Personer som har vært dømt til tvungent helsevern og har sittet inne, har mye dårligere inntekt enn gjennomsnittet. Ill. foto: Colourbox.
Personer som blir dømt til tvungent psykisk helsevern, og tidligere har sittet i fengsel, er svært marginaliserte. Mange har vært i kontakt med hjelpeapparatet gjentatte ganger, uten at dette har ført til bedring.
Marte Goplen
Det er en økning i antall personer som dømmes til tvungent psykisk helsevern. Det medfører økt belastning på plassene innen sikkerhetspsykiatrien, som både tar i mot pasienter fra domstolsapparatet og fra spesialisthelsetjenesten.
Samtidig har vi hatt lite kunnskap om hva som kjennetegner personer som blir dømt til tvungent psykisk helsevern. Hvilken bakgrunn har disse personene? Har de fått hjelp tidligere og hvilken hjelp har de eventuelt fått?
Marginalisert gruppe
Forskere tilknyttet RusForsk ved Oslo universitetssykehus og SERAF ved Universitetet i Oslo har sett nærmere på bakgrunnsfaktorer hos personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern og som tidligere har sonet. Det har resultert i en forskningsartikkel som nylig ble publisert i Tidsskriftet for Den Norske Legeforeningen.
Resultatene viser at denne gruppen har et lavt utdanningsnivå. Nærmere 65 % har grunnskolen som sitt høyeste utdanningsnivå. Økonomisk befinner de seg langt nede på inntektslisten med en medianinntekt på 192 000 kroner i året, hvor mesteparten består av ytelser fra NAV og svært lite kommer som lønnsinntekt.
Et flertall har hatt hyppig kontakt med rettsvesenet. Hele 86 % var blitt domfelt i løpet av perioden fra 1994 og frem til dom om psykisk helsevern, og medianen for antall domfellelser lå på 19 dommer per person.
Videre viser studien at blant de 186 personene som ble dømt til tvungent psykisk helsevern i perioden 2011 til 2020 hadde 81,2 % fått behandling i psykisk helsevern, mens 29 % hadde mottatt behandling i TSB (tverrfalig spesialisert rusbehandling). Flertallet har med andre ord vært i kontakt med hjelpeappartet uten at det har ført til bedring.
Personar med låg sosioøkonomisk status har høgare risiko for psykiske lidingar og ruslidingar enn andre. Ill. foto: Colourbox.
Ruslidingar og psykiske lidingar representerer eit betydeleg helsetap i den norske befolkninga, spesielt for dei under 50 år (Reneflot et al., 2018, s. 49). Angst og depresjon bidreg også til langvarig sjukefråvær for den arbeidande delen av befolkninga (Knudsen et al., 2013), og når det gjeld den samla sjukdomsbyrda i befolkninga, ligg desse på høvesvis sjette og femte plass med omsyn til helsetap (global burden of disease) (Folkehelseinstituttet, 2019).
Hans Johan Breidablik, Eivind Meland, Emma Helene Bjørnsen, Oddne Skrede
Det finst nokre studiar av førekomst av psykisk sjukdom i Noreg, men ingen som er nasjonalt representative (Reneflot et al., 2018, s. 24, 66). Studiar viser variasjon i bruk av helsetenester både i norsk kontekst (Balteskard et al., 2015; Breidablik & Meland, 2018) og internasjonalt (t.d. Corallo et al., 2014), samt innanfor psykisk helse spesifikt (Surén et al., 2013). Noko av variasjonen kan vere berettiga grunna ulik førekomst. I småkommunar vil den tilfeldige variasjonen vere større enn i store kommunar. Samtidig finst det variasjon i bruk av helsetenester som ikkje kan grunngjevast ut frå større behov eller tilfeldig variasjon, og slik variasjon vert rekna som uønskt (Bale et al., 2020, s. 11–13). Reduksjon av uønskt variasjon er eit sentralt mål for norsk helsepolitikk (Meld. St. 7 (2019–2020), s. 9).
Det er systematiske helseskilnader i befolkninga som følgje av sosioøkonomiske tilhøve knytt til inntekt, yrke og utdanning. Personar med låg sosioøkonomisk status har høgare risiko for psykiske lidingar og ruslidingar enn andre (Kivimãki et al., 2020; Lorant et al., 2007). I Noreg er psykiske lidingar tre til fire gonger meir utbreidd hjå barn av foreldre med låg inntekt (Kinge et al., 2021). Skilnadane viser seg også når desse barna blir vaksne (Evensen et al., 2021).
