Forskning viser at fellesfaktorer spiller en vesentlig mindre rolle enn tidligere antatt. I tillegg til fellesfaktorer trenger klinikere konkrete behandlingsprosedyrer når de skal avhjelpe psykiske helseproblemer.
I psykologien generelt, og i psykoterapien spesielt, har man lenge diskutert hvorvidt terapeutiske fellesfaktorer alene kan forklare positive endringer hos klienter (Ogden, 2012). Med fellesfaktorer menes typisk terapeutisk allianse og relasjonen mellom terapeut og klient.
Allerede på 1930-tallet la psykologen Saul Rosenzweig fram ideen om viktigheten av fellesfaktorer (Rosenzweig, 1936). Han var den første til å bruke den nå så kjente analogien fra Alice i eventyrland om «the Dodo Bird verdict». I fortellingen bestemte dodo- fuglen at alle deltakerne i et kappløp hadde vunnet og fortjente en premie. Rosenzweig brukte denne historien til å illustrere at alle terapiformer var like gode og produserte like gode resultater. Senere skrev Wampold (2001) at 70 prosent av effekten av ulike terapiformer var forklart av fellesfaktorer. Denne påstanden var basert på en kvantitativ gjennomgang av litteraturen (meta-analyse).
I en metaanalyse av nyere dato ble fellesfaktorenes rolle imidlertid vurdert til å være mer beskjedne (Horvath, Del Re, Fluckiger & Symonds, 2011). I denne studien hadde fellesfaktorene en effektstørrelse på kun 0,28 og forklarte omtrent 7,5 prosent av effekten av ulike terapier. Tidene forandrer seg, og det gjør også Wampold. I en nylig studie der han var medforfatter, konkluderer forskerne med at fellesfaktorer står for 7 prosent, og ikke 70 prosent, av effekten av intervensjoner (Fluckiger, Del Re, Wampold, Symonds & Horvath, 2012). Denne nye forskningen setter viktigheten av fellesfaktorer i et nytt lys.
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
Legg inn en kommentar