av studien, hadde større sannsynlighet for å ha nytte av tiltaket. 128 omsorgspersoner var i aktiv depresjon ved studiestart.

– Forebyggende tiltak med kognitiv atferdsterapi er mer effektivt i å forhindre utvikling av depresjon hos høyrisiko-barn, sammenlignet med ordinær behandling, konkluderer forfatterne.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Uvisst hvor mange selvmord som skyldes bipolar lidelse (Bipolar Disorders)

Ill.foto: QShot, iStockphoto
Pasienter med bipolar lidelse opplever store endringer i humør og energi. Ill.foto: QShot, iStockphoto

En ny oversikt antyder at personer med bipolar lidelse har 20 til 30 ganger større risiko for å ta sitt eget liv – men forskere er langt fra enige i tallene.

Forskning har vist at selvmord forekommer oftere blant personer med depressiv lidelse, sammenlignet med den øvrige befolkningen. Enkelte oversikter har antydet at så mange som 1 av 5 med alvorlig depresjon tar sitt eget liv.

En gruppe forskere ønsket å kartlegge om risikoen er like stor hos personer med bipolar lidelse – eller til og med høyere. Forskerne ville også belyse hvilke tegn leger og annet helsepersonell bør se etter for å forebygge og avverge død ved selvmord blant personer med bipolar lidelse.

Funnene ble nylig presentert i en systematisk oversikt publisert i tidsskriftet Bipolar Disorders.

Forfatterne søkte etter relevant litteratur utgitt i perioden fra 1980 til 2011, og inkluderte 34 studier i analysen. De fleste av studiene hadde middels kvalitet, og bare fire studier ble vurdert som «gode».

Funnene i de ulike studiene sprikte betydelig, men analysen viste at personer med bipolar lidelse har opp til 20 eller 30 ganger økt sannsynlighet for å død ved selvmord, sammenlignet med den øvrige befolkningen.

Forfatterne understreker imidlertid at ikke alle studiene påviste økt selvmordsrisiko ved bipolar lidelse.

Studiene som påviste økt risiko antydet at risikoen var størst hos unge mennesker i de første årene etter at de hadde fått diagnosen bipolar lidelse. I enkelte studier hadde 1 av 4 personer som tok sitt eget liv, bipolar lidelse.
Forfatterne kartla flere risikofaktorer for selvmord blant personer med bipolar lidelse:
  • Å være mann
  • Å ha aktive, psykiatriske symptomer, særlig samtidig angstlidelse, dysfori eller blandet affektiv tilstand
  • Å ha flere selvmordsforsøk bak seg
  • Å ha blitt skrevet ut fra psykiatrisk sykehus nylig
  • Å ha problemer i arbeidslivet
Disse faktorene er imidlertid kjente risikofaktorer for selvmord hos befolkningen generelt. Forfatterne har derfor blinket ut fire faktorer som har størst klinisk relevans:
  1. Akutte stemningsleie-episoder, som alvorlig depresjon, angst, blandet tilstand, aktive selvmordstanker og psykotiske trekk
  2. Tidligere sykdomsforløp
  3. Personlighetstrekk, som aggresjon, impulsivitet og cyclotymi
  4. Personlig historie, som akutt psykososialt stress og familiehistorie med affektiv lidelse eller selvmord

– Helsepersonell bør være ekstra oppmerksomme på risikofaktorer forbundet med selvmord hos personer med bipolar lidelse. Større innsikt i og forståelse av selvmord og selvmordsrisiko ved lidelsen kan hjelpe klinikere å oppdage suicidal atferd hos denne utsatte pasientgruppen, og dermed forhåpentligvis avverge selvmord, oppsummerer forfatterne.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Endring i psykisk helsevernloven om nattelåsing av pasientrom

Skålvekt og dommerklubbe
Alle helseforetak skal gjøre lovverket tilgjengelig for personalet. Ill.foto: jgroup, iStockphoto

På forsommeren i år (14.6) trådte en endring i psykisk helsevernloven i kraft. Endringen gjelder nattelåsing av pasientrom (paragraf 4A-6a). 

Etter tillatelse fra departementet kan enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå og regionale sikkerhetsavdelinger gis adgang til å låse dør til pasientrom i tiden fra kl. 23.00 til kl. 06.00 etter en individuell vurdering av pasientens tilstand.

Lovparagrafen lister opp en del begrensninger i denne tillatelsen. Blant annet skal ikke nattelåsing benyttes for pasienter under 16 år. Tiltaket skal være nødvendig for å forhindre skade på pasienten, andre mennesker eller eiendom. Pasienter som stenges inne på rommet skal ha forsvarlig tilsyn av pleiepersonell.

Stortinget har også vedtatt en endring  med hensyn til varsling av fornærmede og etterlatte m.m. (paragraf 5-6a, ny paragraf 5-6c), men denne trer ikke i kraft før 1.1.2014.

Aktuelle lenker:

Forarbeider til psykisk helsevernloven

Helsebibliotekets sider om lover og regler for psykisk helsevern

Gjeldende psykisk helsevernlov

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Godkjenner ADHD-medisin for voksne (Dagens Medisin)

Ill.foto: dra_schwartz, iStockphoto
ADHD-medisinen Strattera er på blå resept i Sverige. Ill.foto: dra_schwartz, iStockphoto

Sverige har godkjent legemiddelet Strattera for voksne med ADHD, og i sommer blir ny indikasjon trolig godkjent i Norge.

Nylig godkjente det svenske Läkemedelsverket utvidet indikasjon for ADHD-medisinen Strattera (atomoksetin) til også å gjelde forskrivning til voksne.

