Narsissistisk personlighetsforstyrrelse henter sitt navn fra guden Narsissus, som ble forelsket i sitt eget speilbilde. Ill.foto: cokacoka, iStockphoto
Helsebiblioteket abonnerer på tidsskrifter med faglig innhold relevant for personlighetsforstyrrelser. Du finner lenker til tidsskriftene nederst i saken.
I Helsebibliotekets portefølje inngår tilgang til alle tidsskriftene til den amerikanske psykologforeningen (APA), og flere sentrale tidsskrifter fra Lippincott. De fleste av tidsskriftene må du være innlogget på Helsebiblioteket for å lese. Hvis du ikke allerede er personlig bruker, kan du registrere deg gratis på et par minutter.
De fleste arbeidsplasser innen helsevesenet blir automatisk gjenkjent på IP-adresse, så er du på jobben, er sjansen stor for at du slipper å logge inn. Enkelte av tidsskriftene har en forsinkelse, slik at man ikke får lest de aller siste numrene.
Her er noen av tidsskriftene som regelmessig bringer innhold relevant for personlighetsforstyrrelser:
Journal of abnormal psychology
Tilgjengelig fra 1906. Utgis av APA. Du må være innlogget på Helsebiblioteket for å lese tidsskriftet.
Journal of Individual Differences
Tilgjengelig fra 2005. Utgis av APA. Du må være innlogget på Helsebiblioteket for å lese publikasjonen.
Journal of Nervous & Mental Disease
Tilgjengelig fra 1996. Utgis av Lippincott, leveres av Ovid. Du må være innlogget på Helsebiblioteket for å lese dette.
Personer med PTSD er ekstra utsatt for å utvikle depresjon og angst senere i livet. Ill.foto: sjlocke, iStockphoto
Unge jenter som sliter med posttraumatisk stresslidelse etter å ha opplevd seksuelle overgrep, kan få det bedre med eksponeringsterapi, viser en ny studie fra USA.
Posttraumatisk stresslidelse, PTSD, kan innebære høy grad av engstelse og nedsatt fungeringsevne, økt risiko for å oppleve nye overgrep, rusmisbruk, depresjon, angstlidelser og suicidalitet.
Langvarig eksponeringsterapi brukes ofte som tilnærming ved PTSD hos voksne, men sjelden hos tenåringer. Fagfolk har fryktet at eksponeringsterapi kan forverre symptomene på PTSD hos unge mennesker. Teorien er at unge mennesker ennå ikke har utviklet de nødvendige mestringsevnene som kreves når pasienten gjenopplever traumet i terapi.
En ny studie, nylig publisert i JAMA, tilbakeviser antakelsene om at tenåringer med PTSD ikke tåler eksponeringsterapi. Forfatterne sammenlignet effekten av langvarig eksponeringsterapi med effekten av støttende veiledning (engelsk: supportive counselling) hos en gruppe jenter som hadde søkt hjelp ved et krisesenter for voldtektsofre i Philadelphia, USA. Funnene viste at eksponeringsterapi reduserte symptomene på PTSD, heller enn å øke dem.
61 jenter i alderen 13 til 18 deltok i undersøkelsen. Deltakerne ble randomisert til fjorten 60 til 90-minutter lange terapitimer med enten langvarig eksponeringsterapi eller støttende veiledning ved poliklinikk. Terapeutene, som var vant med å bruke støttende veiledning i egen praksis, fikk opplæring i langvarig eksponeringsterapi.
Forfatterne fant at:
Gruppen som fikk langvarig eksponeringsterapi opplevde større bedring i PTSD-symptomene, sammenlignet med veiledningsgruppen.
Eksponeringsterapi var mer effektivt ved alle sekundære utfallsmål, som depresjon, egenrapportering av PTSD-symptomer og global fungeringsevne, sammenlignet med støttende veiledning. Flere jenter i eksponeringsgruppen fylte ikke lenger kriteriene for en DSM-4-diagnose på PTSD etter avsluttet terapi, sammenlignet med veiledningsgruppen.
Forskjellen i bedring mellom de to gruppene vedvarte ved oppfølging ved 12 måneder.
– Tenåringer med posttraumatisk stresslidelse som skyldes seksuelle overgrep har større nytte av langvarig eksponeringsterapi enn støttende veiledning. Det gjelder også når eksponeringsterapien gjennomføres av behandlere som ellers bruker støttende veiledning i egen praksis, konkluderte forfatterne.
Forskning har vist at personer med mild kognitiv svikt har økt risiko for å utvikle Alzheimer. Ill.foto: Yuri_Arcurs, iStockphoto
Kanadiske forskere fraråder bruk av kognitive «boostere» som donepezil, kolinisterasehemmere og memantin ved mild kognitiv svikt. Medikamentene har ingen effekt – derimot øker risikoen for gastrointestinale skader, viser en ny metaanalyse.
Medikamenter som forbedrer kognitiv fungering, som på engelsk kalles «cognitive enhancers», brukes ofte ved demens. Fram til nå har det vært uklart om legemidlene har effekt ved mild kognitiv svikt, et mellomstadium mellom normal kognisjon og demens.
