Search

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Open Search
Month

februar 2014

Her er de beste rådene for å forebygge selvmord og selvskading

Gode råd mot selvskading kan være vanskelige å finne. Ill.foto: Mirusiek, iStockphoto

Helsebiblioteket samler retningslinjer innen psykisk helse, og har bygget opp en stor samling av retningslinjer for behandling av psykiske lidelser. I denne artikkelen presenterer vi retningslinjer for å forebygge selvmord og selvskading.

Hovedvekten er lagt på norske retningslinjer, men for psykisk helse er det også lagt inn lenker til utenlandske retningslinjer. For tiden arbeides det med flere retningslinjer innen psykisk helsefeltet, og alle sammen er å finne på Helsebibliotekets nettsider.

Selvmord

Helsebiblioteket har samlet retningslinjer for selvmordsforebygging på skandinaviske språk og engelsk. Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern ble utgitt av Helsedirektoratet i 2008. Hvis du vil gå litt i dybden om hva retningslinjene bygger på, bør du ta en titt på Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging sine sider. Der finner du også grunnlagsdokumentene for utarbeidelsen av de norske retningslinjene.

I 2012 ble et nummer av tidsskriftet Suicidologi viet til erfaringene med implementeringen av retningslinjene.

I Sverige ble Forslag til Nasjonalt program for forebygging av selvmord utgitt av Socialstyrelsen i 2006, og det finnes en kunnskapsoversikt for behandling av selvmordsnære pasienter fra 2003.

Selvskading

For behandling av selvskading har vi ikke i dag noen nasjonale retningslinjer i Norge, men det har vært tatt initiativ fra Helsedirektoratet for en handlingsplan. I Storbritannia finnes det en retningslinje for selvskading fra 2004, og selvskading er et prioritert område for kvalitetsforbedring. Selvskading forekommer ganske ofte, og Socialstyrelsen i Sverige skriver i 2012 at flere unge menn behandles for selvskading enn for vold.

Likevel har ikke så omfattende medisinske oppslagsverk som UpToDate og BestPractice en egen artikkel på selvskading. I Legevakthåndboken er det en kort artikkel.

Finnes det andre gode kilder om selvskading, og helst på norsk? Mehlum og Hoelseth gir i en oversiktsartikkel i Tidsskrift for den norske legeforening konkrete anbefalinger om hva helsepersonell bør gjøre i forhold til pasienter som skader seg selv. De går også gjennom forskning på området.

Psykolog Svein Øverland har skrevet en artikkel på Helsebiblioteket (2007). Finn Skårderuds refleksjoner om selvskade i Tidsskriftet kan være til hjelp for å forstå fenomenet bedre. I 2013 kom det en norsk mobil-app mot selvskading på markedet.

Aktuelle lenker:

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Hold deg oppdatert med Helsebibliotekets tidsskrifter om traumer, stress og overgrep

Opplevelse av katastrofer gir varige spor. Her en teltleir etter jordskjelvet i Haiti. Ill.foto: Claudiad, iStockphoto

Helsebiblioteket abonnerer på viktige spesialtidsskrifter innen fagområdene traumer, stress og overgrep. Noen er fritt tilgjengelige, andre må du være innlogget på Helsebiblioteket for å lese.

Tidsskriftene dekker flere områder, fra katastrofer til seksuelt misbruk av barn. Du finner dem på emnesidene for traumer, stress og overgrep.

Noen eksempler:

Australasian Journal of Disaster and Trauma Studies er et webbasert tidsskrift om katastrofeforskning.

Crisis publiserer artikler om suicidologi og potensielt livsviktig informasjon for dem som arbeider med kriseintervensjon og selvmordsforebygging. Du må være innlogget på Helsebiblioteket for å lese dette tidsskriftet.

International Journal of Stress Management publiserer forskningsartikler om identifisering av stress og håndtering av stress. Tidsskriftet er tverrfaglig og henvender seg til psykiatere, psykologer, andre helse- og sosialarbeidere, samt skole- og næringslivsfolk. Du må være innlogget på Helsebiblioteket for å lese dette tidsskriftet.

