På Helsebiblioteket er det lett å finne retningslinjer med anbefalinger som skal hjelpe personer med Downs syndrom. Ill.foto: Diloute, iStockphoto.
Helsebiblioteket har samlet norske, svenske og engelskspråklige retningslinjer til bruk ved Downs syndrom.
Det finnes ingen nasjonal, kunnskapsbasert norsk retningslinje om Downs syndrom. Noen anbefalinger fins imidlertid i Pediatriveilederen, og Oslo universitetssykehus har laget et veiledningshefte for helsepersonell. Det finnes dessuten en god svensk retningslinje, og det finnes en amerikansk for hvordan kommunisere diagnosen til foreldre.
Noen av tidsskriftene har en forsinkelse på inntil et år. Det betyr at publikasjonen må være eldre enn 12 måneder for at du skal kunne lese det i fulltekst. Tidsskriftene dekker emner som kulturkonflikter, minoritetspsykologi, innvandreres helse, og en rekke andre områder. Du finner tidsskriftene på emnesidene for flyktninger og innvandrere.
Depresjon under graviditet er vanlig. Ill.foto: TatyanaGl, iStockphoto
Svangerskapsdepresjon er forbundet med økt risiko for at barnet utvikler depresjon i ungdomsårene. En ny studie tyder på at tenåringsdepresjon kan forebygges ved å behandle den gravide.
Forskning har tidligere vist at fødselsdepresjon hos mor, postpartum-depresjon, kan øke risikoen for at barnet utvikler depresjon senere i livet. Forbindelsen mellom depresjon under graviditeten og depresjon hos barnet har fram til nå fått mindre oppmerksomhet.
Nå har engelske forskere publisert en omfattende kohortstudie der de har undersøkt mulige sammenhenger mellom depresjon hos foreldre og barn. Studien er den første i sitt slag som fokuserer på effekten av svangerskapsdepresjon, og omfatter data om mer enn 4500 foreldrepar og deres barn.
Forfatterne ønsket å finne svar på om:
depresjon hos mor under graviditeten og etter fødselen var knyttet til at barnet hadde utviklet depresjon i attenårsalderen
svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon var uavhengige risikofaktorer for depresjon hos barnet. Dersom det var tilfelle, om det ene ga større risiko enn det andre
utdanningsnivå hos mor spilte noen rolle ved utviklingen av depresjon hos barnet ved henholdsvis svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon
effekten av depresjon bare var knyttet til mødre, eller om depresjon hos fedre også var knyttet til økt risiko for depresjon hos barna
Studien viste at svangerskapsdepresjon kan være en uavhengig risikofaktor for at barnet utviklet depresjon i løpet av ungdomsårene. Fødselsdepresjon er forbundet med økt risiko for depresjon hos barnet hos mødre med lav utdanning, men ikke hos mødre med høyere utdanning. Forfatterne fant også at høyere utdanningsnivå hos mor reduserer risikoen for depresjon hos barnet ved fødselsdepresjon, men ikke ved depresjon under graviditeten. Depresjon hos far under svangerskapet er ikke forbundet med depresjon hos barnet. Effekten av depresjon hos far etter fødselen ligner derimot effekten av depresjon hos mor.
– Funnene våre antyder at den mest effektive forebyggingen av depresjon hos unge mennesker kan være å behandle depresjon hos gravide. I tillegg viser studien at hjelp til ressurssvake mødre etter fødselen også reduserer risikoen for at barna utvikler depresjon senere i livet, konkluderer forfatterne.
Personer med samtidig rus og psykiske lidelser bruker ofte rusmidler på en ødeleggende måte. Ill.foto: blueclue, iStockphoto
Kunnskapen om effekten av psykososiale tiltak ved ROP-lidelser er skuffende liten, viser en ny Cochrane-oversikt.
En rekke psykososiale tiltak er tilgjengelige for personer med samtidig rus- og psykisk lidelse, men ingen av dem ser ut til å fungere – eller rettere sagt: kunnskapen om effekten av slike tiltak ved ROP-lidelser er svært mangelfull.
Det slår forfatterne av den nye Cochrane-oversikten Psychosocial interventions for people with both severe mental illness and substance misuse fast.
