Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

måned

februar 2013

Ti prinsipper for forebygging av psykiske lidelser (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: duncan1890, iStockphoto
Årlige samfunnskostnader for psykiske lidelser i Norge er anslått til 60–70 milliarder. Ill.foto: duncan1890, iStockphoto

I nær fremtid vil samfunnet forvente at psykologer har kompetanse på forebyggende tiltak som bedrer den psykiske helsen i befolkningen som et hele – ikke bare hos enkeltindivider. Særlig gjelder dette kommunepsykologer og spesialister i samfunnspsykologi.

Helsearbeidet i Norge skal dreies fra kostbar, høyspesialisert behandling av syke til større vekt på helsefremmende og sykdomsforebyggende tiltak. Samhandlingsreformen (Stortingsmelding nr. 47, 2008–2009), ny lov om folkehelsearbeid (2011) og ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (2011) skal realiseres, og psykologer skal ut i kommunene (St. prp. 1, 2009). Signalene fra EU (McDaid, 2008), WHO (Patel et al. 2007; WHO, 2008) og ledende vitenskapelige tidsskrifter (Movement for global mental health, 2008) går i samme retning.

Samtidig fastslår forskere at psykiske lidelser er en stor trussel mot samfunnsutviklingen. En ny studie fra 30 europeiske land stadfester at psykiske lidelser koster Europa mer enn noen annen sykdomsgruppe (Wittchen et al., 2011). Mange land har derfor gjennomført psykisk helse-reformer, og nylig vedtok WHO sin første resolusjon om psykisk helse (WHO, 2012).

Hva mener vi så med å forebygge psykiske lidelser? Vi mener neppe (som i samhandlingsreformen) å overføre behandling og rehabilitering av pasienter fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. Nei, innenfor psykisk helse betyr forebygging enkelt og greit å redusere antall nye tilfeller av sykdom – før de oppstår. Tiltak som settes inn etter at folk er blitt syke, kaller vi behandling, enten den er kurativ, tilbakefallsrettet, eller rehabiliterende (Mrazek & Haggerty, 1994). Et forebyggende tiltak er virksomt bare hvis antall nye tilfeller blir lavere enn om vi ikke satte inn tiltaket (Gillham, Shatte, & Freres, 2000).

Les mer her: Ti prinsipper for forebygging av psykiske lidelser

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Innskjerpede regler om pliktmessig avhold (Helsedirektoratet.no)

Ill.foto: webphotographeer, iStockphoto
Arbeidsgiver kan pålegge helsepersonell å avgi rusprøve. Ill.foto: webphotographeer, iStockphoto

4. mai 2012 ble strengere regler om pliktmessig avhold for helsepersonell innført. Helsepersonell skal verken innta eller være påvirket av alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden. De kan heller ikke innta alkohol eller andre rusmidler de siste 8 timene før arbeidstiden begynner.

Helsepersonell må ikke på noe tidspunkt i løpet av arbeidstiden ha høyere konsentrasjon av rusmidler i blodet enn hva som tilsvarer 0,2 promille alkohol. Også den tiden helsepersonell har vakt og kan være nødt til å møte på arbeid på kort varsel eller til å gi råd og veiledning på telefon eller ved elektronisk kommunikasjon, regnes som arbeidstid. Helsepersonell plikter videre å være avholdende 8 timer før vakten starter.

Forbudet gjelder alkohol og andre rusmidler, samt enkelte legemidler. I lovforarbeidene viser Helse- og omsorgsdepartementet til «Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2003-2005»:

«Med rusmidler menes alle stoffer som gir rus på grunn av sin virkning på hjernen. Disse omfatter alkohol, illegale stoffer (cannabis, amfetamin, heroin, osv.), løsemidler og visse legale legemidler (sovemidler, beroligende midler). Felles for alle er at rusen vil være kjennetegnet av oppstemthet, konsentrasjonssvekkelse, hukommelses- og innlæringssvikt, kritikkløshet og endret stemningsleie. Hvert rusmiddel har også typiske egenvirkninger.»

