Du kan også klikke deg inn til samlingen: Fra Helsebiblioteket.no > psykisk helse klikker du deg inn på Traumer, stress og overgrep-sidene på Helsebiblioteket. Her finner du retningslinjer, oppsummert forskning og andre ressurser for deg som jobber med traumer, stress og overgrep. På siden finner du også fagnyheter for feltet.
Flere av sykdommene som kan forveksles med depresjon, er reversible. Ill. foto: Colourbox.
Depresjon kan forveksles med flere andre sykdommer, og bare ut fra symptomene kan det være vanskelig å stille en sikker diagnose. BMJ Best Practice har enkle oversikter om differensialdiagnostikk.
Tilpasningsforstyrrelse med depressivt stemningsleie
Substans-/medikament- eller sykdoms-assosierte og andre depressive lidelser
Bipolar lidelse
Premenstruell dysfori (PMDD)
Sorg/tap
Demens
Angstlidelser
Alkoholmisbruk
Anoreksi
Hypotyreose/hypotyroidisme/lavt stoffskifte
Bivirkninger av legemidler
Cushings sykdom
Vitamin B12-mangel
Obstruktiv søvnapné (OSA)
Enkelte legemidler og misbruk av rusmidler kan også gi depresjonssymptomer.
Hypotyreose
For å skille depresjon fra hypotyreose anbefaler Best Practice å teste for økt tyroidea-stimulerende hormon i serum. Ved depresjon er konsentrasjonen av dette hormonet normal.
Andre symptomer å være oppmerksom på ved hypotyreose er vektøkning, forstoppelse og utmattelse.
Depresjon kan noen ganger forveksles med demens hos eldre, og det er flere tester som bør gjøres i tillegg til de psykiske testene for å avdekke demens- eller depresjonssymptomer. BMJ Best Practice skriver at både tyroideastimulerende hormon-nivå og vitamin B12-nivå, bør testes. Hos Legeforeningen finnes denne gjennomgangen: Depresjon vs. demens. Tidsskriftet har oversiktsartikkelen Depresjon eller demens av Alzheimers type? fra 2014.
Cushings sykdom
Cushings sykdom, eller Cushings syndrom, er en annen alvorlig somatisk sykdom som kan gi depresjonssymptomer. En 24-timers måling av fritt kortisol-nivå vil kunne avdekke om pasienten har Cushings sykdom, skriver BMJ Best Practice.
Ifølge Norsk pasientregister ble mer enn 71 000 barn og unge behandlet for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten i 2023. Ill. foto: Colourbox.
Tonje Lossius Husum
Hovedbudskap
Barn og ungdom bør få den behandlingen som mest sannsynlig vil hjelpe dem og med minst mulig bivirkninger.
Norsk helsepersonell skal jobbe etter nasjonale retningslinjer.
Retningslinjer skal utarbeides etter internasjonale kriterier for avgrensning og formål, involvering av interessenter, metodisk nøyaktighet, klarhet og presisjon, anvendbarhet og redaksjonell uavhengighet.
Danske og svenske retningslinjer oppfyller de fleste av disse kvalitetskriteriene.
Norske retningslinjer har enkelte styrker, men også store svakheter.
Ifølge Norsk pasientregister ble mer enn 71 000 barn og unge behandlet for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten i 2023 (Folkehelseinstituttet, 2024). Opptrappingsplanen for psykisk helse i Norge legger vekt på tidlig innsats (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019). Ubehandlet psykisk lidelse kan gi kroniske lidelser og alvorlig somatisk sykdom senere i livet (Rehm & Shield, 2019). Som sådan er psykiske lidelser en belastning for pasientene selv og pårørende, men det er også samfunnsmessige kostnader forbundet med dette (Rehm & Shield, 2019).
Barn og ungdom bør få den behandlingen som mest sannsynlig vil hjelpe dem og med minst mulig bivirkninger. Internasjonale og nasjonale lov- og plandokumenter vektlegger dessuten barn og unges rett til å delta i beslutninger som berører dem selv, både på systemnivå i tjenesteutvikling og når det gjelder eget behandlingsforløp (Pasient- og brukerrettighetsloven, 1999; Helse- og omsorgsdepartementet, 2019; Psykisk helsevernloven, 1999).