Hensikten med oversikten var å vurdere om ulike psykososiale tiltak reduserte rusbruk hos personer med alvorlig psykisk lidelse, sammenlignet med ordinær behandling.
Forfatterne inkluderte 32 studier i oversikten, med totalt 3165 deltakere. Studiene undersøkte en rekke ulike psykososiale tiltak, blant andre kognitiv atferdsterapi, motiverende intervju, ferdighetstrening og integrert behandling.
Utfallsmål var rusbruk og tilbakefall, frafall fra behandling, dødsfall, global fungering, livskvalitet og psykisk helse.
Cochrane-forfatterne fant at:
Tiltak som integrert behandling, intensiv koordinering av psykososialt arbeid (intensive case management), motiverende intervju kombinert med kognitiv terapi, kognitiv terapi alene, kontingensbehandling (contingency management) og ferdighetstrening ikke hadde noen effekt ved samtidig rus- og psykisk lidelse, sammenlignet med ordinær behandling
Motiverende intervju hadde noe effekt når det gjaldt oppmøte ved oppfølging og avholdenhet, men ikke når det gjaldt andre utfallsmål
Kvaliteten på studiene var lav eller veldig lav
̶ Vi fant ingen overbevisende kunnskap om at psykososiale tiltak har større effekt ved samtidig rus- og psykisk lidelse, sammenlignet med ordinær behandling. Vi fant heller ingen grunnlag for å kunne framheve ett psykososialt tiltak framfor andre, konkluderte forfatterne.
Personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har et intenst og sterkt vekslende følelsesliv. Ill.foto: Akirastock, iStockphoto
Kvinner med personlighetsforstyrrelser har 38 ganger økt risiko for selvmord. – Disse pasientene gjennomfører ofte selvmordstruslene sine, sier forsker Anne Høye.
Forsker Anne Høye har sett på pasienter med personlighetsforstyrrelser som har vært innlagt på sykehus for sin lidelse mellom 1980 og 2006, og sammenlignet dette med Dødsårsaksregisteret.
Kvinner med denne diagnosen hadde 38 ganger økt risiko for selvmord sammenlignet med normalbefolkningen, mens menn hadde 15 ganger økt risiko. Studien er publisert i BMC Psychiatry.
Følelsessvingninger
– Både menn og kvinner med personlighetsforstyrrelser har svært stor risiko for selvmord. En viktig årsak til at kvinner skiller seg ut, er at det er såpass uvanlig blant kvinner i normalbefolkningen å begå selvmord, sier Høye, forsker og psykiater ved Universitetssykehuset Nord-Norge.
284 kvinner og 289 menn er inkludert i studien. Den mest vanlige personlighetsforstyrrelsen er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.
– Dette er pasienter som kjennetegnes ved at de har store følelsesmessige svingninger. Mange av dem truer med selvmord, og de kan skade seg selv. For klinikere er det svært viktig å være oppmerksom på at disse pasientene faktisk også ofte gjennomfører selvmord, sier Høye.
Legemiddelassistert avholdenhet kan bli en mulig vei ut av opiatavhengighet for mange pasienter. Ill.foto: melhi, iStockphoto
Langtidsvirkende naltrekson (opioidantagonist) i injeksjonsform kan kanskje bidra til å redusere antall overdoser og gi redusert tilbakefallsrate hos opiatavhengige. Medikamentet utprøves nå i en multisenterstudie, og om utfallet av studien er positivt, vil legemiddelassistert avholdenhet kunne vurderes som behandlingsalternativ for opiatavhengige i Norge.
Norge er blant landene i Europa med best utbygd tilbud innen substitusjonsbehandling for opiatavhengige, med over halvparten av registrerte brukere innlemmet i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Behandling med metadon, senere subutex og suboxone, har vist å halvere illegal opiatbruk og overdosedødelighet. Ulempen ved slik substitusjonsbehandling er at metadon og buprenorfin er avhengighetsskapende opiate legemidler og har stor gateverdi. I dag er førstevalg en kombinasjon av buprenorfin og nalokson (opioidreseptorantagonist) for å forhindre overdose ved injisering av medikamentet.