Psychological Trauma skriver om empirisk forskning om de psykologiske virkningene av traumer. Tidskriftet behandler et vidt spektrum av traumerelaterte emner: vurdering og diagnostikk, psykologisk behandling, traumeraksjoners patofysiologi, helsetjenester med mer. Du må være innlogget på Helsebiblioteket for å lese dette tidsskriftet.

Du kan også finne artikler om traumer, stress og overgrep i mer generelle tidsskrifter. Helsebiblioteket abonnerer på alle tidsskriftene til den amerikanske psykologforeningen (APA). Du kan søke etter artikler i disse tidsskriftene ved å gå til PsycArticles fra Helsebiblioteket. Du kan også søke i referansedatabasene PubMed eller PsycInfo. Går du til disse basene via lenkene fra denne artikkelen eller fra Helsebiblioteket, får du automatisk se hvilke artikler du har gratis fullteksttilgang til gjennom Helsebiblioteket.

Aktuelle lenker:

Tidsskrifter om traumer, stress og overgrep

Helsebibliotekets sider om traumer, stress og overgrep

Alle Helsebibliotekets tidsskrifter

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Fant sammenheng mellom åndelighet og redusert risiko for depresjon (JAMA)

Religiøs tro eller åndelig praksis kan ha beskyttende effekt mot depresjon. Ill.foto: PamelaJoeMcFarlane, iStockphoto

Åndelighet eller religiøsitet kan være en beskyttelse mot depresjon hos personer som kommer fra familier der lidelsen går i arv. Men dette har ingenting med hyppige kirkebesøk å gjøre, viser en ny studie.

Tidligere forskning har funnet at de voksne barna til personer med alvorlig depresjon hadde betydelig mindre risiko for selv å utvikle depresjon dersom religiøsitet eller åndelighet var viktig for dem. Hjernescanning viste at etterkommere av personer som led av alvorlig depresjon hadde tynnere cortex, eller hjernebark, i høyre hjernehalvdel.

I en ny studie, publisert i det anerkjente tidsskriftet JAMA, har forskerne gått videre med undersøkelsene av hjernen: I denne runden ønsket forfatterne å undersøke om høyrisiko-personer som oppga at åndelighet eller religiøsitet var viktig for dem hadde tykkere cortex, sammenlignet med høyrisiko-personer som oppga at åndelighet hadde moderat eller liten betydning for dem.

Studien var en longitudinell, retrospektiv kohortstudie med 103 deltakere. Deltakerne var i alderen 18 til 54 år, og var enten andre eller tredje generasjon etterkommere i en familie der forekomsten av depresjon var høy (høyrisiko), eller førstegenerasjons etterkommere i en familie uten tilfeller av depresjon (lavrisiko). Viktigheten av religiøsitet eller åndelighet og kirkegang ble målt to ganger i løpet av fem år. Tykkelsen på cortex ble målt ved hjelp av MRI ved måletidspunkt nummer to.

Forfatterne fant at:

  • Hos deltakerne som oppga at religiøsitet eller åndelighet var viktig for dem, var cortex tykkere i visse deler av hjernen, både hos høyrisiko- og lavrisikodeltakerne. Regelmessig kirkegang var ikke assosiert med tykkere cortex.
  • Viktigheten av religiøsitet eller åndelighet hang tydeligere sammen med cortex-tykkelsen hos høyrisiko-deltakerne, særlig i det området av hjernen der forskerne i tidligere studier hadde funnet tynnere cortex hos personer fra familier der forekomsten av depresjon var høy.

Forskerne understreket at funnene deres bare viser en sammenheng, og ikke et årsaksforhold, mellom viktigheten av religiøsitet og tykkelsen på cortex.