Befolkninga si helsekompetanse påverkar evna til å skaffe seg tilgang til og bruke helsetenester, og til å kommunisere med helsepersonell (Le et al., 2021, s. 33). Låg helsekompetanse er meir vanleg i grupper med kort utdanning. Psykiatriske sjukepleietenester og spesialisthelsetenester i kommunane er ulike, og organisering, tilvisingskulturar og behandlingspraksis generelt varierer også mellom kommunane (Breidablik & Meland, 2020). Bruk av diagnosar knytt til psykiske lidingar varierte sterkt mellom kommunane i tidlegare Sogn og Fjordane fylke (Breidablik & Meland, 2020).
Det har vore stor merksemd på ulikskap mellom behandlarkulturar i spesialisthelsetenesta (Corallo et al., 2014; McPherson et al., 1982). Vi har tidlegare vist at fastlegane som tilvisarar er viktige for å forstå variasjon i spesialisthelsetenesta (Breidablik & Meland, 2018). Derfor lyt vi ha fokus på samspelet mellom tilboda i spesialisthelsetenesta og kommunehelsetenesta.
Gjennom Samhandlingsreforma har styremakter som mål at kompetanse i primærhelsetenesta og eit forsterka tenestetilbod i kommunane skal kunne avlaste bruken av døgnplassar ved sjukehus og distriktspsykiatriske senter (St.meld. nr. 47 (2008–2009), s. 27). Ulik kunnskap om og fokus på psykiske lidingar er blitt dokumentert i allmennpraksis, og den varierer både innan og mellom land (World Health Organization and World Organization of Family Doctors, 2008, s. 32–37). I ein systematisk oversiktsartikkel finn dei at mange faktorar knytt til gjenkjenning, handtering og tilvising hemmar og fremmar korleis mentale helseproblem handterast i barne- og ungdomspsykiatrien (O’Brien et al., 2016).
Med tal frå Samhandlingsbarometeret (Samhandlingsbarometeret, u.å.) hadde vi høve til å undersøke korleis både sosiodemografiske variablar og helsetenestevariablar i kommunar påverkar bruken av spesialisthelsetenester. Vi hadde følgjande målsettingar med studien:
Kva er variasjonen i kommunane sin bruk av spesialisthelsetenester innan psykisk helsevern og rus opp mot all bruk innan Helse Vest-området?
Kva bakgrunnsvariablar knytt til helsetenester i kommunen, psykisk sjukelegheit og sosiodemografiske forhold kan vere assosiert med skilnadane?
Personlighetens funksjon er ikke statisk, men noe som kan endres med rett verktøy. Ill. foto: Colourbox.
Kartlegging av personlighetsfungering er et velkomment tilskudd som bedrer muligheten til å se verden gjennom pasientens øyne.
Tore Buer Christensen
Se for deg at motoren i et kjøretøy er skrudd fast med fire festepunkter, ett i hvert hjørne. Motoren gir ulyd, og du opplever etter hvert at den ikke går som den skal. Gradvis vil kanskje enkelte deler av selve motoren fungere dårligere. Vibrasjonen som de løse skruene utløser, påvirker andre deler av maskineriet. Du forsøker å reparere disse enkeltdelene, men uten forventet resultat. Etter hvert blir det imidlertid tydelig at hovedproblemet er de løse skruene. De skrus til så godt det lar seg gjøre. Ulyden reduseres, og litt etter litt går motoren bedre.
Denne noe banale innledningen er ment å illustrere en oppfatning om sammenhengen mellom hvordan personligheten vår fungerer, personlighetsforstyrrelser og en rekke såkalte symptomlidelser som angst og depresjon. Som innledningen viser, er personlighetens funksjon ikke statisk, men noe som kan endres med rett verktøy. Begrepet personlighetsfungering illustrerer med sin umiddelbare alminnelige ordbruk noe helt sentralt i forståelsen av psykiske lidelser, nemlig at de fleste av slike lidelser best kan forstås som dimensjonale fenomener. Det er altså ingen klar grense mellom det som kan sies å være alminnelig – en del av «normalen» – og det stadiet der vi mennesker blir såpass forstyrret at vi ikke lenger fungerer som vi ønsker. Spesielt gjelder dette det som har med personligheten vår å gjøre.
Små kommuner har ikke ressurser til å ta i mot de mest krevende pasientene, skriver forfatterne. Ill. foto: Colourbox.
Vi mener derfor at det er på høy tid at helse- og omsorgsdepartementet tar innover seg utfordringene kommunene står i. Det er behov for endringer i både lovverk og finansieringsordninger, og en tydeliggjøring av ansvarsforhold mellom kommune og spesialisthelsetjeneste.