Les mer her: Innskjerpede regler om pliktmessig avhold

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Hvorfor trenger vi en kritisk psykologi? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: bttoro, iStockphoto
– Psykologien må først bli trygg på at den virkelig er en vitenskap før den er moden nok for å bedrive selvrefleksjon. Ill.foto: bttoro, iStockphoto

Den underliggende forestillingen om at psykologi avdekker stadig mer av virkeligheten, er en pseudovitenskapelig myte av grenseløse proporsjoner. Utfall som falsifiserer troen på «mer psykologi», blir sett på som en anomali.

En av psykologiens store pionerer Granville Stanley Hall (1923) mente at bakom den moderne epokes største problem lå psykologiske lover og strukturer som ventet på å bli avdekket. Bare vi får gode nok kunnskaper og metoder, vil utfordringene bli løst. Denne grunnleggende forestillingen eksisterer fremdeles i psykologiens selvforståelse. Økningen i behandling av psykiske lidelser i Norge i 2011 er for eksempel ikke bekymringsverdig, men uttrykk for en ønskelig utvikling som reflekterer bedre holdninger, ressurser og metoder som avdekker skjulte problemer i befolkningen, ifølge sentrale aktører i faget (Haug, 2011). Jeg gir i denne artikkelen en kort presentasjon av «kritisk psykologi», som har som uttalt prosjekt å pirke borti psykologiens grunnleggende antagelser, og diskuterer deretter noen sentrale utfordringer i kjølvannet av samtidspsykologiens utvikling de siste tiårene.

Jeg starter imidlertid med å drøfte «kritisk rasjonalisme» innenfor vitenskapsfilosofien. Et av de mest velkjente kapitlene fra vitenskapsteorien er den østerrikske filosofen Karl Poppers (1963/2007) behandling av skillet mellom vitenskap og pseudovitenskap. Popper hevder at verken Marx’ historiefilosofi, Freuds psykoanalyse eller Alfred Adlers individualpsykologi innehar samme vitenskapelige status som Newtons gravitasjonsteori eller Einsteins relativitetsteori. Problemet ligger paradoksalt nok i rekkevidden til disse sosiologiske og psykologiske teorienes forklaringskraft – de er tilsynelatende i stand til å verifisere alle potensielle hendelser innenfor deres anvendelsesområde, som gir dem karakter av å være myter.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Truslen fra fortiden: Om psykologiens nye kritiske historiografi (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: mrPliskin, iStockphoto
– Hvordan kan man rettferdiggjøre å bedrive psykologisk videnskap, hvis psykologien er del av maktrelasjoner og sosial kontroll? Ill.foto: mrPliskin, iStockphoto

En ny kritisk historiografi er i de seneste tiår vokset frem, der fortæller psykologiens historie på en måde, der truer disciplinens status som kumulativ videnskab.

You know the difference between a real science and a pseudoscience? A real science recognizes and accepts its own past without feeling attacked.

Michel Foucault

Psykologiens historie kan fortælles på mange måder. Vanligvis berettes om hvordan kongerækken af videnskabelige personligheder og deres teorier har nærmet sig sandheden om det menneskelige sind og dets virkemåde. En klassisk tekst, der har sat standarden for denne traditionelle form for psykologihistorie, er E. G. Borings History of Experimental Psychology, der udkom første gang i 1929. Boring stadfæstede psykologiens officielle fødsel som selvstændig videnskab til 1879, hvor Wilhelm Wundt grundlagde det første psykologiske laboratorium i Leipzig. Tekster som Borings kan retrospektivt siges ikke blot at have berettet neutralt om en videnskabs indre udvikling, men at have givet psykologien en vis enhed og legitimitet, som ellers har været svær at opnå for den videnskabelige psykologi, der har været den notorisk unge videnskab, som altid har ventet – og fortsat venter – på sin Newton (for ikke at tale om sin Einstein eller Bohr). Centrale psykologihistoriske værker som Borings har dermed ikke blot kortlagt fortiden, men tillige søgt at forme fremtiden.