– En tykkere cortex knyttet til religiøsitet eller åndelighet kan muligens beskytte mot utviklingen av alvorlig depresjon hos høyrisiko-personer. Dette kan skyldes at en tykkere cortex til en viss grad motvirker sårbarheten som en tynnere cortex kan gi overfor depressiv lidelse, slik vi fant hos personer fra høyrisiko-familier, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Ny autisme-veileder forkaster gammel kunnskap (Medscape)

Nyere forskning omkring autismespekterlidelser er omfattende. Ill.foto: Tramper2, iStockphoto

Vær forsiktig med medisinering, utfør medisinske undersøkelser og gentesting, og sjekk om barnet kan ha andre, samtidige tilstander som trenger behandling. Dette er anbefalingene i de nye, amerikanske retningslinjene for diagnostisering og behandling ved autismespekterlidelser hos barn og unge. Retningslinjene forkaster innhold i den forrige veilederen.

Amerikanske Academy of Child and Adolescent Psychiatry, AACAP, har publisert nye retningslinjer for autismespekterlidelser. Den nye veilederen erstatter den gamle fra 1999, og baserer seg på mer enn 200 studier.

2014-retningslinjene forkaster mye av innholdet i den gamle veilederen.

– Autismespekterlidelser er sammensatte, og krever tverrfaglig behandling, sier forfatterne som står bak de nye retningslinjene.

– Det er ikke akseptabelt at personer med autisme bare får behandling fra én kant. Autismespekterlidelser krever tiltak som dekker flere områder: kommunikasjon og sosialisering, medisinske aspekter, samtidige lidelser og sysselsetting.

Medforfatter Matthew Siegel, MD, sier til nettidsskriftet Medscape at hensikten med de nye retningslinjene er å heve kvaliteten på behandlingen av barn og unge med autisme.

– Det er ikke lenge siden personer med autisme fikk behandling fra én kliniker alene, det være seg psykiater, nevrolog eller primærlege. Nå vet vi at dette er lidelser som berører mange funksjonsområder hos pasienten og som derfor krever tverrfaglig oppmerksomhet, sier Dr. Siegel.

Siden 1999-retningslinjene ble tatt i bruk, har flere tusen forskningsartikler om autisme blitt publisert.

– De gamle retningslinjene var håpløst utdaterte. Framgangen på feltet har vært stor, og det var nødvendig å anbefale behandlingslinjer som tok høyde for den beste, tilgjengelige forskningen omkring autismespekterlidelser. Ikke minst har diagnosekriteriene for tilstanden endret seg i løpet av disse 15 årene, påpeker medforfatteren.

Retningslinjene gir tre hovedanbefalinger for vurdering av autismespekterlidelser:

  1. Målinger av utviklingen hos små barn bør rutinemessig inkludere spørsmål om kjernesymptomer på autisme, som uvanlig eller repetetiv atferd.
  2. Dersom screeningen viser symptomer på autisme, bør en grundig vurdering gjennomføres. Vurderingen bør også omfatte mulige samtidige lidelser og tilstander.
  3. Klinikere bør sørge for en tverrfaglig vurdering av barna, noe som inkluderer en medisinsk undersøkelse, hørselstester, tester for kommunikasjon og psykisk tilstand, og gentesting.

De nye retningslinjene har også anbefalinger for behandling av barn og unge med autismespekterlidelser. Klinikere bør:

  • Bistå familien med å innhente passende, kunnskapsbaserte og strukturerte tiltak innen opplæring og atferd
  • Tiby medikamentelle tiltak dersom barnet har spesifikke symptomer eller samtidige lidelser
  • Spille en aktiv rolle i planleggingen av langtidsbehandling
  • Spørre om bruk av alternativ eller komplementær behandling

Du finner retningslinjene her

Les omtalen i Medscape her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Hvordan stilles CFS/ME-diagnosen best? (Kunnskapssenteret)

Kronisk utmattelsessyndrom kan være invalidiserende. Ill.foto: mediaphotos, iStockphoto

Det finnes ingen laboratorietest for å stille diagnose for kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME). Leger må derfor bruke andre typer diagnostiske kriterier for å identifisere denne gruppen pasienter.

Canada-kriteriene og ICC

I Norge har det vært sterke synspunkter på hvilke diagnostiske kriteriesett som bør brukes for å identifisere pasienter med kronisk utmattelsessyndrom og hvilke som er ubrukelige. Det har vært hevdet at de såkalte Canada-kriteriene og et nytt internasjonalt diagnostisk kriteriesett (ICC), kan brukes til å skille pasienter med myalgisk encefalopati (ME) og nevroimmunologisk lidelse, fra pasienter med kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME).