Nå slår en gruppe forskere fra Canada fast at «demensmedisiner» ikke har effekt ved mild kognitiv svikt. I en fersk metaanalyse som nylig ble presentert i Canadian Medical Association Journal, har forfatterne analysert all tilgjengelig kunnskap om effekten av medikamentene donepezil, rivastigmin, galantamin og memantin, ved mild kognitiv svikt.
I søket etter relevant litteratur fant forfatterne 15554 titler og sammendrag, og 1384 artikler. Av disse møtte åtte studier og tre rapporter kriteriene for å bli inkludert i oversikten.
Metaanalysen viste at kognitive «boostere» ikke hadde signifikant effekt på kognisjon eller fungeringsevne hos personer med mild kognitiv svikt. Medikamentene var knyttet til økt risiko for kvalme, diaré og oppkast, sammenlignet med placebo.
– Legemidler som brukes ved demens forbedrer ikke kognisjon eller fungeringsevne hos personer med mild kognitiv svikt, men er derimot forbundet med økt risiko for uønskede gastrointestinale bivirkninger. Funnene våre støtter ikke bruk av medikamentene hos denne pasientgruppen, konkluderer forfatterne.
Arbeidsnarkomani kan påvirke private relasjoner, fritid og helse på en negativ måte. Ill.foto: kokouu, iStockphoto
Å ha en jobb er essensielt og positivt for de fleste av oss. Noen har likevel et tvangsmessig forhold til det å arbeide. De organiserer hele livet rundt arbeid, og fortsetter å engasjere seg i jobben til tross for at det skaper problemer for dem. De føler stadig for å arbeide mer, enten de liker det eller ei – ute av stand til å løsrive seg. Disse kalles arbeidsnarkomane.
Arbeid har mange gode sider. Det gir inntekt, struktur på hverdagen, mening, en opplevelse av hvem vi er, og mulighet til å danne og utvikle relasjoner. Ikke overraskende er arbeidsledighet derfor forbundet med psykologiske og fysiologiske problemer. Men tross de mange positive sidene ved å arbeide synes noen å arbeide på en tvangspreget og overdreven måte. Disse er blitt kalt arbeidsnarkomane (Schaufeli, Taris & Van Rhenen, 2008). Arbeidsnarkomani kan ha negative helsemessige og sosiale følger både for den det gjelder og hans/hennes nærmeste. Det kan også være negativt for arbeidsmiljøet.
Denne artikkelen er den første oversikten på norsk om arbeidsnarkomani. Jeg løfter frem teoretiske så vel som praktiske sider ved fenomenet. Jeg starter med å drøfte begrepet. Etter å ha presentert måleinstrumenter går jeg inn på sentrale teorier og studier som tar for seg mulige årsaker til og konsekvenser av arbeidsnarkomani. Deretter skisserer jeg følgene av foreliggende kunnskap for behandling på individuelt og organisatorisk nivå. Til slutt peker jeg på hvor det er behov for mer kunnskap.
Troen på foreldrelykke står sterkest i land hvor den har minst sannsynlighet for å stemme. Ill.foto: Renphoto, iStockphoto
Det er en utbredt oppfatning at man blir lykkeligere av å få barn. Det er imidlertid godt dokumentert at foreldrerollen ikke øker lykkefølelsen, snarere tvert imot. Hvorfor oppstår mytene – og hvorfor vil de trolig bestå?
I denne artikkelen gjennomgår og diskuterer jeg kontrasten mellom folketro og empirisk forskning på foreldrelykke. Arbeidet er omarbeidet fra en tidligere publisert litteraturstudie (Hansen, 2012), og gir en avgrenset kunnskapsoppdatering som avkler noen myter rundt forelderollen og barnløshet. Dette er viktig i en tid da fagfolk og politikere prøver å bremse utviklingen og forstå konsekvensene av økt barnløshet i vestlige land. Jeg gjennomgår først observasjoner som illustrerer antakelser om foreldrelykke; deretter gjennomgår jeg forskning på psykisk velvære blant foreldre og barnløse. Jeg tar for meg fem mulige forklaringer på kontrasten mellom antakelser og forskning rundt foreldrelykke. Jeg diskuterer også de individuelle og kulturelle årsakene til folks sterke ønsker om å få barn. Disse er relevante for å forstå den pågående debatten rundt surrogati og retten til å få barn. Til slutt drøfter jeg funnenes praktiske betydning.
Folks antakelser om hvordan livskvaliteten påvirkes av det å ha barn versus det å være barnløs, er målt i store internasjonale undersøkelser (se Hansen, 2012). De viser blant annet at «å se barn vokse opp er livets største glede» er en utbredt oppfatning – 80–90 prosent mener dette i de fleste land. Videre mener en klar majoritet at barn er svært viktige for ekteskapet, bringer paret tettere sammen og gjør ekteskapet fullkomment. En populær oppfatning er også at man blir ensomme uten barn i alderdommen. Enigheten varierer mer for sterkere påstander, som at «en kvinne må ha barn for å føle seg fullverdig ». Dette mener under 20 prosent i vestlige land og under 10 prosent i de nordiske landene, mens over 80 % mener dette i mange ikke-vestlige land. Enigheten er gjennomgående 5–20 prosentpoeng lavere for at menn tilsvarende trenger barn. Troen på foreldrerollens velsignelser står altså sterkt, og sterkest i ikke-vestlige og sørøsteuropeiske land, og svakere i rike OECD land – spesielt i de nordiske landene. Troen står også sterkest i eldre generasjoner og i lavere sosiale lag. Det er få kjønnsforskjeller.
