BMJ BestPractice har også egne kapitler om geriatri. Der finner du kapitler om alt fra forstoppelse til demens og overgrep mot eldre. I demenskapittelet er diffensialdiagnostisering viktig.
Eldre og legemidler
Mange eldre bruker flere legemidler og kan være overmedisinerte. Sjekklister for legemidler kan da være til hjelp. På Helsebiblioteket finner du blant annet NORGEP, START og STOP. Det er også laget en sjekkliste for legemiddelgjennomgang som automatisk søker opp preparatene i Felleskatalogen. Den er basert på ATC-listen og virker slik at en ved å klikke på et virkestoff får opp alle preparatene med samme virkestoff. Legemiddelhåndboka har et godt kapittel om Eldre og legemidler. Helsebiblioteket har dessuten laget oversiktlige og brukervennlige sider om Eldre og legemidler.
I 2015 kom Metodebok for sykehjemsleger. Nyeste utgave kom i februar 2025, og den blir stadig oppdatert. Den er utviklet av Bergen kommune og er et gratis oppslagsverk for leger som arbeider i sykehjem. Sykehjemspasienter er en variert gruppe, som inkluderer alt fra relativt friske og unge rehabiliteringspasienter, til folk på korttidsavdeling som ofte skal hjem igjen, og langtidsbeboere med alvorlig somatisk sykdom eller kognitiv svikt. I Metodebok for sykehjemsleger er demens og kognitiv svikt viet stor plass, men hjerte-karsykdommer og infeksjoner er også grundig beskrevet.
Livstidsforekomsten av bulimi hos menn er 0,6 prosent, ifølge en oversikt fra 2024. Ill. foto: Colourbox.
Spiseforstyrrelser blir tradisjonelt sett på som et problem som hovedsakelig rammer kvinner, både i allmennheten og blant fagpersoner. Nyere forskning viser at spiseforstyrrelser også forekommer hos menn og ofte overses.
Begrenset evidens og sterk stigmatisering gjør det vanskeligere for menn å bli diagnostisert og få riktig behandling.
Tysk oversikt (på engelsk)
En oversikt fra 2024 publisert på engelsk i Deutsches Ärzteblatt belyser problemet. Oversikten var basert på søk i PubMed og gjennomgikk epidemiologiske, diagnostiske, kliniske og terapeutiske aspekter ved spiseforstyrrelser hos menn. Resultatene viser at livstidsforekomsten hos menn er estimert til 0,2 % for anorexia nervosa, 0,6 % for bulimia nervosa og 1 % for overspisingslidelse. Til sammenligning er forekomsten hos kvinner betydelig høyere: 1,4 %, 1,9 % og 2,8 % for de samme lidelsene.
Spiseforstyrrelser er gjerne assosiert med en annen motivasjon hos menn sammenlignet med kvinner. Kvinner søker ofte en slank figur og vektreduksjon, mens menn i større grad ønsker en muskuløs kropp. Dette skaper utfordringer, da de diagnostiske verktøyene ikke fanger opp de symptomtypene som er mer vanlige hos menn.
Oversiktsartikkelen ble ikke systematisk gjennomført og konklusjonene derfor må tolkes med forsiktighet. En artikkel om barrierer for å søke hjelp, og en kvalitativ oversikt er begge av nyere dato, men ikke fritt tilgjengelige. Den første artikkelen konkluderte med at menn så ut til å møte unike utfordringer rundt det å få tilgang til helsehjelp av god kvalitet og støtte til å behandle sykdommen. Den andre artikkelen konkluderte med at menn hadde motstand mot å erkjenne spiseforstyrrelsen, opplevde at helsepersonell minimerte symptomene de hadde, og at de hadde vansker med å finne behandlinger som var skreddersydde for deres unike behov og preferanser.
Stigma og utfordringer i diagnose og behandling
Ifølge den usystematiske oversikten er stigmatiseringen av menn med spiseforstyrrelser er en betydelig barriere. Mange menn opplever en dobbel stigmatisering: skam over lidelsen og en konflikt med tradisjonelle maskuline idealer. Dette gjør det lite sannsynlig at menn selv oppsøker hjelp eller nevner sine symptomer til helsepersonell. For leger og terapeuter blir det dermed en ekstra utfordring å identifisere og adressere spiseforstyrrelser hos menn.
