Gode tester kan hjelpe barn med psykiske vansker. Ill.foto: asiseeit, iStockphoto
Helsebiblioteket har samlet alle fritt tilgjengelige, norskspråklige skåringsverktøy for området psykiske lidelser og barn. Du finner testene her: Skåringsverktøy for barn.
Utredning og behandling av barn og ungdom krever egne skåringsverktøy.
Noen tester som opprinnelig ble laget for voksne, finnes i egne versjoner for barn. Andre er spesielt utviklet fra grunnen av for å brukes med barn.
Du kan fritt bruke og skrive ut alle skåringsverktøyene vi har samlet. De nær 20 verktøyene omhandler temaer som spiseforstyrrelser, stemningslidelser, schizofreni, ADHD og “styrker og svakheter”. Vi har også skåringsverktøy for å vurdere behandlingen som ble gitt. Av de mest kjente verktøyene kan nevnes: 5-15, DAWBA, HONOSCA, Kiddie-SADS, SDQ og SNAP. Du finner dem under Barn og ungdom på Emnebibliotek for psykisk helse.
For tiden foregår det en vurdering av måleegenskapene ved psykologiske tester som er i bruk ved utredning av barn i Norge. Det er et omfattende prosjekt, og langt fra ferdig, men resultatene legges ut etter som de blir ferdige. I skrivende stund er 35 tester ferdig evaluert, mens ca. 30 er under evaluering.
Helsebiblioteket har flere tidsskrifter om flyktninger og innvandrere. Ill.foto: PeskyMonkey, iStockphoto
Helsebiblioteket abonnerer på et stort antall tidsskrifter om psykologi. Noen av dem handler om innvandreres og flyktningers situasjon og psykiske problemer. Du finner tidsskriftene her: Tidsskrifter om flyktninger og innvandrere
Tidsskriftene utgis av forskjellige forlag, og abonnementene vi har gir ikke alltid tilgang til alle utgavene.
Enkelte tidsskrifter er det også noen måneders forsinkelse (embargo) på. Her er noen eksempler på tidsskrifter som Helsebiblioteket tilbyr løpende og uten forsinkelser:
Du må være innlogget på Helsebiblioteket eller gjenkjennes på IP-adresse for å lese disse tidsskriftene. Dersom du befinner deg på jobben, er sannsynligvis IP-adressen registrert hos Helsebiblioteket, og du slipper å logge inn.
Man bør legge mer vekt på gode løsninger enn på risikovurdering. Ill.foto: KateLeigh, iStockphoto
Økt oppmerksomhet rundt reduksjon av selvmord er bra, men det fokuseres for mye på selvmordsrisikovurderinger og for lite på god behandling.
Av E Ness, T Fixdal, J L Torper, I Jakobsen, A Thomassen, K Aarøen, B Antonsen, K-V Lindkvist, H Skåden, T Vethe og K-E Hymer
Forskning fra England viser at tilgjengelighet til helsetjenester, forpliktende behandlingsplaner og tverrfaglig evaluering i etterkant av selvmord bidrar til færre selvmord.Vi støtter innføringen av en nasjonal oversikt over selvmord i spesialisthelsetjenesten. Selvmord kan ikke forutses for det enkelte individ .
Det finnes en rekke risikofaktorer som bl.a. kartlegges i en selvmordsrisikovurdering. Disse gjelder imidlertid på gruppenivå, dvs. man har kartlagt særtrekk ved et stort antall selvmord for å finne hva som typisk kjennetegner de som har tatt livet sitt. Den viktigste risikofaktoren er psykisk lidelse. Over 90 % av dem som tar sitt liv har en slik tilstand, slik også de fleste andre har som kommer til behandling i psykisk helsevern. Denne risikofaktoren er derfor lite nyttig som indikator for den enkelte pasient. En undersøkelse fra psykiatrisk akuttmottak i Bergen viste at av 1 245 innleggelser i løpet av ett år var 54 % relatert til selvmordsrisiko, men veldig få av pasientene tar livet av seg.
Vurdering av viktige risikofaktorer for selvmord tilrådes i de nasjonale retningslinjene for vurdering av selvmordsrisiko. Retningslinjene er i dag i all hovedsak innført i spesialisthelsetjenesten i psykisk helsevern. Å vurdere selvmordsrisiko er vanskelig. Kompleksiteten i vurderingsprosessen og usikkerhet i forhold til hvilke tiltak som kan forebygge selvmord, har ført til fremveksten av suicidologi som fagområde.
Fagfolk som behandler saker der pasienten har tatt livet av seg, både hos Norsk pasientskadeerstatning (NPE), Fylkesmannen og Kunnskapssenteret, må ha oppdatert kunnskap om fagfeltet. Sakene kan resultere i erstatningskrav og kritikk fra tilsynsmyndighetene, og da må konklusjonene være faglig solide.