Boring ser psykologihistorien indefra, men selv hvis man fastholder det videnskabsinterne blik, kan det være vanskeligt at opretholde Borings forestilling om psykologiens historie som en stadig akkumulation af viden om det menneskelige sind. Psykologien har bestandig kæmpet med indre fragmentering og konkurrerende tilgange. Introspektionisme, behaviorisme, kognitivisme og socialkonstruktionisme er blot nogle af de overordnede perspektiver, som har spillet en rolle i psykologien.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Potensielt vanedannende legemidler på blåresept ved kroniske sterke smerter (Tidsskrift for Den norske legeforening)

iStock_000007474000XSmall
Langvarig bruk av sterke smertestillende midler innebærer en stor fare for avhengighet. Ill.foto: apomares, iStockphoto

BAKGRUNN I forbindelse med omlegging av refusjonsordningen for legemidler ble det fra 2008 innført en ny refusjonskode (–71) som sikrer dekning av utgifter til vanedannende legemidler for pasienter med kroniske, sterke og vanligvis ikke-maligne smerter. Ordningen er hittil ikke blitt evaluert.

MATERIALE OG METODE Vi studerte nasjonale data over refusjoner i henhold til refusjonskode –71 for tidsrommet 2008 – 11 samt pasientanonymiserte kopier av samtlige innvilgede vedtak i henhold til refusjonskode –71 i Midt-Norge (Sør- og Nord-Trøndelag, Møre og Romsdal) i 2010. De nær 1 300 pasientenes alder, kjønn, diagnose, omsøkt legemiddel (reseptgruppe A og B samt pregabalin), dose og søkende leges identitet og spesialitet ble registrert.

RESULTATER Helt fra ordningen ble etablert er den blitt brukt i økende omfang. I 2011 benyttet nær 10 000 individer seg av anledningen til refusjon på punkt –71 hvert kvartal. Nasjonalt gjaldt en av tre saker pregabalin, de øvrige hovedsakelig opioider. De omsøkte tilstandene i region Midt-Norge hadde oftest utspring i muskel- og skjelettsystemet eller nervesystemet og var ofte uspesifikke. Behandlingen gikk ikke sjelden på tvers av terapiprinsippene for behandling av kroniske ikke-maligne smerter, og dosene var noen ganger betenkelig høye.

FORTOLKNING Aspekter ved denne delen av refusjonsordningen bør overvåkes kritisk og eventuelt endres.

Les mer her: Potensielt vanedannende legemidler på blåresept ved kroniske sterke smerter

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Psykologisk behandling kan ha effekt ved kroniske smertetilstander (Kunnskapssenteret)

istock_000015586302xsmall
Kroniske smertetilstander og psykiske lidelser er viktige årsaker til at menn og kvinner faller ut av arbeidslivet før pensjonsalderen. Ill.foto: mediaphotos, iStockphoto

Psykologisk behandling viser en liten, men positiv effekt på smerte og funksjonsnivå etter endt behandling og med en oppfølging i inntil ett år. Det viser en ny rapport fra Kunnskapssenteret.

Forskere ved Kunnskapssenteret har oppsummert forskning om effekt av psykologisk og tverrfaglig behandling av smerte, blant annet med tanke på tilbakeføring til arbeid. Tiltakene ble sammenlignet med ingen psykologisk behandling eller med ordinær behandling. Seks systematiske oversikter ble inkludert i rapporten.

Hovedfunn

Psykologisk behandling viser en liten, men positiv effekt på smerte og funksjonsnivå etter endt behandling og ved oppfølging i inntil ett år. Tverrfaglig behandling som inkluderte psykologisk behandling viste en liten, men positiv effekt på smerte etter endt behandling og ved oppfølging i inntil ett år.

Analysene viste også at psykologisk behandling har mindre effekt for personer med fibromyalgi enn for personer med kroniske korsryggsmerter og andre kroniske smertetilstander.

