Tunghørte studenter opplever at åpenhet og informasjon om hørselsproblemet i studiesituasjonen fremmer sosial støtte i form av forståelse og hensyn. Det viser en kvalitativ intervjuundersøkelse i Trondheim.
Mestringsstrategier under krevende og stressfylte livssituasjoner påvirker psykisk og fysisk helse. Tunghørte opplever mange stressfylte situasjoner fordi hørselsproblemene hemmer evnen til å kommunisere med andre. Å skjule hørselstapet og unngå hørselskrevende situasjoner kan være måter å mestre nedsatt hørsel på, men i denne studien forteller tunghørte om hvilke mestringsstrategier som de har positive erfaringer med i studiesituasjonen.
Mye tyder på at unge tunghørte er en økende gruppe, og derfor er det viktig for psykologer å kjenne til hvilke mestringsstrategier som kan fungere godt for tunghørte i denne livsfasen. En helsepsykologisk tilnærming til mestring finner vi hos Lazarus og Folkman (1984), som definerer mestring som «the process of managing demands (external or internal) that are appraised as taxing or exceeding the resources of the person ». Begrepet mestring er også blitt mer og mer brukt i audiologien (Andersson & Willebrand, 2003), men studier av mestring hos hørselshemmede bærer preg av ulik forståelse av hva mestring er. (Audiologi, læren om hørsel i vid forstand, innbefatter også psykososial kunnskap.) Ifølge Folkman, Lazarus, Gruen og DeLongis (1986b) har mestring to hovedfunksjoner: problemfokusert mestring og følelsesfokusert mestring.
Problemfokusert mestring er rettet mot problemet, og et eksempel på dette kan være å informere på forhånd om hørseltapet (planlagt problemløsning). Følelsesfokusert mestring regulerer følelser som oppstår i stressfylte situasjoner, for eksempel å distansere seg fra ubehagelige kommentarer om hørselshemning (distansering).
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
Legg inn en kommentar