Mange leger bruker barn som tolk. ill.foto: Colourbox
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har foreslått å innføre et forbud mot bruk av barn som tolk. Forslaget er nå sendt ut til høring.
BLD skriver i høringsnotatet at det er hensynet til barnets beste som er formålet med forbudet. De skriver at kontakten med forvaltningen ofte vil gjelde voksnes livssituasjon, og at barn bør skjermes mot å bli involvert. Barn som brukes som tolker, vil ofte være i slekt med den det skal tolkes for, og barnet vil derfor kunne utsettes for press. Dessuten mangler barn nødvendige faglige forutsetninger for å tolke, ifølge BLD.
Mange leger kommuniserer fra tid til annen med pasienter ved hjelp av barn. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet skriver i IMDi-rapport 6-2007 «Fastleger og tolketjenester» at 5 prosent av fastlegene ofte kommuniserer med pasienten gjennom et mindreårig familiemedlem istedenfor tolk. 1 av 4 fastleger svarer at dette forekommer noen ganger. Selv om tilgangen på tolker for planlagte konsultasjoner er rimelig god, kan det være tungvint eller uhensiktsmessig for legen å skaffe tolk i akuttsituasjoner og ikke-planlagte konsultasjoner.
Nattskrekk er et normalt fenomen som de fleste barn vokser av seg. ll.foto: DIGIcal, iStockphoto
Mareritt og nattskrekk i barndommen kan være tidlige varsler om senere psykotiske opplevelser, ifølge en ny, britisk studie.
Parasomni er en fellesbetegnelse for forstyrret atferd under søvn, som mareritt, søvngjengeri og nattskrekk, eller søvnterror. Nattskrekk er nokså vanlig og rammer to til tre prosent av alle barn.
Tidligere forskning har antydet at parasomni i barndommen kan knyttes til psykotiske episoder i senere alder, men fram til nå har studiene hatt lav kvalitet og kunnskapen har vært mager.
Nylig presenterte en gruppe britiske forskere funnene i en omfattende kohortstudie i tidsskriftet Sleep, der de bekrefter at mareritt og nattskrekk kan knyttes til psykose.
Forfatterne hentet data om 14 775 barn og foreldrene deres fra en større, longitudinell studie. Mødrene i studien oppga regelmessig informasjon om mareritt og andre parasomnier hos barna da barna var mellom to og et halvt og ni år. Barna ble selv intervjuet om mareritt, nattskrekk, søvngjengeri og psykotiske opplevelser som hallusinasjoner og vrangforestillinger, da de var fylt tolv år.
6 796 barn gjennomførte intervjuet om psykotiske opplevelser, og utgjorde basen for analysene til forskerne. Barna som ikke fullførte intervjuet ved tolv år, var hovedsakelig «Ikke-hvite gutter med enslig mor med lav utdanning som kom fra familier som var leietakere og ikke huseiere». Forfatterne gjentok analysene med tanke på at deltakerne som falt fra, var en egen gruppe. Funnene i analyse nummer to var likevel ikke betydelig forskjellig fra den første.
Forfatterne fant at:
Barna som ofte hadde hatt mareritt da de var mellom to og et halvt og ni år, hadde økt sannsynlighet for å oppgi at de hadde hatt psykotiske opplevelser da de var tolv, uavhengig av kjønn, familieproblemer, emosjonelle problemer, atferdsproblemer, IQ og potensielle nevrologiske komplikasjoner
Barn som oppga at de hadde en eller flere parasomnier ved tolvårsalderen hadde også økt forekomst av samtidige psykotiske opplevelser, sammenlignet med tolvåringene som ikke hadde søvnproblemer
Vansker med å sovne og søvngjengeri var ikke forbundet med psykotiske opplevelser ved fylte tolv år
– Mareritt og nattskrekk i barndommen er forbundet med psykotiske opplevelser ved tolv år. Sammenhengen kan ha flere forklaringer: Det kan være at grensen mellom søvn og våken tilstand er mer fleksibel hos enkelte. REM-søvnen inntreffer mens de er våkne, noe som kan gi en opplevelse av hallusinasjoner. En annen forklaring kan være at det ligger traumer bak både marerittene og de psykotiske opplevelsene. Dissosiasjon kan også ligge til grunn for sammenhengen mellom parasomni og psykose. Funnene våre antyder at forstyrrelser i REM-søvnen kan være indikatorer på at en person er mer sårbar for psykotiske opplevelser, konkluderer forfatterne.
Noen ungdommer kan være mer sårbare for depresjon enn andre. Ill.foto: biffspandex, iStockphoto
Måling av kortisolnivået i morgenspytt kan fortelle hvem som har økt risiko for klinisk depresjon, ifølge en ny studie.
To ungdommer forteller at de føler seg nedstemt og ulykkelig. Er det mulig å forutsi hvilken av dem som kan dra hjem og sove det av seg, og hvilken av dem som kommer til å utvikle en depressiv episode?
