Ved hjelp av skalaer for modelltrofasthet kan FACT-teamene kvalitetssikre arbeidet sitt. Ill.foto: Colourbox.
FACT-teamene skal jobbe modellbasert, og det er utviklet skalaer som teamene kan benytte for å måle hvor tett opp til modellen de jobber. For FACT-team som har jobbet en stund, er det nå lansert en ny norsk versjon.
Hva er fidelity?
Vurdering av modelltrofasthet (fidelity) gjøres for å undersøke om et FACT-team har implementert og jobber i tråd med FACT-modellen. Ved hjelp av slike skalaer kan teamene kvalitetssikre arbeidet i teamene. Skalaene gir retningslinjer for organiseringen av teamet, for profesjonssammensetning, aktivitet og arbeidsmetoder i teamet.
Det finnes opprinnelig to nederlandske skalaer for å vurdere modelltrofastheten til FACT-team for voksne.
Forskrivning utenom indikasjon krever ekstra årvåkenhet fra legen. Ill.foto: Colourbox.
Guanfacin er ikke godkjent til behandling av ADHD hos voksne i Norge. Leger kan forskrive guanfacin mot ADHD til voksne (off-label), men påtar seg da et særskilt ansvar.
Hovedbudskap
Guanfacin er ikke godkjent til behandling av ADHD hos voksne i Norge. Leger kan forskrive guanfacin mot ADHD til voksne (off-label), men påtar seg da et særskilt ansvar.
Ved god effekt av guanfacin i ungdomsår kan kontinuering være et tryggere valg enn å bytte legemiddel.
Det er viktig med tett kontroll av effekt og bivirkninger samt å hyppig revurdere behandlingen ved all ADHD-behandling.
Guanfacin bør unngås hos gravide og ammende.
Indikasjoner for guanfacin
ADHD forekommer hyppigst i barnealder, men også voksne får diagnosen (1). Guanfacin er et langtidsvirkende og ikke-sentralstimulerende legemiddel. Nøyaktig virkningsmekanisme av guanfacin ved ADHD er ikke kjent, men på reseptornivå virker guanfacin som en selektiv agonist på alfa-2a-adrenerge reseptorer (2). Tabletter med forlenget frisetting er i Norge kun godkjent for behandling av barn og ungdom (6-17 år) med ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse, hvor bruk av sentralstimulerende ikke har vist seg egnet, ikke er tolerert eller har vist seg å være ineffektive (3). Behandling av ADHD hos voksne med guanfacin er følgelig utenfor godkjent indikasjon (off-label) i Norge. Leger står likevel fritt til å forskrive guanfacin mot ADHD til voksne, men påtar seg da et særskilt ansvar for pasienten (4).
Den godkjente amerikanske preparatomtalen (SPC) for guanfacin med forlenget frisetting angir ikke aldersgruppe spesifikt i indikasjonen, men for voksne oppgis kun farmakokinetiske data fra friske, frivillige (n=495). I USA er guanfacin uten forlenget frisetting godkjent til behandling av hypertensjon med sikkerhetsdata for voksne i SPC (5). I Japan er guanfacin godkjent til behandling av ADHD også hos voksne siden 2019 (6).
For at et legemiddel skal få godkjent indikasjon mot en sykdom kreves det at dette søkes om til legemiddelmyndighet i relevant land. Dette vil være, for eksempel, Statens legemiddelverk i Norge, European Medical Association (EMA) for sentral godkjenning i EU/EØS eller Food and Drug Administration (FDA) i USA. En slik søknad har kostnader i seg selv (gebyrer), og krever samtidig dokumentasjon av effekt mot aktuell sykdom og sikkerhetsdata for relevant populasjon. Å gjennomføre akseptable studier for å fremskaffe slik dokumentasjon er både tidkrevende og kostbart. Krav til søknadens innhold og aktuelle gebyrer er beskrevet i legemiddelforskriften (7). I tillegg angir nasjonal faglig retningslinje at sentralstimulerende legemidler bør være førstevalg (8), noe som reduserer andelen aktuelle pasienter.
I media ble det hevdet nylig at en tredjedel av norske studenter hadde en psykisk sykdom. Ill.foto: Colourbox.
Det er viktig at de få som har alvorlig psykiatrisk sykdom får den hjelpen de trenger raskt. Da kan ikke tjenestene være oversvømmet av mennesker med lettere lidelser og vanlige livsproblemer.
Lars Lien, Solveig Klæbo Reitan
VI RISIKERER Å SKAPE en generasjon av ungdom som tror at de har dårlig psykisk helse gjennom stadige undersøkelser og overskrifter i media. Mange terapeuter står klare for å utnytte muligheten for å tilby behandling og bidra til «psykliggjøring» av livet. Vi anerkjenner at mange unge studenter sliter, men mener at mye kan ivaretas gjennom gode samtaler og egenmestring. Spesialistressursene må allokeres til de som faktisk er syke.
