psykoterapi
Det er problematisk å forstå forstått psykoterapi som en praksis med et solid kvantitativt vitenskapelig kunnskapsgrunnlag, mener forfatteren. Ill.foto: Colourbox.

Psykoterapeutisk praksis har et svakt vitenskapelig fundament. Førvitenskapelig filosofisk kunnskap bør innlemmes som en del av grunnlaget for å beholde psykoterapien som redelig, akademisk og profesjonell.

Ole Magnus Vik

Praksisen psykoterapi har flere grunnlagsproblemer som vitenskapen psykologi ikke kan håndtere alene. Disse grunnlagsproblemene har en betydelig innvirkning på psykoterapeutisk praksis, og det er viktig at vi reflekterer rundt dem. Jeg har tidligere forsøkt å belyse spenningene i psykoterapiens grunnverdier, eller dens grunnetos (Vik, 2022). I dette fagessayet ønsker jeg å se på et annet viktig grunnlagsproblem: psykoterapiens kunnskaps-grunnlag.

I den rådende diskursen blir psykoterapi forstått som en praksis med et solid kvantitativt vitenskapelig kunnskapsgrunnlag (American Psychological Association [APA], 2005/2007). En slik forståelse er problematisk. Kvantitativ vitenskap skiller seg fra kvalitativ vitenskap ved at førstnevnte søker å gjøre fenomener forståelige gjennom å kvantifisere dem, det vil si å gjøre dem målbare, heller enn å gjøre fenomener forståelige gjennom for eksempel å se på meningen fenomenene tilskrives. Å fundere psykoterapien på et overveiende kvantitativt vitenskapelig grunnlag er også epistemisk uredelig. Epistemologi er læren om hvordan vi kan oppnå sann kunnskap, og læren om hvordan man skiller mellom sikker og mindre sikker kunnskap. Jo mer sikker kunnskap, jo høyere epistemisk status kan kunnskapen sies å ha. Den rådende konseptualiseringen av psykoterapien som fundert på et solid kvantitativt kunnskapsgrunnlag kan ses som uredelig fordi dens epistemiske status fremstilles som høyere enn den i realiteten er. Psykoterapiens kunnskapsgrunnlag er bredere og har lavere epistemisk status enn den nåværende diskursen tilsier. Først og fremst fordi den kompetansen som kreves for å praktisere god psykoterapi, i større grad hviler på førvitenskapelig og dermed ikke-kvantifiserbar og ikke-standardiserbar kunnskap.

Det er i det hele problemfylt å fundere psykoterapiens kunnskapsgrunnlag i hovedsak på vitenskap, enten den er kvantitativ eller kvalitativ. Dette er det flere grunner til, og her vil jeg nevne de mest sentrale.

Les hele essayet: Psykoterapiens kunnskapsgrunnlag (Tidsskrift for Norsk psykologforening)