Det er fortsatt uklart om behandlingseffektene er like gode hos menn som hos kvinner, da det mangler tilstrekkelig forskning på området. Det er også behov for å utvikle og tilpasse screening- og diagnostiske verktøy som tar hensyn til de særegne symptomene hos menn, ifølge forskerne.
Det norske nettstedet Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) beskriver nærmere hvordan og hvorfor menn opplever spiseforstyrrelser som spesielt stigmatiserende. I artikkelen Det menn ikke snakker om går det fram at fordi spiseforstyrrelser er kjent som sykdommer unge jenter får, innebærer det ekstra stigma for gutter å få en slik diagnose.
Spiseforstyrrelser hos jenter utvikles fordi jentene prøver å motvirke pubertetsutviklingen mot en fyldigere kvinnekropp. Kvinner ønsker å bli tynnere, men menn har ofte det motsatte ønsket: å utvikle større muskler. De vil være slanke OG ha store muskler. Istedenfor å la være å spise, tyr mennene til ekstremt kosthold, og inntar gjerne kosttilskudd og ulovlige preparater, samtidig som de overdriver styrketrening, ifølge en oversikt i Current Pediatrics. I den fritt tilgjengelige forfatterutgaven av denne artikkelen vises også et diagnoseverktøy som er spesialutviklet for spiseforstyrrelser hos unge menn. Verktøyet heter MOET – Muscularity Oriented Eating disorder Test. Redaksjonen kjenner ikke til om dette verktøyet er oversatt til norsk.
De fleste av dagens diagnoseverktøy for spiseforstyrrelser passer derfor ikke for menn som har problemer med oppfatningen av egen kropp. Det kan føre til at mange gutter og menn med spiseforstyrrelser ikke fanges opp.
Gatelag i fotball er et tiltak som kan gi mestringsfølelse. Ill. foto: Colourbox.
Formålet med anbefalingene er å bidra til at kommunene yter nødvendige, forsvarlige og likeverdige helse- og omsorgstjenester for voksne som har psykisk helse- eller rusmiddelproblemer.
Eskil Skjeldal
Revisjon og faglig oppdatering
Nasjonal veileder i lokalt psykisk helse- og rusarbeid for voksneer en revisjon og faglig oppdatering av IS-2076 Sammen om mestring – Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Et verktøy for kommuner og spesialisthelsetjenesten, best kjent som Sammen om mestring. Her kan du lese mer om bakgrunn, formål, arbeidsform, målgruppe og definisjoner for denne nye veilederen.
I det følgende har vi selektert ut informasjon fra Helsedirektoratets hjemmeside om denne veilederen:
Formål: Nødvendige, forsvarlige og likeverdige tjenester
På Helsedirektoratets hjemmesider kan vi lese at formålet med anbefalingene er å bidra til at kommunene yter nødvendige, forsvarlige og likeverdige helse- og omsorgstjenester for voksne som har psykisk helse- eller rusmiddelproblemer. Ved å komme tidlig inn og forebygge og redusere negative konsekvenser av psykiske helseproblemer og rusmiddelbruk, hindre forverring og ytterligere funksjonsfall og fremme mestring av eget liv, vil lokalt psykisk helse- og rusarbeid kunne bidra til flere friske leveår for personer med psykisk helse- eller rusmiddelproblemer. Godt lokalt psykisk helse- og rusarbeid kan også bidra med støtte og avlastning til pårørende.
Ifølge pasientrepresentanter manglet det ofte forståelse for hvordan pasientenes erfaringer kunne brukes konstruktivt. Ill. foto: Colourbox.
En ny norsk studie publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning viser at pasientrepresentanter i primærhelsetjenesten ofte opplever store utfordringer med å få reell innflytelse på tjenesteutvikling. Studien avdekker at manglende planer og en svak kultur for brukermedvirkning i kommunale helsetjenester gjør pasientinvolvering vanskelig og lite effektiv.