Siv Iren Stormo Andersson, Jorid Helen Kamsvåg, Bjørn Buan, Einar Nes, Joakim Varvin
De siste årene har vi sett en markant økning i antall mennesker som dømmes til tvunget psykisk helsevern. Denne pasientgruppen skal tilbakeføres til kommunen når spesialisthelsetjenesten mener det er forsvarlig. Dette er snakk om svært ressurskrevende pasienter med behov for tett og langvarig oppfølgning på grunn av kronisk og alvorlig psykisk sykdom kombinert med voldsproblematikk. Kommunene erfarer at ansvar og oppgaver som følger slike pasienter krever langt mer ressurser enn det de rår over per i dag. For noen kommuner er kostnadene nærmest umulige å håndtere.
Dramatisk økning i antall dømte til tvungen behandling
Den siste offentlige utredningen om psykiske lidelser og tjenestetilbudene ble gjort i 1996-97 med Stortingsmeldingen Åpenhet og helhet. Her beskrives konsekvensene av den nye særreaksjonen og det ble vurdert at få pasienter kunne dømmes til tvunget psykisk helsevern, som følge av endrede og strenge tilleggsvilkår. Slik gikk det ikke, har det vist seg. Antall dømte på disse vilkårene har økt markant. Ulike prognosemodeller viser at vi kommer til å se en ytterligere vekst i årene framover.
Flere pasienter dømt til tvungent psykisk helsevern øker presset på de kommunene som skal tilby bo- og tjenestetilbud. Erfaringene etter 25 år med denne rettstilstanden gir grunn til å stille spørsmål om kravene til kompetanse, kapasitet og øvrige ressurser er urimelige å innfri for mange kommuner.
Mye viktig arbeid i kommunene er forebyggende. Ill.foto: Colurbox.
Helsebiblioteket skal styrke sitt tilbud til primærhelsetjenesten. I tråd med dette bygger vi ut sidene om psykisk helsearbeid. En omfattende samling retningslinjer og veiledere for feltet er gjennomgått og fornyet.
Vi har manuelt gått gjennom retningslinjer og lagt inn de som er mest aktuelle for psykisk helsearbeid i kommunene.
For å finne de retningslinjene og veilederne som er aktuelle for temaet som du arbeider med, bruk filteret til venstre i listen. For å finne for eksempel det som er aktuelt for rusarbeid, velg emnet Rus og avhengighet. For å finne retningslinjer for arbeid med barn, velg emnet Barn og unge.
Hensikten er å gjøre det enklere å finne gjeldende retningslinjer og veiledere som holder høy kvalitet. Vi inkluderer norskspråklige, fritt tilgjengelige retningslinjer og veiledere som fortsatt er gjeldende og som er utgitt av en autorativ, pålitelig kilde.
Psykisk helsearbeid i primærhelsetjenesten omfatter et vidt spekter av problemer og pasientgrupper. Mye av arbeidet er også forebyggende. For behandling i spesialisthelsetjenesten bør du se på sidene for de enkelte lidelsene eller problemene. Psykisk helse-sidene våre er delt opp i 22 slike underområder.
La oss for eksempel se på Helse Sør-Øst. Fra Helse Sør-Østs startside går du til oversikt over avtalespesialistene. Her finner du generell informasjon. Den egentlige oversikten finner du først ved å klikke på lenken Gå til oversikt over avtalespesialistene. Oversikten er ordnet etter fylke. Under Helse Sør-Øst finner du fylkene Agder, Akershus, Buskerud, Innlandet, Oslo, Telemark, Vestfold og Østfold. For å finne psykologer i Oslo, klikker du på Oslo i kolonnen for psykologer.
Hva er en avtalespesialist?
Avtalespesialister er legespesialister og spesialister innen psykologi som har driftsavtale med det regionale helseforetaket. Avtalespesialistordningen er regulert gjennom Statsavtalen, Rammeavtalen inngått mellom de fire regionale helseforetakene og Den norske legeforening/Norsk Psykologforening, individuell avtale og samarbeidsavtale mellom avtalespesialisten og det aktuelle helseforetak.
Her finner du avtalespesialistene i de enkelte helseforetakene:
I tillegg til avtaler med avtalespesialister, har RHF-ene også avtaler med private behandlingssteder. Du finner den nasjonale oversikten over private behandlingssteder med offentlig avtale på Helsenorge.
Artikkelen ser på forskningsgrunnlaget for ulike behandlinger. Ill. foto: Colourbox.
Premenstruelle lidelser spenner fra relativt milde premenstruelle symptomer, via premenstruelt syndrom (PMS), til den alvorligste tilstanden premenstruell dysforisk lidelse (PMDD).