Religion kan være viktig for hvordan folk tenker. Ill.foto: mediaphotos, iStockphoto
For at hjelpetiltak skal nå frem til muslimer, kan en strategi være å integrere behandlingstiltaket i pasientens trossystem.
Tekst: Arne Repål og Solfrid Raknes
Muslimer er Norges nest største minoritet, og andelen muslimer i Norge er økende. Etter 11. september 2001 har det å leve som muslim i Vesten blitt mer utfordrende. Islamofobien vokser (Kunst, Sam & Ulleberg, 2013), og med angrepet på Charlie Hebdo kan utfordringer knyttet til islamofobi vokse.
«Arbeidsledighet, skoletapere og kriminalitet har ingen ting med islam å gjøre, men det er viktig å forstå hvilke årsaker som forklarer at det er muslimske borgere som er mest rammet av disse realitetene», påpeker filosof og professor Tariq Ramadan (2010). Fiendebilder, manglende kunnskap og frykt er sterke krefter som kan påvirke relasjoner på mange plan, også i helsesystemene. Relasjonen vi terapeuter bygger til muslimske pasienter, og måten vi utformer informasjon og tilpasser tiltak på for muslimer, er avhengig av hva vi tenker, tror og frykter. I denne sammenhengen er det interessant når Silje Endresen Reme med flere (2009) viser til studier som tyder på at psykologer er en av de minst troende profesjonsgruppene og således synes å ha et distansert forhold til religiøsitet i sitt eget liv. Hun viser også til at over 90 % av psykologistudenter som ble spurt, svarte at det ikke var noe fokus i undervisningen på religiøsitet og tro. Dette ble bekreftet av gjennomgangen av studieplaner, forelesningsrekker og pensum ved de fire universitetene som ble kartlagt i 2006.
I Verdens Helseorganisasjons selvmordsforebyggingsplan (WHO, 2014) fremheves det at stigmatisering av hjelpsøking kan reduseres ved hjelp av systematiske tiltak. Er det på tide å gjøre mer for at psykologiske tiltak skal nå frem til og bli til hjelp for flere muslimer i Norge? Det er et tankekors (et kristent ord!) å bli oppmerksom på hvor lite kulturnøytrale våre standard terapeutiske verktøy er.
BUP Vesterålen har jobbet godt med de minste barna. Ill.foto: DIGIcal, iStockphoto
Spesialisthelsetjenesten har vært lite eksplisitte på hvordan poliklinikker for barn og unge kan etablere et tilbud for de minste barna. Ved BUP Vesterålen har en ny form for samarbeid med førstelinjetjenesten gitt gode resultater.
Av Elsa Risjord og Arnold Goksøyr
Samtidig som myndighetene oppfordrer poliklinikker for barn og unge til å satse på de aller minste barna, har det i vårt fagfelt vært lite diskutert hvordan spesialisthelsetjenesten for barn og unge skal løse disse utfordringene.
Et sentralt spørsmål er hvordan man kan få henvist de minste barna som trenger hjelp fra BUP. Poliklinikken vår, BUP Vesterålen, har med relativt få og enkle grep lyktes med å få flere spedbarn og småbarn henvist, også barn i alderen 0–1 år. I det følgende vil vi beskrive utviklingen av et poliklinisk tilbud for aldersgruppen 0–3 år, hvor vi spesielt drøfter utfordringer rundt henvisninger av 0–1-åringer, og kjennetegn ved henvisninger fra helsestasjonene og barnevern.
Vi tror erfaringene våre kan være til nytte for andre som planlegger å etablere et tilbud for denne gruppen av barn i et samarbeid mellom tjenestenivåene.
Alle har behov for selvregulering. Ill.foto: biffspandex, iStockphoto
Metakognitiv terapi (MKT) er en behandlingsform som har fått økende interesse i de siste årene. Målet med denne artikkelen er å vise hvordan MKT kan anvendes for barn og unge som plages med angstsymptomer.
Av Stine Harstad og Svein Øverland
Metakognisjoner kan forstås som «tanker omkring tanker». Det teoretiske grunnlaget for MKT er S-REF-modellen («Self-Regulatory Executive Function- Model»). S-REF-modellen beskriver hvordan tankeprosesser er med på å bidra til å utvikle og opprettholde psykiske lidelser (Matthews og Wells, 2004). De negative tankeprosessene benevnes i MKT som «kognitivt oppmerksomhetssyndrom» (KOS), og består av (1) en forhøyet selvoppmerksomhet, (2) kjeder av bekymring og grubling, (3) trusselmonitorering (fokus på fare), og (4) bruken av uheldige mestringsstrategier som opprettholder pasientens problemer (Hjemdal og Hagen, 2012).