Forskning tyder på at personer med depresjon har høyere nivåer av stresshormonet kortisol, noe som knyttes til en teori om at depresjon kommer av kronisk stress hos sårbare personer. Annen forskning har også antydet at denne pasientgruppen har et stress-system som ikke fungerer ordentlig, noe som også fører til økt kortisolnivå.
Kan biologiske markører, som kortisolnivå, bidra til å avgjøre om en person har større risiko for å utvikle depresjon enn andre? En gruppe britiske forskere stilte spørsmålet i en ny studie.
Forfatterne samlet data fra to grupper av ungdommer med henholdsvis 660 og 1198 deltakere. Ved starten av undersøkelsen svarte ungdommene på selvrapporteringsskjemaet om depressive symptomer, og fikk målt kortisolnivået i morgenspyttet sitt. Deretter svarte alle deltakerne regelmessig på spørreskjemaet gjennom hele studien.
Forfatterne delte deltakerne inn i fire grupper, basert på hvilke symptomer på depresjon de hadde oppgitt og på kortisolnivået de hadde:
Gruppe 1: lavt nivå av symptomer på depresjon og lavt kortisolnivå
Gruppe 2: lavt nivå av symptomer på depresjon, men høyt kortisolnivå
Gruppe 3: høyt nivå av symptomer på depresjon, men lavt kortisolnivå
Gruppe 4: høyt nivå av symptomer på depresjon og høyt kortisolnivå
Forfatterne fant at:
Sannsynligheten for å utvikle depresjon var høyere hos ungdommene i gruppene 2 og 4, sammenlignet med ungdommene i de øvrige gruppene
En ungdom fra gruppe 2 hadde 1,6 ganger større sannsynlighet for depresjon, mens ungdom fra gruppe 3 og gruppe 4 hadde henholdsvis hadde 5,2 og 7,1 ganger større sannsynlighet for depresjon, sammenlignet med ungdom fra gruppe 1
Guttene i gruppe 4 hadde mye større risiko for depresjon, sammenlignet med jentene i den samme gruppen
For jenter var det å være i gruppe 3, og ikke gruppe 4, forbundet med større risiko for depresjon, noe som antyder at økt kortisolnivå kan være en spesifikk risikofaktor for menn
– Funnene våre viser at jo høyere kortisolnivået hos en tenåringsgutt er, desto større er risikoen for at han utvikler alvorlig depresjon. Måling av kortisolnivået om morgenen hos unge menn kan bidra til å forutsi hvem som har økt risiko for depresjon, konkluderer forfatterne.
Psykologisk behandling kan avhjelpe hodepine. Ill.foto: shaunl, iStockphoto
Det er mulig at psykologisk behandling kan hjelpe mot kronisk hodepine, går det fram av to nye Cochrane-oversikter.
Psykologisk terapi kan muligens redusere smerte hos barn med kronisk eller tilbakevendende hodepine. Effekten er mer usikker hos barn med andre kroniske og tilbakevendende smertetilstander som magesmerter, fibromyalgi og sigdcelleanemi.
Dokumentasjonen er av for lav kvalitet til å si noe sikkert om den positive effekten opprettholdes over tid.
Cochrane-oversiktene er beskrevet av Kunnskapssenteret.
Metylfenidat har blitt prøvd ut mot mental tretthet. Ill.foto: AngiePhotos, iStockphoto
Svenske forskere har i en liten studie vist god effekt av metylfenidat (Ritalin) ved mental tretthet hos pasienter som har hatt traumatisk hjerneskade.
Det er forskere ved Sahlgrenska akademin i Gøteborg som har funnet at ADHD-medisinen metylfenidat (Ritalin) reduserer mental tretthet hos personer som har hatt traumatisk hjerneskade. Det var signifikant effekt av medisinen, målt ved Mental Fatigue Scale, og effekten var doseavhengig. Medisinen hadde ikke effekt på smerte. Forskerne anbefaler å starte med lav dose. Ifølge artikkelforfatterne opplever mange av disse pasientene problemer med mental tretthet, alt fra konsentrasjonsproblemer til vanskeligheter med å være i jobb og ha et sosialt liv.
Doping er mest utbredt blant unge menn utenfor den organiserte idretten. Ill.foto: Colourbox
Helseprofesjonelle blir sett på som utenforstående og uvitende i miljøer der det brukes anabole-androgene steroider. Dette gjør at helsevesenet ofte kommer til kort i sine tilnærminger.
Artikkelen bygger delvis på en eldre og lengre rapport som har vært publisert på http://www.forebygging.no.
Anabole-androgene steroider (AAS) er kjemiske analoger til kjønnshormonet testosteron. Den anabole effekten innebærer økt muskelvekst. Den androgene effekten er først og fremst relatert til utvikling av mannlige kjønnskarakteristika. Innenfor medisinen har AAS vært brukt som erstatning ved lav egenproduksjon av testosteron, som behandling av beinmargssvikt, beinskjørhet, store vekttap, og som et livsforlengende preparat ved kronisk obstruktiv lungesykdom og hiv-infeksjon. AAS binder seg til androgenreseptorer i muskelceller og endrer genuttrykk som blant annet stimulerer muskelvekst. AAS kan også motvirke effekten av katabole hormoner som stresshormonet kortisol.