Ingen vitenskapelige holdepunkter

– Vi fant ikke holdepunkter for at noen av de diagnostiske kriteriesettene som finnes klarer å skille ut pasienter med nevroimmunologisk årsak til utmattelse, sier forsker Kjetil G. Brurberg, Kunnskapssenteret, som har bidratt i en systematisk oversikt som publiseres i BMJ Open denne uken.

I arbeidet med oversikten har forfatterne gjennomgått all relevant forskning for å identifisere samtlige diagnostiske kriteriesett som har vært utviklet for CFS/ME, til sammen 20 ulike kriteriesett. De har også søkt etter studier som har sammenlignet egenskapene til de ulike kriteriesettene.

– Vi fant kun én studie der forskjellene mellom ulike kriteriesett ble sammenlignet på en vitenskapelig robust og forsvarlig måte, sier Brurberg.

Forskerne fant ingen studier som undersøkte om noen kriteriesett, i større grad enn andre, sikrer at ulike leger ender opp med samme diagnose når de undersøker samme pasient. De fant heller ikke studier som undersøkte hvordan de ulike kriteriesettene lar seg implementere i klinisk praksis.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

«Usynlig» risiko for psykisk sykdom blant ungdommer (Dagens Medisin)

Mye stillesitting og lite søvn kan knyttes til uro og depresjon hos unge. Ill.foto: monkeybusinessimages, iStockphoto

Ungdommer med høy mediebruk, lite søvn og lite fysisk aktivitet utgjør en «usynlig» risikogruppe som har høy forekomst av psykiatriske symptomer, viser ny studie.

12 000 tenåringer i 11 europeiske land har deltatt i studien, som ønsket å kartlegge hvilke ungdommer som var i risikogruppen for psykisk sykdom.

Under analysen av resultatene ble ungdommene delt inn i tre risikogrupper. Ungdommer som fikk høy poengsum på mange typer risikoatferd kom i høyrisikogruppen, dette utgjorde 13 prosent av ungdommene. Lavrisikogruppen (58 prosent) besto av ungdommer med svært lav forekomst av risikoatferd.

Lite søvn et faresignal

Men forskerne fant også en tredje risikogruppe, som har en «usynlig risiko». Dette var ungdommer med høy mediebruk, stillesittende livsstil og lite søvn. Denne typen oppførsel blir ikke så lett lagt merke til av voksne, og forbindes ikke nødvendigvis med psykisk sykdom.

Men disse ungdommene hadde like stor forekomst av selvmordstanker, uro og depresjon som høyrisikogruppen, ifølge en pressemelding fra Karolinska Institutet.

30% av ungdommene

– Nesten 30 prosent av tenåringene havnet i «usynlig risiko»-gruppen, som hadde et høyt nivå av psykopatologiske symptomer. Mens høyrisikogruppen lettere kan identifiseres gjennom risikoatferd som alkohol- og narkotikamisbruk, vet foreldre og lærere trolig ikke at ungdommene i den usynlige gruppen har problemer, sier førsteforfatter Vladimir Carli ved Karolinska Institutet i pressemeldingen.

Les mer her: «Usynlig» risiko for psykisk sykdom blant ungdommer

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

1

Emosjonene inntar psykoterapifeltet ( Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Evnen til å regulere følelsene har betydning for den psykiske helsen vår. Ill.foto: zigarrenschachtel, iStockphoto

Det er en voksende interesse for emosjoner innenfor psykoterapifeltet. Emosjoner har en helt sentral rolle i alle menneskers liv. De gir umiddelbar informasjon om hvordan omgivelsene virker på oss, de tydeliggjør behov og veileder tenkning og handling. De fargelegger situasjoner og gir mening til viktige livshendelser.