Nye strategier som frakoblet oppmerksomhet og bekymringsutsettelse blir derfor presentert som andre måter å forholde seg til tanker på
Alle individer har strategier for selvregulering. Valg av strategier for selvregulering er styrt av det vi kaller metakognisjoner. Positive metakognisjoner omhandler for eksempel fordeler med bruk av bekymring og grubling for å regulere ens negative tanker eller følelser. Noen pasienter er bekymret for at bekymringen og grublingen kan virke skadelig, eller at de opplever at de ikke kan kontrollere sin bekymring eller grubling. Dette benevnes som negative metakognisjoner.
Metakognisjoner hos barn og unge
Utviklingspsykologien har vist at evnen til «å tenke over ens egne tanker» utvikles tidlig (Flavell, 1999). Etter hvert som barn modnes kognitivt, utvikles også deres metakognitive evner (Ellis og Hudson, 2010). Dette gjør at de er i bedre stand til å overvåke, planlegge og selvregulere sin egen atferd (Vasey, 1993). Cartwright-Hatton et al. (2004) viser at metakognisjoner hos ungdom (allerede fra 13-årsalderen) er meget like dem man finner hos voksne målt ved hjelp av spørreskjemaet Metacognitions Questionnaire – Adolescents (MCQ-A). Tilsvarende funn er gjort hos barn helt ned til 7-årsalderen når man har målt barns metakognisjoner ved hjelp av instrumentet Metacognitions Questionnaire Children (MCQ-C; Bacow et al., 2009 ). Skårer på MCQ-A og MCQ-C korrelerer positivt med symptomer på angst og depresjon. Dette kan indikere en sammenheng med graden av metakognisjoner og angstsymptomer og depressive symptomer hos barn og unge (Ellis og Hudson, 2010).
Kasuseksempel
Henriette (12 år) ble henvist for tredje gang til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) for angst og tvangstanker. Det var uklart hva slags type behandling hun hadde fått ved tidligere behandlingsforløp. Det hadde skjedd en betydelig forverring av symptomene i de siste tre årene med økende grad og omfang av tvangstanker og -ritualer som påvirket hennes daglige fungering. Henriette brukte lite tid med jevnaldrende, unngikk sosiale situasjoner, ba foreldrene om å hjelpe henne med dagligdagse gjøremål, klarte ikke å gå i sokkelesten, hadde med klesskift på skolen, samlet på søppel (emballasje), vasket og dusjet seg veldig ofte og hadde vonde tanker om at enkelte mennesker var farlige og spøkelser. Hun ba kontinuerlig om forsikring av familiemedlemmene at hun gjorde ting på «den riktige måten», og var opptatt av at alle var trygge. I tillegg sov hun dårlig og hadde tidvis svært liten appetitt. Til tross for tidligere suicidaltanker avkreftet hun dette ved oppstart av behandlingen. Foreldrene var meget bekymret for Henriette, og ønsket råd og veiledning om hvordan de kunne hjelpe og støtte henne. Henriette fortalte at hun var veldig usikker på om hun kunne få det bedre.
Forfatterne ønsker mer kunnskap om hva som beskytter mot helsesvikt hos pårørende.
Det er økende oppmerksomhet om pårørendes behov og rettigheter i møtet med sykdom og helsetjeneste.
Anmeldt av T Skaali
Psykologen Kari Bøckmann og juristen Alice Kjellevold har gitt ut en revidert og oppdatert versjon av en lærebok om kliniske og juridiske aspekter vedrørende pårørendes situasjon. Den ble første gang utgitt i 2010. Målgruppen er studenter i helsesektoren, helsepersonell, pårørende selv og organisasjoner for pårørende.
Kari Bøckmann, Alice Kjellevold Pårørende i helse- og omsorgstjenesten En klinisk og juridisk innføring. 2. utg. 428 s, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2015. Pris NOK 549 ISBN 978-82-450-1620-8
Helsepersonell må forholde seg til komorbiditet hele tiden, og derfor er denne boka nyttig.
Nyttig, men litt kjedelig. Forfatterne skal ha honnør for at de har gått løs på den utfordringen det er å skulle gi en samlet fremstilling av komorbiditet og konsekvenser for diagnostikk, behandling og forløp.
Anmeldt av L-H Lunde
I møte med pasienter, både i kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste, er kompleksitet og sammensatte symptom-og sykdomsbilder vanlig. Helsepersonell må hele tiden forholde seg til komorbiditet. Ikke minst gjelder dette i møte med eldre pasienter, komorbiditetens kjernetropper, som forfatterne omtaler dem som. Man kan derfor undre seg over, slik forfatterne gjør i bokens forord, hvorfor det ikke finnes mer litteratur om komorbiditet. Boken ønskes derfor velkommen.
Alv A. Dahl, Ellen Karine Grov. Komorbiditet i somatikk og psykiatri. Forståelse, betydning og konsekvenser. 156 s, tab, ill. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2014. Pris NOK 248. ISBN 978-82-02-42465-7
