Terapeuter får et unikt innblikk i andre menneskers liv.
Per Vaglum
I psykoterapirommet blir vi som terapeuter tatt med inn i andre menneskers liv på en helt enestående måte. Hver og en av pasientene lærer oss noe nytt om mennesket, om hvordan vi håndterer våre liv, hva den enkelte kan gjøre for å få til en god utvikling, og hva som stopper, starter eller forverrer en destruktiv prosess, og så videre. I terapirommet skifter fokus fra fortiden, gjennom pasientens livsløpshistorie, til nåtiden representert ved møtet med oss og videre til fremtiden.
Psykologlunsj er en podkast-kanal som oppdateres jevnlig.
Nettstedet Psykologisk.no har som mål å fornye norsk psykologi.
De fleste av artiklene er skrevet for å ha appell til et publikum ut over psykologenes rekker. Populærvitenskapelige temaer som samliv, kritisk tenkning og menneskets natur skal bidra til at nettstedet blir interessant også for andre enn ansatte på psykisk helse-feltet. Psykologisk.no har 70 medarbeidere.
Psykologisk.no utgir også et fagfellevurdert tidsskrift som heter Scandinavian Psychologist, men foreløpig er bare to artikler publisert. Redaksjonen planlegger å publisere en fagfellevurdert artikkel i måneden. Så langt er det kommentarer og populærvitenskapelig innhold som dominerer nettstedet.
Redaksjonen skriver selv: «Vår visjon er å dyrke nysgjerrigheten om mennesket og om psykologi. Vi skal fremme kunnskap om, og anvendelse av, psykologisk vitenskap i samfunnet».
Psykologisk.no har redaksjonelle bilder i svart-hvitt og annonsene i farger. De har også podkast-kanalen Psykologlunsj, som oppdateres annenhver uke. Nettstedet inneholder en oversikt over kurs og konferanser både for fagfolk og for et mer generelt publikum.
Mange av artiklene er kommentarer. Eksempler på saker:
Berre ein bagatell? – Ein bagatell er aldri berre ein bagatell, om ikkje alle involverte er samde om at det berre er ein bagatell, skriver Anne Marie Fosse Teigen.
Vi finner veien sammen – Vi følger klientens smerte til vi når det dypeste emosjonelle såret. Derfra finner vi veien sammen, sier den sør-afrikanske psykologen Leslie Greenberg, en sentral skikkelse bak emosjonsfokusert terapi.
Forskere slår et slag for fordelene ved å spille dataspill. Ill.foto: monkeybusinessimages, iStockphoto
En halvtimes spilling med Super Mario 64 per dag endret hjernestrukturen hos deltakerne i en ny studie. – Videospilling kan forebygge psykiske lidelser som posttraumatisk stresslidelse og schizofreni, mener lederne av den lille studien.
Det er omdiskutert om hvordan videospill og mange timer foran dataskjermen påvirker oss, ikke minst hjernene våre. Enkelte forskere er kritiske til moderne teknologi og hvordan den påvirker oss, men noe forskning tyder på at det å spille dataspill kan ha en positiv effekt på de motoriske, perseptuelle og kognitive ferdighetene våre.
Forfatterne bak en ny, tysk studie lot 23 personer spille Super Mario 64 hver dag i to måneder. Spillet går ut på å redde en prinsesse. Spilleren må løse gåter for å vinne spillet, og navigerer seg gjennom et 3D-landskap.
Forskerne rekrutterte 48 personer som ikke hadde spilt videospill de foregående seks månedene. Deltakerne ble randomisert til enten å spille Super Mario 64 i minst 30 minutter hver dag, eller ikke spille noen dataspill i løpet av den tiden studien varte.
Ingen av deltakerne hadde en historie med psykiske problemer.
Deltakerne ble MR-skannet før og etter spilling. De svarte også på en rekke spørreskjemaer. Forskerne så på hele hjernen, også de delene av hjernen som de trodde ville bli påvirket av videospillingen.
Forfatterne fant at tre områder i hjernen økte etter spilling hos deltakerne i Super Mario-gruppen:
Høyre hippocampus, som har med navigering og lagring av hukommelse for sted og rom å gjøre
Lillehjernen, som blant annet er sentral i reguleringen av bevegelser
Høyre dorsolaterale, prefrontale cortex, som er viktig i mange kognitive prosesser, blant annet ved læring
– Videospill-trening kan brukes til å motvirke risikofaktorer som vi vet kan knyttes til enkelte psykiske lidelser, som for eksempel redusert hippocampus og prefrontal cortex ved posttraumatisk stresslidelse, schizofreni og nevrodegenerative sykdommer, konkluderer forfatterne.
