Mye viktig arbeid i kommunene er forebyggende. Ill.foto: Colurbox.
Helsebiblioteket skal styrke sitt tilbud til primærhelsetjenesten. I tråd med dette bygger vi ut sidene om psykisk helsearbeid. Denne uka er en omfattende samling retningslinjer og veiledere for feltet gjennomgått og fornyet.
Vi har manuelt gått gjennom samtlige retningslinjer, og lagt inn dem som er aktuelle innen psykisk helsearbeid i kommunene. Ettersom svært mange retningslinjer er aktuelle for feltet, har vi kun inkludert de mest sentrale.
Hensikten er å gjøre det enklere å finne gjeldende retningslinjer og veiledere som holder høy kvalitet. Vi inkluderer norskspråklige, fritt tilgjengelige retningslinjer og veiledere som fortsatt er gjeldende og som er utgitt av en autorativ, pålitelig kilde.
I ukene framover vil vi gå gjennom flere av underområdene innen psykisk helsearbeid.
Psykisk helsearbeid i primærhelsetjenesten omfatter et vidt spekter av problemer og pasientgrupper. Mye av arbeidet er også forebyggende. For behandling i spesialisthelsetjenesten bør du se på sidene for de enkelte lidelsene eller problemene. Psykisk helse-sidene våre er delt opp i 22 slike underområder.
Bortimot 20 000 personer har opplevd at noen i familien har tatt sitt eget liv de siste fem årene. Ill.foto: Colourbox.
Forskningslitteraturen de siste 20 årene tegner opp viktige føringer for hjelp og oppfølging, men fortsatt vet vi for lite.
Dødsårsaksregisteret gir den vondeste og mørkeste av statistikkene: Hvert år de siste fem årene har rundt 650 personer, over 70 % menn, tatt sitt eget liv. Bare i perioden 2017 til 2021 mistet Norge 3222 liv i selvmord (Folkehelseinstituttet, 2022). Hvis vi antar, slik forskningslitteraturen ofte gjør, at det bak hvert selvmord er minst seks nære familiemedlemmer som må leve resten av sine liv som etterlatte, betyr det at bortimot 20 000 personer har opplevd et slikt traume bare de siste fem årene. Inkluderer vi kollegaer, medelever og venner i etterlatt-definisjonen blir tallet fryktelig høyt, og de aller fleste voksne vil ha kjent noen som tok livet sitt.
I august 2022 publiserte forskere i SINTEF og ved Folkehelseinstituttet en kunnskapsoppsummering av forskningslitteratur på engelsk om bruk av helsetjenester og andre hjelperessurser blant etterlatte ved selvmord i nær familie (Kaspersen et al., 2022). I det følgende oppsummerer vi noen av hovedfunnene i artikkelen.
Mange kan røyke sin cannabis uten at det skader dem eller gir psykosesymptomer eller schizofreni, skriver artikkelforfatteren Ill.foto: Colourbox.
Diskusjonen om cannabis som en risikofaktor for schizofreni er langvarig, sammensatt og pågår fortsatt. Her er en oppsummering.
I 1893 uttrykte det britiske Underhuset bekymring over virkningene av hamp fra Bengal i India. Den indiske regjeringen utpekte syv menn til Indian Hemp Drugs Commission (Mackworth Young et al., 1894). Ett år og 1200 intervjuer senere leverte kommisjonen sin 3200 sider lange og 8 bind sterke rapport (fig. 1). De konkluderte med at:
«In respect to the alleged mental effects of the drugs, the Commission have come to the conclusion that the moderate use of hemp drugs produces no injurious effects on the mind. It may indeed be accepted that in the case of specially marked neurotic diathesis, even the moderate use may produce mental injury. For the slightest mental stimulation or excitement may have that effect in such cases. But putting aside these quite exceptional cases, the moderate use of these drugs produces no mental injury. It is otherwise with the excessive use. Excessive use indicates and intensifies mental instability».
Man kunne tro at en så grundig undersøkelse med en så balansert konklusjon ville satt punktum for diskusjonen. Cannabisbruk er farlig for de sårbare, men andre kan røyke sin hamp i fred. Men siste ord var ikke sagt.
Digital samkonsultasjon i team ble vurdert som svært nyttig av helsepersonell for å støtte klinisk praksis. Ill.foto: Colourbox.
Digital samkonsultasjon innen psykiske helsetjenester kan være nyttig for helsepersonell og pasienter. Dette viser to systematiske oversikter fra 2019 og 2021.
Oppdraget var å undersøke effekten av digital samkonsultasjon mellom helsepersonell innen psykiske helsetjenester for voksne sammenliknet med vanlig praksis. Vi fant ingen systematiske oversikter som utelukkende omhandlet dette tiltaket, men vi fant en oversikt der deler omhandlet det aktuelle tiltaket, samt en systematisk oversikt som omhandlet tiltaket rettet mot barn og unge.
Hovedbudskap
Den systematiske oversikten fra 2019 (Totten og medarbeidere) undersøkte effekten av ulike former for telehelsekonsultasjoner ved kroniske og akutte tilstander. Vi så kun på den delen av oversikten som omhandlet psykisk helse. Resultatene viser at:
Alle programmene rapporterte bedring av kliniske utfall, slik som færre symptomer og høyere remisjonsrater etter 6 eller 12 måneder i tiltaksgruppen sammenlignet med kontrollgruppen.
Det var også bedre etterlevelse av legemiddelbruk og økt tilfredshet i tiltaksgruppen sammenlignet med kontrollgruppen.
Den systematiske oversikten fra 2021 (Jones og medarbeidere) omhandlet digital samkonsultasjon innen fysiske og psykiske helsetjenester for barn og unge.
Resultatene viser at:
Digital samkonsultasjon i team ble vurdert som svært nyttig av helsepersonell for å støtte klinisk praksis.
Helsepersonell var generelt sett fornøyd med prosess og effektivitet når det gjaldt digital samkonsultasjon.
Det mangler forskning på kliniske utfall for å kunne si noe mer om hvordan digital samkonsultasjon påvirker barn og unges fysiske og psykiske helse.
Digital samkonsultasjon innen helsetjenester for barn og unge er et begynnende forskningsfelt.
Metodisk kvalitet ble vurdert i oversikten fra Jones og medarbeidere og risikoen for systematiske skjevheter var lav. Metodisk kvalitet ble ikke vurdert i oversikten til Totten og medarbeidere siden vi kun formidler resultatene fra en del av oversikten. De fleste studiene i begge oversiktene ble utført i USA, og én i Canada, og overførbarheten til norske forhold er derfor usikker.
Det er lange tradisjoner for at «gale» mennesker ikke skal straffes. Ill.foto: Colourbox
Mennesker som har gjort kriminelle handlinger, men som er uten skyldevne, skal ikke ha straff. Når det foreligger behov for å verne samfunnet, kan slike personer idømmes en særreaksjon. Dom til behandling i psykisk helsevern er en slik reaksjon, og personen blir da helsevesenets ansvar.
Anne Kristine Bergem
Et historisk blikk på fravær av skyldevne
Allerede i Landsloven av 1274 var det slik at «gale» mennesker ikke kunne straffes. I kriminalloven av 1842 ble det gjort en tilføyelse, og fra da av var det «gale og afsindige» som ikke skulle straffes. Fra 1902 lød straffelovens §44 «…sindssyk, bevidsløs eller iøvrigt utilregnelig paa Grund af mangelfuld Udvikling af Sjælsevnerne eller Svækkelse eller sygelig Forstyrrelse af disse…..». I 1929 ble det ytterligere endringer, og straffeloven sa «…psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i stor grad straffes ikke».