Psykiske lidelser har ofte vært forstått som emosjonelle vansker, særlig knyttet til angst i en eller annen form. Den nye interessen for emosjoner handler imidlertid om noe langt mer enn de irrasjonelle og livsbegrensende sidene ved vårt følelsesliv. En vesentlig dimensjon i psykisk helse er å være i kontakt med egne følelser, oppfatte og forstå andres, kunne tenke rundt følelser, kommunisere dem, handle på dem når det trengs – og kunne la være der dette er best.

Evolusjonsperspektivet står helt sentralt i disse måtene å forstå emosjoner på. Allerede Charles Darwin påpekte hvordan emosjonelle uttrykk hjelper både dyr og mennesker med å forstå hverandre. Han påpekte også hvordan menneskers kapasitet for medfølelse er et grunntrekk ved hvordan vår art fungerer. Menneskelige emosjoner har samtidig både et konstruktivt og destruktivt potensial. Vesentlig for flere av de nyere emosjonsperspektivene er at vår emosjonelle intelligens henger sammen med at vi er en art som er utviklet gjennom samarbeid. Vår livskvalitet er høyest, og mest preget av positive emosjoner, når vi får anledning til å samarbeide og utrette noe konstruktivt for våre medmennesker. Vår livskvalitet er lavest, og mest preget av negative emosjoner, når vi opplever trusler, konflikter eller tap av sosiale relasjoner.

Innenfor både dynamisk, kognitiv og humanistisk psykoterapi får emosjoner i dag en mer uttalt plass. Dette gjelder teori og forskning, men også i de konkrete terapeutiske arbeidsmåtene frem mot endring og vekst. Innenfor dynamisk psykoterapi går dette hånd i hånd med tyngre vektlegging av opplevelse og relasjon. Fra vårt norske fagmiljø har Jon Monsen tilført feltet en ny og empirisk forankret modell. Innenfor korttids dynamisk, kroppsorientert og mentaliseringsbasert psykoterapi er det også kommet flere modeller som vektlegger emosjoner og emosjonsopplevelse. Innenfor det kognitive terapifeltet har orientering mot emosjoner gitt nyutvikling av opprinnelig kognitiv atferdsterapi, og fått stor plass i de nye akseptorienterte bidragene «metakognitiv terapi», «aksept- og forpliktelsesterapi» og «mindfulness-basert kognitiv terapi». Innenfor humanistiske psykoterapier har Leslie Greenberg bidratt med en empirisk nyorientering og en ny terapimodell. Hans forskning har vært til nytte også for kognitive og dynamiske psykoterapeuter. Sist, men ikke minst, så finner vi en tydelig integrasjon av emosjonsperspektiv innenfor nye bidrag til terapifeltet som ikke så lett lar seg innpasse i de etablerte tradisjonene – slik som mindfulness- baserte bidrag og sensorimotorisk og andre former for kroppsopplevelsesorientert traumebehandling.

Les mer her: Emosjonene inntar psykoterapifeltet

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Emosjonenes fenomenologi og mulighetsbetingelser for endring (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

– Vi lever innenfor et konstant samspill mellom den subjektivt levde kropp og den betraktete objektive kropp. Ill.foto: bttoro, iStockphoto

Tradisjonelt har psykologien hatt begrenset interesse for å klargjøre den subjektive dimensjonen ved emosjoner, men faget kan få hjelp av fenomenologien til å ta skritt videre.

I sin bok «The Conscious Mind» beskriver den amerikanske bevissthetsfilosofen David Chalmers to begreper for det mentale: det fenomenelle begrep for det mentale (the phenomenal concept of mind) og det psykologiske begrep for det mentale (the psychological concept of mind) (Chalmers, 1996). Det Chalmers her mener å klargjøre, er at begrepet det mentale (mind) kan ha to ulike referanser. Det fenomenelle begrep viser til en mental tilstand som en bevisst tilstand, dvs. den subjektive opplevelse av tilstanden. En vanlig måte å karakterisere denne siden av det mentale på, ble opphavelig formulert av filosofen Thomas Nagel (1974) som «hva det føles som å være i tilstanden» («what it feels like»). Den subjektive siden av det mentale omtales også som førstepersonsperspektivet. Det psykologiske begrep for det mentale refererer på sin side til en tilstand som forklaring på eller årsak til opplevelse og atferd, til noe som spiller en funksjonell rolle innenfor sjelslivet. I psykoterapifeltet er en lignende distinksjon lansert av Sandler og Jofee (1969) gjennom termene «experiential realm» og «non-experiential realm», hvor det førstnevnte begrepet viser til det fenomenelle innholdet i ønsker, impulser, minner osv., mens det sistnevnte angår krefter, mekanismer og andre organiserende strukturer som vi aldri kan erfare direkte. Hvis en ikke har klart for seg hvilket av disse psykiske områdene en vil plassere et fenomen innenfor, kan det skape forvirring.