Hvert 4. år gjennomfører Folkehelseinstituttet på oppdrag fra studentsamskipnader Studentenes Helse- og Trivselsundersøkelse (SHOT-undersøkelsen). Data fra den siste undersøkelsen gjennomført i 2022 er nå publisert og det er slått stort opp i ulike medier overskrifter om at «1 av 3 studenter melder at de har en psykisk lidelse» og det kreves at «regjeringen må ta studenters psykiske helse på alvor» og man melder at «dette er en varslet krise».
Dette høres dramatisk ut – om man ikke ser bak tallene – hva det egentlig dreier seg om og setter det i en sammenheng. Det er ikke uventet at noen studenter har psykiske lidelser da disse i stor grad rammer unge voksne, den gruppa studentene tilhører. Folkehelseinstituttet skriver at mellom 1/6 og 1/4 av befolkningen oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av et år. En forekomst på 1/3 blant studenter er da ikke uventet.
SPØRRESKJEMA. At mennesker rapporterer psykiske plager i en spørreundersøkelse er imidlertid ikke synonymt med at de har en psykiatrisk sykdom, og i alle fall ikke en alvorlig og behandlingstrengende psykiatrisk sykdom. Spørreskjema om psykiske plager er et nyttig hjelpemiddel for å kunne sammenligne store grupper av mennesker i forskningsprosjekter – på gruppenivå. De samme spørreskjemaene brukes ofte som «huskelister» i klinisk arbeid med enkeltpasienter både når man skal finne ut hva pasienten lider av («stille en diagnose») og i arbeidet med å følge med på om pasienten blir bedre over tid. Skjemaene kan imidlertid aldri alene lede til en diagnose på en enkeltpasient.
Helsebiblioteket har både norske og utenlandske retningslinjer for arbeid med innvandrere og flyktninger. Ill.foto: Colourbox.
Helsebibliotekets samling av retningslinjer inneholder flest norskspråklige retningslinjer, men for psykisk helse-feltet har vi inkludert enkelte retningslinjer på skandinaviske språk eller engelsk.
Generalisert angstlidelse debuterer ofte i ung alder. Ill.foto: Colourbox.
Helsebiblioteket har lagt ut oversatte pasientbrosjyrer om angstlidelser. Du finner lenker til brosjyrene nederst i artikkelen.
Generalisert angstlidelse
Generalisert angstlidelse (GAD) er en ganske vanlig lidelse som ofte oppstår i barndommen eller i tenårene. Sykdommen kjennetegnes ved overdreven engstelse som forårsaker ubehag eller hindrer normal fungering over et halvt års tid eller mer, ifølge BMJ Best Practice. Generalisert angstlidelse forekommer ofte sammen med andre psykiske lidelser. Diagnosen blir oftere stilt for kvinner enn for menn. I USA anslår man at fem prosent av befolkningen får generalisert angstlidelse en eller flere ganger i løpet av livet.
Panikklidelse
Panikklidelse kjennetegnes, ifølge BMJ Best Practice, av tilbakevendende forventede eller uventede panikkanfall, bekymring for framtidige anfall, og endringer i atferd som en konsekvens av anfallene. Tilstanden varer må vare mer en måned for at diagnosekriteriene skal være oppfylt. Hyppigheten av panikkanfall kan variere betydelig.
Tvangslidelse
BMJ Best Practice beskriver tvangslidelse som tvangspregede tanker, følelser, eller atferd som forårsaker markert ubehag, er tidkrevende (tar mer enn 1 time per dag) eller vesentlig forstyrrer vesentlig personens normale rutiner, yrkesaktivitet, vanlige sosiale aktiviteter eller forhold.
God pasientinformasjon viktig
God pasientinformasjon kan være viktig, både for at pasienten selv skal kunne forstå hva som skjer og kanskje forebygge de mest ekstreme utslagene, og for at pårørende skal kunne være til hjelp. Helsebiblioteket har oversatt pasientbrosjyrer fra oppslagsverket BMJ Best Practice og tilpasset dem til norske forhold. Denne pasientinformasjonen bygger på den beste tilgjengelige forskningen. Flere av brosjyrene handler om angstlidelser.
Å forstå hvorfor enkelte påfører seg selv skade er viktig for å kunne redusere hvor hyppig og alvorlig selvskadingen er. Ill.foto: Colourbox.
Utbredelsen av selvskading er økende, har omfattende skadepotensial og medfører betydelige kostnader for enkeltpersoner og samfunnet. Unge ned i 13-årsalderen rapporterer om aktiv selvskading.
