Helsebiblioteket har både norske og utenlandske retningslinjer for arbeid med innvandrere og flyktninger. Ill.foto: Colourbox.
Helsebibliotekets samling av retningslinjer inneholder flest norskspråklige retningslinjer, men for psykisk helse-feltet har vi inkludert enkelte retningslinjer på skandinaviske språk eller engelsk.
Generalisert angstlidelse debuterer ofte i ung alder. Ill.foto: Colourbox.
Helsebiblioteket har lagt ut oversatte pasientbrosjyrer om angstlidelser. Du finner lenker til brosjyrene nederst i artikkelen.
Generalisert angstlidelse
Generalisert angstlidelse (GAD) er en ganske vanlig lidelse som ofte oppstår i barndommen eller i tenårene. Sykdommen kjennetegnes ved overdreven engstelse som forårsaker ubehag eller hindrer normal fungering over et halvt års tid eller mer, ifølge BMJ Best Practice. Generalisert angstlidelse forekommer ofte sammen med andre psykiske lidelser. Diagnosen blir oftere stilt for kvinner enn for menn. I USA anslår man at fem prosent av befolkningen får generalisert angstlidelse en eller flere ganger i løpet av livet.
Panikklidelse
Panikklidelse kjennetegnes, ifølge BMJ Best Practice, av tilbakevendende forventede eller uventede panikkanfall, bekymring for framtidige anfall, og endringer i atferd som en konsekvens av anfallene. Tilstanden varer må vare mer en måned for at diagnosekriteriene skal være oppfylt. Hyppigheten av panikkanfall kan variere betydelig.
Tvangslidelse
BMJ Best Practice beskriver tvangslidelse som tvangspregede tanker, følelser, eller atferd som forårsaker markert ubehag, er tidkrevende (tar mer enn 1 time per dag) eller vesentlig forstyrrer vesentlig personens normale rutiner, yrkesaktivitet, vanlige sosiale aktiviteter eller forhold.
God pasientinformasjon viktig
God pasientinformasjon kan være viktig, både for at pasienten selv skal kunne forstå hva som skjer og kanskje forebygge de mest ekstreme utslagene, og for at pårørende skal kunne være til hjelp. Helsebiblioteket har oversatt pasientbrosjyrer fra oppslagsverket BMJ Best Practice og tilpasset dem til norske forhold. Denne pasientinformasjonen bygger på den beste tilgjengelige forskningen. Flere av brosjyrene handler om angstlidelser.
Å forstå hvorfor enkelte påfører seg selv skade er viktig for å kunne redusere hvor hyppig og alvorlig selvskadingen er. Ill.foto: Colourbox.
Utbredelsen av selvskading er økende, har omfattende skadepotensial og medfører betydelige kostnader for enkeltpersoner og samfunnet. Unge ned i 13-årsalderen rapporterer om aktiv selvskading.
Stian Slotnes Larsen, Anita Johanna Tørmoen, Martin Ø. Myhre
Det er likevel få tilnærminger som adresserer selvskading direkte, selv om dette hevdes å være nødvendig for å oppnå bedring. Å forstå hvorfor enkelte påfører seg selv skade, er en viktig del av det å komme i posisjon til å redusere både hyppighet og alvorlighet av selvskading. Det er derfor viktig at det finnes effektive behandlinger som kan ta utgangspunkt i årsakene til denne atferden.
En funksjonell forståelse, der man både ser på årsakene til at den enkelte påfører seg selv skade, og hvilke ferdigheter vedkommende mangler for å løse problemer på en mer akseptabel måte, mener forfatterne er en løsning. I den forbindelse trekkes det frem en tilnærming som baserer seg på en funksjonell forståelse av selvskading – Treatment of Self-Injurous Behavior (T-SIB). Hovedmomentene ved denne behandlingstilnærmingen presenteres og generelle prinsipper for atferdsendring drøftes. Dialektisk atferdsterapi (DBT) pekes også kort på i denne forbindelsen, da T-SIB bygger på prinsipper fra DBT.
14 prosent av innsatte i fengsel har en opioid avhengighetslidelse. Ill.foto: Colourbox.
Forskerne Anne Bukten og Marianne R. Stavseth (fra Seraf, UiO) har undersøkt hva helsetjenester og Kriminalomsorgen må følge med på når pasienter som har opioid avhengighetslidelse skal sone i fengsel.
– Hva er prosjektets innhold?
– Artikkelen handlet om å kartlegge forekomst og utvikling av opioid avhengighetslidelse og dekningsgrad av LAR-behandling blant personer som soner i fengsel. Artikkelen inngår i et større prosjekt, PriSUD-prosjektet, som har mål å forbedre behandlingen personer med rus- og psykiske lidelser får i fengsel. Materialet vi brukte omfattet alle voksne personer som har sonet i et norsk fengsel i perioden 2010 til 2019, koblet til data fra Norsk pasientregister.