Mannlige kjønnshormoner virker inn på sentralnervesystemet både i form av aktiverende effekter (akutte og forbigående biokjemiske endringer) og organiserende effekter (langvarige strukturendringer). Historisk var det utelukkende toppidrettsutøvere som misbrukte AAS.
I de siste tiårene har en sett en sterk fremvekst av misbruk utenfor den organiserte idretten, særlig blant ungdom og unge voksne som ønsker å forbedre fysisk styrke og utseende. AAS-misbruk er assosiert med misbruk av andre rusmidler og er forbundet med et bredt spekter av somatiske og psykiske bivirkninger. Psykologer og annet helsepersonell har som regel svært liten kunnskap om AAS til tross for at misbruk av AAS ikke har en ubetydelig utbredelse blant unge og personer i rusmiljøer. Tematikken er dessuten i svært liten grad satt på dagsordenen i psykisk helsevern og rushelsetjenesten. Vi har fått flere tilbakemeldinger fra psykologer i relevante sektorer som opplever at stoff om dette temaet er lite tilgjengelig på norsk, og som ønsker seg mer informasjon om AAS. På denne bakgrunnen har vi skrevet denne artikkelen, der vi tar mål av oss å gi leseren en introduksjon til dette temaet. Artikkelen dekker sentrale momenter som utbredelse, bivirkninger, bruksmønstre, forebygging og behandling.
Rusmisbruk forekommer ofte sammen med PTSD. Ill.foto: yurok, iStockphoto
Det er høy grad av komorbiditet mellom posttraumatisk stresslidelse og rusmisbruk. Det finnes imidlertid få metodisk gode kliniske studier å basere behandlingsanbefalinger på.
Våren 2012 presenterte Helsedirektoratet «Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse – ROP-lidelser». I denne retningslinjen understrekes betydningen av samtidig og integrert behandling for ROP-lidelser. Det påpekes også at posttraumatisk stresslidelse PTSD hos pasienter med ruslidelser ofte er underdiagnostisert, samtidig som intervensjoner basert på kognitiv atferdsterapi for pasienter med samtidig PTSD og ruslidelse synes å ha god effekt. Slike intervensjoner beskrives imidlertid ikke nærmere. I denne bulletengen gjennomgår vi randomiserte kontrollerte studier RCT på de tre mest fremtredende behandlingsmodellene for behandling av samtidig ruslidelser og PTSD; Seeking Safety (SS; Najavits, 2002), Integrated Cognitive Behavioral Therapy (ICBT; McGovern et al., 2009) og Concurrent Treatment of PTSD and Substance Use Disorders with Prolonged Exposure (COPE; Killeen, Back & Brady, 2011).
Det er høy dødelighet blant dem som avbryter LAR-behandling. Ill.foto: tolgakolcak, iStockphoto
BAKGRUNN Legemiddelassistert rehabilitering LAR er vanligvis en langvarig behandling. En del LAR-pasienter avbryter behandlingen. Det er behov for mer kunnskap om hvordan det går med disse.
MATERIALE OG METODE Vi gjorde en retrospektiv journalgjennomgang ved Sørlandet sykehus i Kristiansand av pasienter i LAR-behandling i perioden 1998 – 2009. Data fra 103 utskrevne pasienter er med i studien og ble registrert ved to tidspunkter – 31.12. 2009 og 30.6. 2011.
RESULTATER Av 469 pasienter som startet i LAR-behandling i perioden, avbrøt 103 pasienter (22 %) behandlingen. Halvparten av de 103 pasientene som var utskrevet, ble det fordi de selv ikke lenger ønsket LAR-behandling eller uteble. De andre var enten utskrevet med ønske om annen medisinering hos fastlege utenfor LAR (n = 11), fordi de oppfattet seg som rusfrie og ferdige med behandling (n = 19) eller fordi de fortsatt hadde et betydelig rusmiddelmisbruk (n = 21). Det var sju pasienter som ønsket planlagt nedtrapping fra LAR-medisiner. Status for de 103 utskrevne pasientene pr 31.12. 2009 (median 1 034 dager etter utskrivning): ukontrollert rusing: 30 %, døde: 17 %, annen medisinering hos fastlege: 14 %, psykiatrisk behandling: 12 %, fengsel: 8 %, LAR-behandling i andre fylker 2 %, rusfrie uten substitusjonsbehandling: 11 %, ukjent: 6 %. Etter ytterligere 18 måneder var status endret for 36 av dem. I gruppen ukontrollert rusing (n = 31) i 2009 var endringen størst – 14 var tilbake i LAR-behandling, ti ruset seg fremdeles og fire var døde.
FORTOLKNING Det var høy dødelighet hos LAR-pasientene som avbrøt behandlingen. Om lag 10 % av dem som ble utskrevet, levde stabilt rusfritt uten LAR-medisin i observasjonstiden.