Mange leger bruker barn som tolk. ill.foto: Colourbox
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har foreslått å innføre et forbud mot bruk av barn som tolk. Forslaget er nå sendt ut til høring.
BLD skriver i høringsnotatet at det er hensynet til barnets beste som er formålet med forbudet. De skriver at kontakten med forvaltningen ofte vil gjelde voksnes livssituasjon, og at barn bør skjermes mot å bli involvert. Barn som brukes som tolker, vil ofte være i slekt med den det skal tolkes for, og barnet vil derfor kunne utsettes for press. Dessuten mangler barn nødvendige faglige forutsetninger for å tolke, ifølge BLD.
Mange leger kommuniserer fra tid til annen med pasienter ved hjelp av barn. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet skriver i IMDi-rapport 6-2007 «Fastleger og tolketjenester» at 5 prosent av fastlegene ofte kommuniserer med pasienten gjennom et mindreårig familiemedlem istedenfor tolk. 1 av 4 fastleger svarer at dette forekommer noen ganger. Selv om tilgangen på tolker for planlagte konsultasjoner er rimelig god, kan det være tungvint eller uhensiktsmessig for legen å skaffe tolk i akuttsituasjoner og ikke-planlagte konsultasjoner.
Nattskrekk er et normalt fenomen som de fleste barn vokser av seg. ll.foto: DIGIcal, iStockphoto
Mareritt og nattskrekk i barndommen kan være tidlige varsler om senere psykotiske opplevelser, ifølge en ny, britisk studie.
Parasomni er en fellesbetegnelse for forstyrret atferd under søvn, som mareritt, søvngjengeri og nattskrekk, eller søvnterror. Nattskrekk er nokså vanlig og rammer to til tre prosent av alle barn.
Tidligere forskning har antydet at parasomni i barndommen kan knyttes til psykotiske episoder i senere alder, men fram til nå har studiene hatt lav kvalitet og kunnskapen har vært mager.
Nylig presenterte en gruppe britiske forskere funnene i en omfattende kohortstudie i tidsskriftet Sleep, der de bekrefter at mareritt og nattskrekk kan knyttes til psykose.
Forfatterne hentet data om 14 775 barn og foreldrene deres fra en større, longitudinell studie. Mødrene i studien oppga regelmessig informasjon om mareritt og andre parasomnier hos barna da barna var mellom to og et halvt og ni år. Barna ble selv intervjuet om mareritt, nattskrekk, søvngjengeri og psykotiske opplevelser som hallusinasjoner og vrangforestillinger, da de var fylt tolv år.
6 796 barn gjennomførte intervjuet om psykotiske opplevelser, og utgjorde basen for analysene til forskerne. Barna som ikke fullførte intervjuet ved tolv år, var hovedsakelig «Ikke-hvite gutter med enslig mor med lav utdanning som kom fra familier som var leietakere og ikke huseiere». Forfatterne gjentok analysene med tanke på at deltakerne som falt fra, var en egen gruppe. Funnene i analyse nummer to var likevel ikke betydelig forskjellig fra den første.
Forfatterne fant at:
Barna som ofte hadde hatt mareritt da de var mellom to og et halvt og ni år, hadde økt sannsynlighet for å oppgi at de hadde hatt psykotiske opplevelser da de var tolv, uavhengig av kjønn, familieproblemer, emosjonelle problemer, atferdsproblemer, IQ og potensielle nevrologiske komplikasjoner
Barn som oppga at de hadde en eller flere parasomnier ved tolvårsalderen hadde også økt forekomst av samtidige psykotiske opplevelser, sammenlignet med tolvåringene som ikke hadde søvnproblemer
Vansker med å sovne og søvngjengeri var ikke forbundet med psykotiske opplevelser ved fylte tolv år
– Mareritt og nattskrekk i barndommen er forbundet med psykotiske opplevelser ved tolv år. Sammenhengen kan ha flere forklaringer: Det kan være at grensen mellom søvn og våken tilstand er mer fleksibel hos enkelte. REM-søvnen inntreffer mens de er våkne, noe som kan gi en opplevelse av hallusinasjoner. En annen forklaring kan være at det ligger traumer bak både marerittene og de psykotiske opplevelsene. Dissosiasjon kan også ligge til grunn for sammenhengen mellom parasomni og psykose. Funnene våre antyder at forstyrrelser i REM-søvnen kan være indikatorer på at en person er mer sårbar for psykotiske opplevelser, konkluderer forfatterne.
