Det nevrovitenskapelige spørsmålet om hvordan hjernen fungerer, er i ferd med å endre seg til et spørsmål om hva det vil si å være menneske. Hvordan påvirker den nevrovitenskapelige diskursen vår måte å forstå oss selv på?
«Where in the brain is the self?» spør Feinberg og Keenan (2005) i en artikkel publisert i Consciousness and Cognition. Deres forsøk på å identifisere bevissthetens kortikalnevrale korrelater ved bruk av fMRI ender i et tentativt svar om at den høyre hemisfæren spiller en viktig rolle i gjenkjennelsen av seg selv på fotografier. Tittelen tatt i betraktning fremstår konklusjonen som lite presis, både spatialt og leksikalt. Men om man skal tro løssalgsretorikken som ledsager deler av nevrovitenskapen, muliggjør teknologisk-vitenskapelig innovasjon snart et mer eksakt svar. Nye teknikker har gjort tidligere usynlige prosesser og enheter synlige i lettfattelige funksjons- og strukturkart av hjernen som synes å signalisere objektivitet, fremskritt og teknologiske krefter på en og samme gang (Dumit, 2003). Disse representasjonene beskrives som innblikk i vårt vesen, og i nær fremtid vil all menneskelig erfaring kunne leses gjennom slike avbildninger. I håp om tidligere identifisering av sykdom og risiko, mer effektiv behandling av psykiske lidelser, eller raskere og mer varig læring, studeres hjernesubstratene som antas å kunne avsløre aspekter ved vår individuelle fungering og kollektive natur. For som psykologiprofessor Marcel Just sier i innslaget «Mind reading» på CBS – 60 Minutes:
[The brain] reveals the essence of what it means to be a person. All of those kinds of things that define us as human beings are brain patterns.
Les mer her: Cerebral selvhjelp
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
Legg inn en kommentar