Gravferdskonsulenter forteller at barn i økende grad deltar i gravferdsritualer. Ill.foto: DIGIcal, iStockphoto
Gravferdselskonsulenter anbefaler at barn får delta i ritualer ved dødsfall – hvis de selv ønsker det.
Ritualer knyttes gjerne til handlinger som markerer overganger i livet. Begrepet overgangsriter ble først introdusert av Arnold van Gennep i 1909, og senere videreutviklet av Turner (1969). Innenfor en gitt sosial kontekst hjelper ritualer oss å forstå komplekse og motsetningsfylte aspekter ved vår menneskelige eksistens (Romanoff & Terenzio, 1998). Brottveit (2003) mener at dødsritualenes kraft ligger i deres forutsigbarhet. De har tre hovedfunksjoner; de gjør det uvirkelige virkelig, lindrer sorgen og «reparerer» tapet («terapeutisk funksjon»); de gir døden en meningsfull ramme, og definerer den avdødes nye plass og identitet («kosmologisk funksjon»); og de har en «sosial funksjon» gjennom redefinering av roller og gjenopptakelse av virksomhet, og bidrar slik til å reetablere orden og struktur i en kaotisk hverdag.
I Stroebe og Schuts (2010) tosporsmodell vektlegges sorg som en aktiv prosess der en veksler mellom å gå nær tapet (tapsorientert mestring) og gjenoppta vanlig liv igjen (gjenoppbyggingsmestring). Deltagelse i ritualer kan ses som en del av en nødvendig konfronterende, tapsorienterte mestring.
I USA er det forsket på hva barns deltakelse i ritualer har å si for sorgbearbeidelsen deres (McCown, 1984; Silverman & Worden 1992; Weller, Weller, Fristad, Cain & Bowes, 1988). Den begrensede litteraturen heller mot at barns deltakelse i ritualer bør anbefales, fordi det hjelper dem i sorgprosessen (Doka, 2000; Dyregrov, 1987, 1994, 2006; 2010 Silverman & Worden, 1992; Weller et al., 1988). Andre forskere har likevel pekt på at barn har fått angst og symptomer på fobi etter å ha deltatt i begravelser (Schowalter, 1976 i Weller et al., 1988) eller atferdsproblemer (McCown, 1984).
Helen Lavretsky, Martha Sajatovic & Charles Reynolds III (red.): Late-life mood disorders
Av S Bergh
Affektive lidelser, både depresjoner, angstsykdommer og manier, har vært kjent og beskrevet i litteraturen helt siden vikingtiden.
Det har vært forsket mye på disse lidelsene hos yngre voksne og vi begynner nå å få god kjennskap til årsaker til og behandling av dem, men det er først de siste tiår at affektive lidelser hos eldre er blitt viet samme oppmerksomhet. Det er nå en utbredt forståelse for, og enighet om, at affektive lidelser hos eldre har en annen etiologi, andre risikofaktorer og annen prognose enn affektive lidelser hos yngre voksne. De krever derfor en annen tilnærming og behandling.
I denne boken har redaksjonen samlet bidrag fra en imponerende mengde forfattere med god kunnskap om affektive lidelser hos eldre. Redaksjonens intensjon må ha vært å lage en state of the art-oppsummering av dagens kunnskap og samtidig beskrive hvor fagfeltet vil bevege seg i tiden fremover. Her er kapitler om etiologi, diagnostisering, sammenheng mellom affektive lidelser og andre nevrologiske sykdommer, biomarkører og behandlingsformer. Mesteparten av kapitlene omhandler depresjon hos eldre, men det er også stoff om angst og manier. Alle emner innenfor affektive lidelser hos eldre blir dekket, inkludert temaer som alternativ behandling og organisering av omsorgstjenester.
Boken er i hardcover, papirkvaliteten er god og teksten er satt med to kolonner, noe som gjør lesingen behagelig. Hvert kapittel er skrevet av en eller flere internasjonalt kjente forfattere. Alle påstander, utsagn og sitater har henvisning til forskning og artikler i internasjonale tidsskrifter, og selv om boken kom ut i år, er det flere referanser til artikler publisert i 2012. Det er liten tvil om at boken er grundig og oppdatert. Den er nok skrevet for det amerikanske markedet, men man finner likevel henvisninger til internasjonal litteratur. Språket er amerikansk-engelsk og lettlest. Med så mange forfattere som bidragsytere er det en fare for gjentakelser i teksten, og selv om det forekommer, er det ikke skjemmende for helhetsinntrykket. Det som derimot trekker ned, er illustrasjonene. De har en overraskende amatørmessig layout og ødelegger for det gode faglige innholdet.