Medisinsk fagdirektør Steinar Madsen i Statens legemiddelverk forteller at dette er en indikasjonsutvidelse som gjennomføres i flere europeiske land og at Norge har deltatt i beslutningsprosessen.

– Vi regner med at den formelle godkjenningen blir klar i Norge i midten av juli. Godkjenningen innebærer en utvidelse av indikasjonen til også å omfatte oppstart hos voksne hvor det kan bekreftes at personen har hatt ADHD som barn, sier Madsen til Dagens Medisin.

Over 12.000 får

I dag er det ingen sentralstimulerende legemidler for ADHD som har indikasjon for voksne. Men det er mulig å søke om individuell refusjon, og i fjor fikk nær 12.500 personer over 18 år godkjent søknad om individuell refusjon for ADHD-medisin.

Les mer her: Godkjenner ADHD-medisin for voksne

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

– Fellesfaktorer: ingen kur for alt (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: bttoro, iStockphoto
– Fellesfaktorer er ikke er en kur for alt, og ingen behandling egner seg for alt. Ill.foto: bttoro, iStockphoto

Forskning viser at fellesfaktorer spiller en vesentlig mindre rolle enn tidligere antatt. I tillegg til fellesfaktorer trenger klinikere konkrete behandlingsprosedyrer når de skal avhjelpe psykiske helseproblemer.

I psykologien generelt, og i psykoterapien spesielt, har man lenge diskutert hvorvidt terapeutiske fellesfaktorer alene kan forklare positive endringer hos klienter (Ogden, 2012). Med fellesfaktorer menes typisk terapeutisk allianse og relasjonen mellom terapeut og klient.

Allerede på 1930-tallet la psykologen Saul Rosenzweig fram ideen om viktigheten av fellesfaktorer (Rosenzweig, 1936). Han var den første til å bruke den nå så kjente analogien fra Alice i eventyrland om «the Dodo Bird verdict». I fortellingen bestemte dodo- fuglen at alle deltakerne i et kappløp hadde vunnet og fortjente en premie. Rosenzweig brukte denne historien til å illustrere at alle terapiformer var like gode og produserte like gode resultater. Senere skrev Wampold (2001) at 70 prosent av effekten av ulike terapiformer var forklart av fellesfaktorer. Denne påstanden var basert på en kvantitativ gjennomgang av litteraturen (meta-analyse).

I en metaanalyse av nyere dato ble fellesfaktorenes rolle imidlertid vurdert til å være mer beskjedne (Horvath, Del Re, Fluckiger & Symonds, 2011). I denne studien hadde fellesfaktorene en effektstørrelse på kun 0,28 og forklarte omtrent 7,5 prosent av effekten av ulike terapier. Tidene forandrer seg, og det gjør også Wampold. I en nylig studie der han var medforfatter, konkluderer forskerne med at fellesfaktorer står for 7 prosent, og ikke 70 prosent, av effekten av intervensjoner (Fluckiger, Del Re, Wampold, Symonds & Horvath, 2012). Denne nye forskningen setter viktigheten av fellesfaktorer i et nytt lys.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Posttraumatisk stressforstyrrelse er forbundet med kognitive dysfunksjoner (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: shaunl, iStockphoto
Mange pasienter med PTSD beskriver konsentrasjons- og hukommelsesvansker i dagliglivet. Ill.foto: shaunl, iStockphoto

Kunnskap om klinisk symptomutforming og kunnskap om kognitive dysfunksjoner ved posttraumatisk stressforstyrrelse kan bidra til bedre differensiert forståelse og behandling av tilstanden.

Etter terroren mot Regjeringskvartalet og Utøya er kunnskap om posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) satt på dagsordenen. Norsk Psykologforening har på denne bakgrunn tilbudt psykologer kurs i traumefokusert kognitiv atferdsterapi. Påtrengende minner, frykt og unngåelse er velkjente symptomer ved denne tilstanden, men at den også er forbundet med kognitive dysfunksjoner, er mindre kjent.

I denne artikkelen gis det en kunnskapsoppdatering om kognitive dysfunksjoner ved PTSD. Vi ser nærmere på hvilke kognitive funksjonssvikt som er dokumentert, i hvilke utvalg den opptrer, komorbide tilstanders betydning, mulige årsaksmekanismer og betydning for behandling. Utredning og behandling av PTSD er sentrale utfordringer for psykologer, og er aktualisert i forbindelse med bl.a. FN- og NATO-veteraner, voldtekts- og terrorutsatte. Artikkelen retter seg særlig til psykologer som kommer i kontakt med pasienter utsatt for ulike typer traumer i både primær- og spesialisthelsetjenesten.

Internasjonale studier har vist at mellom 60 og 90 % av befolkningen vil oppleve en potensielt traumatisk hendelse i løpet av livet, og det estimeres at mellom 15 og 25 % av disse vil utvikle PTSD (Breslau et al., 1998; Kessler, Sonnega, Bromet & Hughes, 1995). PTSD er assosiert til en rekke traumatiske hendelser, og forekomsten varierer med type og varighet på eksponering, der eksponering for interpersonlige hendelser som voldtekt er funnet å gi høyest prevalenstall (Rothbaum, Foa, Riggs, Murdock & Walsh, 1992). Diagnosen PTSD stilles fra en måned etter eksponeringen og karakteriseres i hovedsak av intrusive gjenopplevelser, unngåelse av traumerelaterte stimuli, nummenhets reaksjoner og vedvarende økt aktivering (American Psychiatric Association, 2000). PTSD er et alvorlig helseproblem og er relatert til nedsatt psykososial fungering, redusert livskvalitet (Warshaw, Fierman, Pratt & Hunt, 1993), øket dødelighet (Boscarino, 2006) og suicidalatferd (Hendin & Haas, 1991; Kessler, Borges & Walters, 1999).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