Forskerne fant ikke oversikter som kunne dokumentere om psykologisk behandling gir raskere tilbakeføring til arbeid.

Dokumentasjonen har moderat til lav kvalitet.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Her finner du tester for ADHD-utredning

Sjekklister og tester kan være til hjelp i utredningen. Ill.foto: DNY59, iStockphoto
Sjekklister og tester kan være til hjelp i utredningen. Ill.foto: DNY59, iStockphoto

Helsebiblioteket har samlet fritt tilgjengelige, norskspråklige skåringsverktøy. Du finner lenker til verktøyene nederst i denne artikkelen.

Dersom du utreder en pasient med ADHD, kan testene vi har samlet for ADHD-området, være til hjelp. Du kan fritt bruke og skrive ut alle skåringsverktøyene på Helsebibliotekets sider.

Ifølge Legemiddelhåndboka finnes det ingen spesifikke tester som alene kan gi diagnosen ADHD. Diagnosen må bygge på atferdsobservasjon over tid. Det finnes flere intervju- og spørreskjemaer basert på de diagnostiske kriteriene. Oppslagsverket BMJ Best Practice har en grei oversikt over kriterier for å stille diagnosen hos barn og hos voksne.

Verktøyene du kan bruke for pasienter med ADHD omfatter blant annet:

For barn: SNAP-IV (Swanson, Nolan and Pelham questionnaire)

For voksne: ASRS VI.I (et selvrapporteringsskjema for voksne), DIVA (intervjuskjema for voksne), WURS (et selvrapporteringsskjema), M.I.N.I plus (et generelt skåringsverktøy som også omfatter ADHD).

Les mer:

Skåringsverktøy for ADHD

Hele Helsebibliotekets samling av skåringsverktøy

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Denne artikkelen er en oppdatert versjon av en tidligere artikkel på PsykNytt publisert 17. september 2010 og 13. februar 2012.

Ny britisk retningslinje om schizofreni og psykose hos barn og unge (NICE)

Ill.foto: Tramper2, iStockphoto
Schizofreni omtales som den mest gåtefulle sinnslidelsen. Ill.foto: Tramper2, iStockphoto

Unge mennesker som står på terskelen til en psykose, bør ikke få antipsykotika, men heller bli tilbudt kognitiv atferdsterapi. Det er et av hovedbudskapene i den nye retningslinjen for psykose og schizofreni hos barn og unge fra NICE.

Anerkjente The National Institute for Health and Clinical Excellence NICE har utgitt en veileder for behandling og håndtering av schizofreni hos barn og unge.

Den nye retningslinjen gir anbefalinger om en rekke temaer:

  • Henvisning fra primærlege ved mulig psykose
  • Alternativer til behandling ved symptomer som ikke kvalifiserer til en psykose- eller schizofreni-diagnose
  • Henvisning fra primærlege ved første episode-psykose
  • Behandlingsalternativer ved første episode-psykose
  • Bruk av antipsykotika
  • Tilnærminger ved påfølgende akutte episoder med psykose eller schizofreni
  • Utdanning og arbeidsliv for barn og unge med psykose og schizofreni

Et av hovedbudskapene i veilederen er at fastleger raskest mulig må henvise barn og unge som har eller kan ha symptomer på psykose, til spesialister i barnepsykiatri eller barnepsykologi. Retningslinjen anbefaler også at barn og unge med symptomer på psykose, eller med endringer i den psykiske tilstanden som ikke oppfyller kriteriene for en psykose- eller schizofreni-diagnose, bør få tilbud om kognitiv atferdsterapi, framfor antipsykotika.

Antipsykotika har fortsatt en plass. De bør brukes ved akutt forverring av psykose eller ved tilbakevendende psykose hos barn og unge, kombinert med famileterapi og individuell terapi. Forfatterne anbefaler også at helsepersonell vurderer å bruke behandlingssalternativer i nærmiljøet der det er mulig, før en eventuell henvisning til sykehus.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