Forskerne gjennomførte fokusgrupper og intervjuer med 23 pasientrepresentanter fra fire kommuner. Funnene viser at mange opplevde å bli invitert inn i prosjekter på grunn av juridiske krav, snarere enn et genuint ønske om deres bidrag. Resultatet ble ofte symbolsk deltakelse uten reell påvirkningskraft.
Når representantene faktisk ble inkludert, manglet det ofte systemer, ressurser og forståelse for hvordan deres erfaringer kunne brukes konstruktivt. Flere følte seg overkjørt eller ignorert, og enkelte opplevde at deltakelsen gikk på bekostning av egen helse.
Studien identifiserer to sentrale barrierer: For det første, mangelen på overordnede planer for pasientinvolvering, som fører til tilfeldig og lite målrettet deltakelse. For det andre, fraværet av en organisatorisk kultur som verdsetter og legger til rette for brukermedvirkning i tjenesteutvikling.
Forskerne konkluderer med at norske primærhelsetjenester i stor grad er uforberedt på å gi pasientrepresentanter en reell stemme i utviklingen av helsetilbud. For å realisere nasjonale og internasjonale mål om inkluderende og bærekraftige helsetjenester, trengs både konkrete strategier og et verdiskifte i hvordan pasientinvolvering praktiseres.
Journalskriver bør bruke et erfaringsnært språk og individualisere den standardiserte teksten slik at journalen blir lettere forståelig for pasienten. .Ill. foto: Colourbox.
Bakgrunn: Pasienter i psykisk helsevern kan lese sin egen journal via nettportal. Dette gir helsepersonell nye utfordringer i journalskrivingen, viser forskning basert på intervjuer og spørreundersøkelser. Vår studie undersøkte hva som kjennetegner journalen som sjanger i poliklinisk oppstartfase. Formålet var å formulere begreper som kan øke bevisstheten om journalsjangeren og fremme refleksjon om ulike måter å føre journal på.
Hilde Flata, Hanne Weie Oddli & Petter Aaslestad
Metode
En tverrfaglig forskergruppe analyserte tekst fra seks journaler fra de tre første månedene etter behandlingsstart i poliklinisk psykisk helsevern.
Resultater
Analysen resulterte i fire hovedkategorier: 1) fagautoritet i teksten, 2) pasientperspektiv i teksten, 3) standardisert tekst og 4) usammenhengende tekst. Underkategorier nyanserte funnene.
Implikasjoner
Vi brukte resultatene til å overveie hvordan journalføring kan fremme samarbeid i behandlingsrelasjonen: Skriver vil kunne utvikle sitt repertoar i retning av endringsorienterte journalnotater ved å skrive fram fagautoritet fra mer funksjons- og deltakerorienterte perspektiver, bruke et mer erfaringsnært språk og individualisere standardisert tekst for å redusere tekstfragmentering. Slik kan journalen balansere pasientmedvirkning og en tydelig situasjonsforankret faglig vurdering.
Nyttig bok, da også terapeuter kan bli forvirret av pasientens selvoppfatning – og havne på villspor, ifølge anmelderen.
Boken Emosjonelt ustabil? kan bidra til sårt tiltrengt behandlingsoptimisme i møte med en ofte neglisjert pasientgruppe.
Anmeldt av Elisabeth Lied Gikling
«Når noen spør meg hvem jeg er eller hva jeg vil, blir jeg helt perpleks. Jeg vet ikke hvem jeg er! Det er som om jeg mangler en indre kjerne som er fast, som er meg. Jeg kan skifte personlighet etter hvem jeg er sammen med, eller fra dag til dag. Jeg føler at jeg bare spiller ulike roller, og prøver å være sånn jeg tror andre forventer av meg. Jeg vet ikke hva som er det ekte meg, jeg føler meg tvers igjennom falsk. (s. 51)»
Slik beskrives opplevelsen av å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i Tone Normann-Eides nye utgivelse Emosjonelt ustabil?. Utdraget belyser også noe av kompleksiteten ved å jobbe med denne problematikken terapeutisk og hvordan terapeuter også selv kan bli forvirret – og havne på villspor. Boken beskrives i undertittelen som en guide til pasienter, pårørende og behandlere. Forfatteren ønsker altså å veilede – være til hjelp – for en bred og sammensatt målgruppe i håndteringen av svært kompleks problematikk.
