Fra traumer til vonde minner
Om dissosiasjon og integrering
Av Ø Urnes
Inger Eggen skrev om dissosiativ identitetsforstyrrelse i Bare jeg i 2008. I denne oppfølgeren retter hun søkelyset mot tilhelingen og behandlingsprosessen. Forfatteren har brukt seg selv som pasient (Inger), og beskriver i en slags romanform terapiprosessen hun gjennomgikk sammen med sin behandler, psykologspesialist Ingunn Holbæk.
Dissosiativ identitetsforstyrrelse forekommer i flere grader, fra milde splittelser i selv og identitet, noe som medfører at man skifter i selvtilstander i forskjellige situasjoner og spesielt når man er utrygg, til ekstreme grader hvor det foreligger multippel personlighet hvor personen har flere atskilte identiteter som til dels ikke vet om hverandre. Det foreligger ofte betydelig traumatisering i oppveksthistorien til personer med omfattende dissosiasjon i selvet.
Inger har som barn opplevd seksuelle overgrep fra far, og en benektning av det traumatiske av moren. Av den grunn fikk Inger ikke bekreftet eller speilet sine egne opplevelser, følelser og tanker på grunnleggende vis. Hun utviklet en beskyttelsesstrategi ved å fantasere om stadig flere delpersonligheter (i alt 13!), som var bærere av avspaltede emosjonelle reaksjoner hos henne selv. Disse fantasipersonene overtok mye av Ingers indre liv og fungerte både som trøst og hinder for å kunne forholde seg til virkeligheten etter hvert som hun vokste opp. Inger levde et «normalt» voksent liv med mann, barn og jobb, men emosjonelt distansert fra andre. Hennes identitet ble derfor preget av ytre tilpasning, men uten kontakt med de sterke, indre følelsene. Hun mistet derfor muligheten til å oppleve ekte og trygg kontakt med andre og ble i økende grad fysisk og psykisk syk til hun nesten 50 år gammel brøt sammen og begynte behandling.
Behandlingsprosessen er beskrevet i løpet av en seiltur hvor hun i økende grad mestrer sin frykt, får mer kontakt med omverdenen og kjenner mer vitalitet og ekthet. Hennes behandler identifiserer triggere for frykt, skaper grobunn for trygghet og tillit og insisterer på at Inger selv er ansvarlig for og representerer alle sine delpersonligheter, også de slemme og vanskelige. Derigjennom skjer en økende integrering og tilheling av det splittede selvet.