– Hvilke spørsmål stilte dere for å finne ut av dette?
– Vi ønsket å finne ut hvor mange, og hvor stor andel, av personene som kommer til fengsel har en opioid avhengighetslidelse, hvor mange av dem som mottar legemiddelassistert rehabilitering (LAR) samt i hvilken grad disse personene hadde ROP-lidelser. I tillegg var vi interessert i hvordan dette har endret seg over tid.
– Hva fant dere?
– Blant de rundt 50 000 personene vi undersøkte, ble om lag 14% diagnostisert med en opioid avhengighetslidelse. Da studien inkluderer en oppfølging på 10 år, kunne man se at andelen som mottar LAR var sterkt økende; fra ca. 36% i 2010 til ca. 71% i 2019. Samtidig fant vi ut at personer som soner med LAR har store helseutfordringer knyttet til komorbiditet: mer enn 90% har andre ruslidelser, og mer enn 60% har andre psykiske lidelser.
– Hvorfor er dette viktige funn?
– Personer med opioid avhengighetslidelse som kommer til fengsel er en sårbar gruppe med komplekse utfordringer knyttet til psykisk helse. På tross av at en betydelig og økende andel kommer til fengsel med LAR-behandling, finnes det i Norge lite kunnskap om denne sårbare gruppen. Vi håper at resultatene fra artikkelen kan bidra til at denne pasientgruppen får det behandlingstilbudet de trenger under soning og etter løslatelse.
Det er ikke slik at én bestemt tilnærming passer for alle. Ill.foto: Colourbox.
Når det gjelder den medikamentelle behandlingen, er det dessverre fremdeles «prøve og feilemetoden» som dominerer, og vi mangler gode studier som ser på hvordan behandlingen bedre kan tilpasses den enkelte.
Rigmor Galtung, Lars Lien
HJERTE- OG KARSYKDOMMER, kreft, diabetes type I og II og epilepsi – alle disse sykdommene er lidelser det har vært forsket på i mange år. Spesielt hjerte- og karsykdommer og en rekke krefttyper. Disse sykdommene er alvorlige fysiske sykdommer som rammer mennesker i alle aldre og samfunnslag. Sykdommene og konsekvensene av disse har blitt tatt på alvor i flere tiår gjennom tilførsel av forskningsmidler og stadig mer persontilpasset behandling. Kan man si det samme innen psykiatrisk forskning og behandling?
Det er store forskningsmiljøer også innenfor psykiatrien som ser på hjernens funksjon og genetisk disposisjon ved de alvorligste sykdommene. Vi har også kommet langt når det gjelder traumebehandling, kognitiv terapi og andre former for samtaleterapi. Men når det gjelder den medikamentelle behandlingen, er det dessverre fremdeles «prøve og feilemetoden» som dominerer, og vi mangler gode studier som ser på hvordan behandlingen bedre kan tilpasses den enkelte.
Spesialrådgiver i Legeforeningen, Fredrik Skarderud mener at boken fungerer som en introduksjon til arbeidet med kvalitet som sådan. – For alle som har jobbet med kvalitet over tid, eller som bare er interessert i temaet, anbefales å lese del fire. Resten av innholdet vil nok fremstå mer som repetisjon skriver han i sin anmeldelse.
Anmeldt av Fredrik Skarderud
Boken «Godt nok og bedre- kvalitet i psykisk helse- og rustjenester» innleder med en konsis oppsummering av hva begrepet kvalitet i psykisk helsetjeneste helt konkret handler om, med utgangspunkt i at dette foregår i møtet mellom fagperson og pasient. Denne kjernen i kvalitetsarbeid i fagfeltet er viktig og riktig, men som lesere av boken vil erfare inneholder kvalitetsbegrepet svært mye mer. En svært imponerende referanseliste vitner da også om et mangfoldig og engasjerende fagområde.
Boken er delt i fire deler, hvor hver enkelt er innholdsmessig avgrenset, noe som gjør det relativt enkelt for leseren å følge temaet for hver enkelt del. Slik kan man også lett bruke boken som en guide eller oppslagsverk dersom man behøver en oppfriskning. Del en omhandler rammeverket omkring tjenestene, som forklarer leseren grunnlaget for kvalitetsarbeidet.
Del to omhandler hvordan dette foregår og kan foregå i praksis. Selv om en av bokens generelle styrker er at den er kortfattet og konkret, er disse to delene relativt omstendelige, og det blir noe uklart for undertegnede hvilke lesere som kan nyttiggjøre seg dette. Kanskje er de best egnet for dem som er helt nye i fagfeltet, eventuelt studenter som har kvalitetsarbeid på pensum. For de som har arbeidet i fagfeltet en stund fremkommer nok lite i disse delene nytt.