Langtidsvirkende naltrekson, en opioidreseptorantagonist gitt som intramuskulær injeksjon, er en type medikamentell behandling som foreløpig ikke er i bruk i Europa. Behandlingen representerer et nytt konsept som går i samme hovedretning som dagens LAR-behandling, det vil si legemiddelassistanse for å ivareta avhold fra opiater og illegale rusmidler.
Naltrekson er en syntetisk opioidantagonist med tilnærmet full antagonistisk effekt på μ-reseptorene i hjernen. Medikamentet hindrer heroin og opiater tilgang til reseptorene. Dermed utløses ingen ruseffekt, og muligheten for overdose blokkeres. Dette er et viktig poeng for pasienter med særlig høy overdoserisiko, slik som pasienter nylig utskrevet fra avgiftning, tverrfaglig spesialisert rusbehandling eller fengsel.
Mandometermetoden behandler spiseforstyrrelser gjennom å lære patientene hvordan de skal spise og når de skal kjenne seg mette. Ill.foto: killerb10, iStockphoto
75 prosent av pasientene blir symptomfrie etter ett års behandling med den såkalte Mandometermetoden, viser en ny studie.
Metoden er utviklet ved Karolinska Institutet og brukes i dag i klinisk behandling over hele verden, ifølge Karolinska.
Studien er publisert i Behavioral Neuroscience i desember. Den bygger på data fra 1428 pasienter med spiseforstyrrelser. Pasientene hadde anorexia nervosa, bulimia nervosa eller andre spiseforstyrrelser.
75% symptomfrie
Resultatene viser at 75 prosent av pasientene blir symptomfrie etter i gjennomsnitt ett års behandling. Ti prosent får tilbakefall i løpet av fem års oppfølgning.
Mandometermetoden innebærer at pasienter lærer seg å spise normalt og kjenne igjen signalene på sult og metthet. I tillegg inngår varmebehandling, kontroll av fysisk aktivitet og forberedelser for å komme tilbake til et sosialt liv.
Gunn Helen Kristiansen, Siv Helen Rydheim & Else Merete Thyness (red.): Drøm i våken tilstand
Av T K Larsen
Vet vi egentlig hva psykose er? Forfatterne stiller dette spørsmålet fra en uvant vinkel: pasientens subjektive side.
I ICD-10 definerer man tilstanden som hallusinasjoner, vrangforestillinger eller tankeforstyrrelser. Forskningen viser at det finnes en viss arvelig faktor, at komplikasjoner ved fødselen øker risikoen, og det samme gjør bruk av narkotika og traumer tidlig i livet. Likevel er det et faktum at vi vet for lite om hva som forårsaker psykoser. Vi behandler symptomene med de midlene vi har: samtaler, medisiner, rehabilitering og innleggelser.
Drøm i våken tilstand er fortellinger om hva det vil si å oppleve psykose, og om hvordan det oppleves å gå inn i rollen som psykiatrisk pasient. De sju kapitlene er skrevet av sju kvinner som kaller seg psykoseerfarere – et interessant begrep som tar et oppgjør med de mer tilslørende begrepene «schizofreni» eller «bipolar lidelse». Her gjør man sykdommen til sin egen erfaring, og det skaper spennende beskrivelser. Flere forteller hvordan de har klart å finne mening i psykotiske opplevelser og integrere dem i livet etter psykosen – og noen ganger i livet med psykosen. Dette er en bok som utfordrer oss på ideen om hva det vil si å være frisk – hvem har rett til å hevde at de og de ideene ikke er til å leve med? Forordet er skrevet av psykiater Svein Haugsgjerd, en nestor i norsk psykiatri som alltid har vært en forkjemper for det å lytte til og vise respekt for pasientens opplevelser. Etterordet er skrevet av forfatter og skrivelærer Merete Morken Andersen.
Boken inneholder sterke beskrivelser av hvordan de enkelte har opplevd det å ha hatt og i et par tilfeller, fortsatt ha, en psykose. Man får innsikt i subjektive opplevelser på en annen måte enn det man gjør ved samtaler med pasienter. Her er det psykoseerfarerne som forteller, og de streber etter å finne en stemme som er frigjort fra diagnosekategorienes overgripende forenklinger. Det er tankevekkende hvor mange av dem som sier at de opplevde ikke å bli sett eller lyttet til da de var syke.
