Jeg har begynt å sette mobiltelefonen i flymodus på joggetur. Det passer dårlig å prate da – enten må joggeturen avbrytes, eller så blir det heseblesende og halvkonsentrert.
Men det er ikke bare på trening at telefonsamtalene er på vei ut. Etter at telefonen gjennom flere tiår har hatt det privilegium å kunne rive folk ut av viktige samtaler, opp fra slumring på sofaen, vekk fra middagsbordet og ut av badekaret, så tar vi nå tida tilbake.
Gradvis, og samtidig som fasttelefonene forsvinner fra norske hjem, har terskelen for å ringe noen, økt. Det er blitt vanlig å sende en e-post eller sms først for å avtale tid, dersom det er nødvendig med en telefon. Å ringe direkte er uhøflig, invaderende og lite velkomment. At vi har mobilen med oss betyr ikke at vi ønsker å ta den!
Hos eldre mennesker, som fortsatt leser papiraviser, og husker når Dagsrevyen begynner, sitter fortsatt den gamle telefonkulturen i – med sin forventning om at den som blir oppringt, svarer uansett. For den som av og til har behov for å ringe pasienter, kan den nye telefonkulturen være verdt å ha i baklomma, – kanskje istedet for telefonen.
Les mer om telefonens synkende status
Disclaimer: Fotografiene i PsykNytt er illustrasjonsfoto, og personene på bildene har ingenting med sakene å gjøre.
Legg inn en kommentar