Drøm i våken tilstand
Av T K Larsen
Vet vi egentlig hva psykose er? Forfatterne stiller dette spørsmålet fra en uvant vinkel: pasientens subjektive side.
I ICD-10 definerer man tilstanden som hallusinasjoner, vrangforestillinger eller tankeforstyrrelser. Forskningen viser at det finnes en viss arvelig faktor, at komplikasjoner ved fødselen øker risikoen, og det samme gjør bruk av narkotika og traumer tidlig i livet. Likevel er det et faktum at vi vet for lite om hva som forårsaker psykoser. Vi behandler symptomene med de midlene vi har: samtaler, medisiner, rehabilitering og innleggelser.
Drøm i våken tilstand er fortellinger om hva det vil si å oppleve psykose, og om hvordan det oppleves å gå inn i rollen som psykiatrisk pasient. De sju kapitlene er skrevet av sju kvinner som kaller seg psykoseerfarere – et interessant begrep som tar et oppgjør med de mer tilslørende begrepene «schizofreni» eller «bipolar lidelse». Her gjør man sykdommen til sin egen erfaring, og det skaper spennende beskrivelser. Flere forteller hvordan de har klart å finne mening i psykotiske opplevelser og integrere dem i livet etter psykosen – og noen ganger i livet med psykosen. Dette er en bok som utfordrer oss på ideen om hva det vil si å være frisk – hvem har rett til å hevde at de og de ideene ikke er til å leve med? Forordet er skrevet av psykiater Svein Haugsgjerd, en nestor i norsk psykiatri som alltid har vært en forkjemper for det å lytte til og vise respekt for pasientens opplevelser. Etterordet er skrevet av forfatter og skrivelærer Merete Morken Andersen.
Boken inneholder sterke beskrivelser av hvordan de enkelte har opplevd det å ha hatt og i et par tilfeller, fortsatt ha, en psykose. Man får innsikt i subjektive opplevelser på en annen måte enn det man gjør ved samtaler med pasienter. Her er det psykoseerfarerne som forteller, og de streber etter å finne en stemme som er frigjort fra diagnosekategorienes overgripende forenklinger. Det er tankevekkende hvor mange av dem som sier at de opplevde ikke å bli sett eller lyttet til da de var syke.
9. januar 2014 at 22:45
Ved somatisk sykdom er det vel ganske vanlig at legene viser interesse for hvordan pasienten opplever sin sykdom. Men blir man psykotisk er det noe annet. Som min sønn uttrykte det: «De behandler meg som et råttent egg, og snakker til meg som om jeg skulle være psykisk utviklingshemmet»
Som mor og pårørende opplevde jeg aldri at han ble møtt med nysgjerrighet på seg selv som person, eller interesse for det psykotiske innholdet; bare med medisiner, tvang og krenkelser av egen verdighet. Så jeg har aldri egentlig hatt problemer med å forstå at han valgte å ta sitt eget liv som 23-åring, etter 4 år i psykisk helsevern. Jeg håper denne boka kan gjøre en forskjell, men er ganske skeptisk. gamle holdninger sitter for dypt, og viljen til endring er for svak, det er for mange propper i systemet som stopper de som vil gjøre ting på en ny og bedre måte.