Stian Slotnes Larsen, Anita Johanna Tørmoen, Martin Ø. Myhre
Det er likevel få tilnærminger som adresserer selvskading direkte, selv om dette hevdes å være nødvendig for å oppnå bedring. Å forstå hvorfor enkelte påfører seg selv skade, er en viktig del av det å komme i posisjon til å redusere både hyppighet og alvorlighet av selvskading. Det er derfor viktig at det finnes effektive behandlinger som kan ta utgangspunkt i årsakene til denne atferden.
En funksjonell forståelse, der man både ser på årsakene til at den enkelte påfører seg selv skade, og hvilke ferdigheter vedkommende mangler for å løse problemer på en mer akseptabel måte, mener forfatterne er en løsning. I den forbindelse trekkes det frem en tilnærming som baserer seg på en funksjonell forståelse av selvskading – Treatment of Self-Injurous Behavior (T-SIB). Hovedmomentene ved denne behandlingstilnærmingen presenteres og generelle prinsipper for atferdsendring drøftes. Dialektisk atferdsterapi (DBT) pekes også kort på i denne forbindelsen, da T-SIB bygger på prinsipper fra DBT.
14 prosent av innsatte i fengsel har en opioid avhengighetslidelse. Ill.foto: Colourbox.
Forskerne Anne Bukten og Marianne R. Stavseth (fra Seraf, UiO) har undersøkt hva helsetjenester og Kriminalomsorgen må følge med på når pasienter som har opioid avhengighetslidelse skal sone i fengsel.
– Hva er prosjektets innhold?
– Artikkelen handlet om å kartlegge forekomst og utvikling av opioid avhengighetslidelse og dekningsgrad av LAR-behandling blant personer som soner i fengsel. Artikkelen inngår i et større prosjekt, PriSUD-prosjektet, som har mål å forbedre behandlingen personer med rus- og psykiske lidelser får i fengsel. Materialet vi brukte omfattet alle voksne personer som har sonet i et norsk fengsel i perioden 2010 til 2019, koblet til data fra Norsk pasientregister.
– Hvilke spørsmål stilte dere for å finne ut av dette?
– Vi ønsket å finne ut hvor mange, og hvor stor andel, av personene som kommer til fengsel har en opioid avhengighetslidelse, hvor mange av dem som mottar legemiddelassistert rehabilitering (LAR) samt i hvilken grad disse personene hadde ROP-lidelser. I tillegg var vi interessert i hvordan dette har endret seg over tid.
– Hva fant dere?
– Blant de rundt 50 000 personene vi undersøkte, ble om lag 14% diagnostisert med en opioid avhengighetslidelse. Da studien inkluderer en oppfølging på 10 år, kunne man se at andelen som mottar LAR var sterkt økende; fra ca. 36% i 2010 til ca. 71% i 2019. Samtidig fant vi ut at personer som soner med LAR har store helseutfordringer knyttet til komorbiditet: mer enn 90% har andre ruslidelser, og mer enn 60% har andre psykiske lidelser.
– Hvorfor er dette viktige funn?
– Personer med opioid avhengighetslidelse som kommer til fengsel er en sårbar gruppe med komplekse utfordringer knyttet til psykisk helse. På tross av at en betydelig og økende andel kommer til fengsel med LAR-behandling, finnes det i Norge lite kunnskap om denne sårbare gruppen. Vi håper at resultatene fra artikkelen kan bidra til at denne pasientgruppen får det behandlingstilbudet de trenger under soning og etter løslatelse.
Det er ikke slik at én bestemt tilnærming passer for alle. Ill.foto: Colourbox.
Når det gjelder den medikamentelle behandlingen, er det dessverre fremdeles «prøve og feilemetoden» som dominerer, og vi mangler gode studier som ser på hvordan behandlingen bedre kan tilpasses den enkelte.
Rigmor Galtung, Lars Lien
HJERTE- OG KARSYKDOMMER, kreft, diabetes type I og II og epilepsi – alle disse sykdommene er lidelser det har vært forsket på i mange år. Spesielt hjerte- og karsykdommer og en rekke krefttyper. Disse sykdommene er alvorlige fysiske sykdommer som rammer mennesker i alle aldre og samfunnslag. Sykdommene og konsekvensene av disse har blitt tatt på alvor i flere tiår gjennom tilførsel av forskningsmidler og stadig mer persontilpasset behandling. Kan man si det samme innen psykiatrisk forskning og behandling?
Det er store forskningsmiljøer også innenfor psykiatrien som ser på hjernens funksjon og genetisk disposisjon ved de alvorligste sykdommene. Vi har også kommet langt når det gjelder traumebehandling, kognitiv terapi og andre former for samtaleterapi. Men når det gjelder den medikamentelle behandlingen, er det dessverre fremdeles «prøve og feilemetoden» som dominerer, og vi mangler gode studier som ser på hvordan behandlingen bedre kan tilpasses den enkelte.