Noen ungdommer kan være mer sårbare for depresjon enn andre. Ill.foto: biffspandex, iStockphoto
Måling av kortisolnivået i morgenspytt kan fortelle hvem som har økt risiko for klinisk depresjon, ifølge en ny studie.
To ungdommer forteller at de føler seg nedstemt og ulykkelig. Er det mulig å forutsi hvilken av dem som kan dra hjem og sove det av seg, og hvilken av dem som kommer til å utvikle en depressiv episode?
Forskning tyder på at personer med depresjon har høyere nivåer av stresshormonet kortisol, noe som knyttes til en teori om at depresjon kommer av kronisk stress hos sårbare personer. Annen forskning har også antydet at denne pasientgruppen har et stress-system som ikke fungerer ordentlig, noe som også fører til økt kortisolnivå.
Kan biologiske markører, som kortisolnivå, bidra til å avgjøre om en person har større risiko for å utvikle depresjon enn andre? En gruppe britiske forskere stilte spørsmålet i en ny studie.
Forfatterne samlet data fra to grupper av ungdommer med henholdsvis 660 og 1198 deltakere. Ved starten av undersøkelsen svarte ungdommene på selvrapporteringsskjemaet om depressive symptomer, og fikk målt kortisolnivået i morgenspyttet sitt. Deretter svarte alle deltakerne regelmessig på spørreskjemaet gjennom hele studien.
Forfatterne delte deltakerne inn i fire grupper, basert på hvilke symptomer på depresjon de hadde oppgitt og på kortisolnivået de hadde:
Gruppe 1: lavt nivå av symptomer på depresjon og lavt kortisolnivå
Gruppe 2: lavt nivå av symptomer på depresjon, men høyt kortisolnivå
Gruppe 3: høyt nivå av symptomer på depresjon, men lavt kortisolnivå
Gruppe 4: høyt nivå av symptomer på depresjon og høyt kortisolnivå
Forfatterne fant at:
Sannsynligheten for å utvikle depresjon var høyere hos ungdommene i gruppene 2 og 4, sammenlignet med ungdommene i de øvrige gruppene
En ungdom fra gruppe 2 hadde 1,6 ganger større sannsynlighet for depresjon, mens ungdom fra gruppe 3 og gruppe 4 hadde henholdsvis hadde 5,2 og 7,1 ganger større sannsynlighet for depresjon, sammenlignet med ungdom fra gruppe 1
Guttene i gruppe 4 hadde mye større risiko for depresjon, sammenlignet med jentene i den samme gruppen
For jenter var det å være i gruppe 3, og ikke gruppe 4, forbundet med større risiko for depresjon, noe som antyder at økt kortisolnivå kan være en spesifikk risikofaktor for menn
– Funnene våre viser at jo høyere kortisolnivået hos en tenåringsgutt er, desto større er risikoen for at han utvikler alvorlig depresjon. Måling av kortisolnivået om morgenen hos unge menn kan bidra til å forutsi hvem som har økt risiko for depresjon, konkluderer forfatterne.
Psykologisk behandling kan avhjelpe hodepine. Ill.foto: shaunl, iStockphoto
Det er mulig at psykologisk behandling kan hjelpe mot kronisk hodepine, går det fram av to nye Cochrane-oversikter.
Psykologisk terapi kan muligens redusere smerte hos barn med kronisk eller tilbakevendende hodepine. Effekten er mer usikker hos barn med andre kroniske og tilbakevendende smertetilstander som magesmerter, fibromyalgi og sigdcelleanemi.
Dokumentasjonen er av for lav kvalitet til å si noe sikkert om den positive effekten opprettholdes over tid.
Cochrane-oversiktene er beskrevet av Kunnskapssenteret.
Metylfenidat har blitt prøvd ut mot mental tretthet. Ill.foto: AngiePhotos, iStockphoto
Svenske forskere har i en liten studie vist god effekt av metylfenidat (Ritalin) ved mental tretthet hos pasienter som har hatt traumatisk hjerneskade.
Det er forskere ved Sahlgrenska akademin i Gøteborg som har funnet at ADHD-medisinen metylfenidat (Ritalin) reduserer mental tretthet hos personer som har hatt traumatisk hjerneskade. Det var signifikant effekt av medisinen, målt ved Mental Fatigue Scale, og effekten var doseavhengig. Medisinen hadde ikke effekt på smerte. Forskerne anbefaler å starte med lav dose. Ifølge artikkelforfatterne opplever mange av disse pasientene problemer med mental tretthet, alt fra konsentrasjonsproblemer til vanskeligheter med å være i jobb og ha et sosialt liv.