Distinksjonene til Chalmers og Sandler og Joffee har varierende heuristisk verdi avhengig av hvilke psykologiske prosesser en studerer eller hvordan en forstår det psykoterapeutiske prosjektet. Ved for eksempel innlæring tilpasser vi vår kognitive kapasitet til nye omstendigheter, uten at læringsprosessen trenger å være spesielt merkbar i vår bevisste opplevelse. Når det er snakk om emosjonelle prosesser, stiller det seg annerledes, her trer det fenomenelle aspektet ved det mentale mye klarere frem. I emosjonen opptrer gjerne markante, dynamiske og gjennomgripende bevisste opplevelser. I emosjonslitteraturen omtales ofte det subjektivt opplevde aspekt ved emosjoner som «følelser», mens de tilgrunnliggende kroppslige og funksjonelle prosessene vekselvis betegnes som «affekter » eller «emosjoner» (Tomkins, 1962; Roberts, 1988; Damasio, 1999; Matthis, 2000; Gullestad, 2005). Etter min mening er det fenomenelle aspektet ved emosjonene et relativt sett underteoretisert område både innenfor psykologien generelt og psykoterapi spesielt. Dette er uheldig bl.a. med tanke på hvor nærværende og gjennomsyrende følelsesmessige fenomener kan være i terapirommet, og hvor innflytelsesrike emosjoner kan være i pasientens opplevelse av sin lidelse. Den overordnete hensikten med denne artikkelen er å fylle noe av den mangelen på begrepslegging og teoretisering rundt følelser som har eksistert i psykoterapilitteraturen.

Når dette er sagt, bør det likevel poengteres at det har eksistert en lang kontinental og til dels amerikansk tradisjon av opplevelsesorientert psykiatri og klinisk psykologi som har rettet seg mot pasientens meningsfulle forankring i verden (Binswanger, 1963; Blankenburg, 1980; May, 1983). Men til tross for grundige utlegninger av den subjektive dimensjonen ved psykopatologi har den eksistensielle/ fenomenologiske tradisjonen sagt lite om emosjonen som sådan. I Norge har derimot psykoterapiteoretikere som til dels trekker veksler på eksistensiell tenkning, bidratt til å klargjøre følelsenes plass i terapilandskapet (Monsen & Monsen, 1999; Gullestad & Killingmo, 2005). Gjennom sitt begrep «affektbevissthet» beskriver Monsen og Monsen (1999, s. 288) individets kapasitet til bevisst å persipere og reflektere over aktivering av allmennmenneskelige basisaffekter. Gullestad og Killingmo (2005) gir på sin side affektene en fremtredende plass i sitt psykoanalytiske lytteperspektiv. De betrakter affekten som den mest umiddelbare og påtrengende drivkraft i pasientens selvopplevelse som kaster mening over alt annet materiale i terapitimen (Gullestad & Killingmo, 2005, s. 98). Med sine utlegninger gir disse forfatterne også teoretiske støttepunkter for terapeutens evne til presis lytting, bestemmelse av og inntoning overfor følelseskvaliteter. Min hensikt er å trekke opp disse sporene videre gjennom å foreta en fenomenologisk analyse av emosjonene. Den filosofiske fenomenologien er godt egnet til dette formålet nettopp fordi den vinkler pasienten som et subjektivt selv og har et opplevelsesnært begrepsapparat.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Drevet av WordPress.com.

Up ↑