Inga Aftret Brøndbo og Pål-Didrik Hoff Roland
Budskap
Premenstruelle lidelser er fysiske og psykiske symptomer som oppstår i lutealfasen av kvinners menstruasjonssyklus.
Ved alvorlig PMS/PMDD har kombinasjons-p-piller og SSRI vist effekt, men kvaliteten på dokumentasjonen som foreligger er gjennomgående lav og placeboresponsen i studiene er ofte høy.
GnRH-agonister har vist god effekt, men på grunn av ugunstig bivirkningsprofil bør de ikke benyttes før annen behandling er forsøkt.
En rekke naturmidler angis å ha effekt ved milde symptomer, men kvaliteten på dokumentasjonen er lav.
Premenstruelle lidelser
Omtrent 80 % av alle kvinner i reproduktiv alder har premenstruelle symptomer, 20–32 % har milde til moderate symptomer på PMS, mens det er anslått at PMDD har en forekomst på 1–5 %. Koblingen til menstruasjonssyklus er sentral, og symptomer forekommer ikke før menarke, i svangerskap eller etter menopause. Det vanligste er debut i 20-årene, og mange opplever forverring med økende alder. Symptomene er bare til stede i lutealfasen av menstruasjonssyklus, der østrogen- og progesteronnivåene først stiger for deretter å synke frem til menstruasjonsblødningen starter.
Symptomer
Over 200 forskjellige fysiske og psykiske symptomer er beskrevet, og disse kan variere fra én syklus til den neste. Av psykiske plager er irritabilitet, humørsvingninger, nedsatt eller labilt stemningsleie, angst, spenninger, aggressivitet, gråtetokter, konsentrasjonsproblemer, rastløshet, søvnproblemer og følelse av å miste kontrollen vanligst.
Vanlige fysiske symptomer er mastalgi (smerter i brystene), hetetokter, vektøkning og ødemer, økt bukomfang, hodepine, generelle smerter, hudforandringer (akne), økt matlyst og tap av energi. Kvinner med alvorlig PMDD kan ha økt risiko for suicidale tanker og suicidalforsøk.
Forfatterne viser hvordan VR muliggjør realistisk eksponering for angstutløsende situasjoner og trening i å mestre dem. Ill. foto: Colourbox.
Nasjonale og internasjonale føringer oppfordrer til økt bruk av digitale teknologier og e-helse-tiltak i behandling av psykiske lidelser (Meld. St. 7 (2019–2020); World Health Organization, 2022). Virtual Reality (VR) er en av flere teknologier som har vist seg lovende i denne sammenheng, men som foreløpig har begrenset utbredelse (Ose et al., 2019; Stige et al., 2023). Selv om VR-teknologi tradisjonelt har vært forbundet med spill og underholdning, har man i løpet av de siste tiårene virkelig oppdaget dens potensial i psykoterapi (Birckhead et al., 2019).
Christer Lunde Gjerstad, Olivia Schjøtt-Pedersen, Andreas Seierstad, Jan Ivar Røssberg, Helen Bull, Lars-Christian Berentzen, June Ullevoldsæter Lystad
En annen teknologi med stort potensial er kunstig intelligens (KI; Kellogg & Sadeh-Sharvit, 2022). Siden lanseringen av OpenAIs generative språkmodell ChatGPT høsten 2022 har bruken av KI i helsesektoren økt betraktelig, både i somatikk (Berntsen, 2023) og psykisk helsevern (Günther, 2024).
Her presenterer vi forskningsgrunnlaget for VR som psykoterapeutisk verktøy, med vekt på behandling av psykoselidelser. Ved hjelp av et fiktivt kasus basert på reelle behandlingsforløp fra psykoseenheter ved Oslo universitetssykehus (OUS) viser vi hvordan VR muliggjør realistisk eksponering for angstutløsende situasjoner og trening i å mestre dem. Videre belyser vi hvordan VR i kombinasjon med KI kan brukes for å utvikle og tilby skreddersydde behandlingsprogrammer for norske psykosepasienter.
Artikkelen er skrevet av et tverrfaglig team av klinikere og forskere innen psykose- og angstfeltet. Forfattergruppens brede sammensetning, bestående av psykologer, psykiatere, psykiatriske sykepleiere og ergoterapeuter, bidrar til å belyse temaet fra ulike kliniske og praktiske vinklinger. Alle forfatterne er tilknyttet RecoVRy-prosjektet – et samarbeid mellom OUS, Universitetet i Oslo, OsloMet, University of Oxford og Fornix (les mer på https://www.recovry.no/).