Videre er helsepersonell pålagt å basere praksisen sin på nasjonale retningslinjer supplert med andre kilder til oppsummert forskning av god kvalitet (Pasient- og brukerrettighetsloven, 2019; Psykisk helsevernloven, 1999). I Norge er nasjonale retningslinjer innenfor det psykiske helsefeltet utviklet av Helsedirektoratet. Råd og anbefalinger som blir gitt i disse retningslinjene, skal hjelpe helsepersonell og pasienter til å ta informerte beslutninger, bidra til å redusere uønsket variasjon i praksis og fremme god kvalitet i helse- og omsorgstjenestene (Helsedirektoratet, 2012).
Retningslinjer av god kvalitet er en hjørnestein i kunnskapsbasert praksis, og er viktig for å sikre best mulig behandling, hindre unødvendig variasjon og sikre god ressursbruk (Alsuhaibani et al., 2021; Grimshaw & Russell, 1993). Mange ulike aktører produserer retningslinjer, blant annet lokalsykehus, fagorganisasjoner og nasjonale myndigheter. Forskning har vist at retningslinjer som er ment å dekke de samme pasientene og behandlingsformene, kan variere med hensyn til hva de anbefaler (Keating et al., 2017).
Som et resultat av dette er det utviklet internasjonale kvalitetskriterier for retningslinjer (AGREE II) (Brouwers et al., 2016). I Norge har Helsedirektoratet også utgitt en egen veileder for utvikling av retningslinjer, som blant annet tar utgangspunkt i AGREE II for å sikre en systematisk, transparent og robust utviklingsprosess (Helsedirektoratet, 2012). I henhold til disse standardene bør en kunnskapsbasert retningslinje inkludere funn fra systematisk oppsummert forskning (Brouwers et al., 2016; Helsedirektoratet, 2012).
Videre bør anbefalinger i retningslinjen ta hensyn til synspunktene til kliniske eksperter og pasienter og følge krav til etterrettelighet og åpenhet (Brouwers et al., 2016; Helsedirektoratet, 2012). Veilederen til Helsedirektoratet anbefaler i tråd med AGREE II-standardene at det skal tas i bruk eksplisitte metoder for å gradere kunnskapsgrunnlaget (graderingssystemet Grades of Recommendation, Assessment, Development, and Evaluation (GRADE); (Brouwers et al., 2016; Helsedirektoratet, 2012).
Sverige og Danmark er relevante land å sammenlikne seg med for Norge, da våre land har mange kulturelle likheter og tilsvarende helsesystem og folkehelse. Felles for de tre nordiske landene er også at det foreligger gode metodebeskrivelser for utarbeidelse av retningslinjer (Helsedirektoratet, 2008b; Socialstyrelsen, 2019; Sundhedsstyrelsen, 2022). Disse er i stor grad sammenfallende med hensyn til kvalitetskriterier som blir anbefalt.
Det primære formålet med denne studien var å undersøke kvaliteten på norske nasjonale retningslinjer som omtaler behandling av barn og unge med psykisk lidelse. Et sekundærmål var å sammenlikne norske retningslinjer med tilsvarende retningslinjer fra Sverige og Danmark.
– En årsak kan være pandemiens inngripen i unges liv. Da ungdommene ble sendt på hjemmeskole, mistet de mye av strukturen og rammene som skolen gir. Dette kan være spesielt utfordrende for unge med ADHD, sier Heidi Aase, avdelingsdirektør i FHI.
Økningen størst blant jenter
I 2004 var det rundt 0,6 prosent av jentene mellom 13 og 17 år som fikk medisiner for ADHD. I 2023 har dette økt til 3,5 prosent. Det betyr altså at 5 ganger så mange jenter får ADHD medisin i 2023 sammenliknet med 2004. Tilsvarende var det rundt 2 prosent av guttene som fikk medisiner for ADHD i 2004. I 2023 har dette økt 1,5 ganger til 5,4 prosent.
Andelen menn som sier at de har røkt cannabis siste år gikk opp fra 6 prosent i 2023 til 9 prosent i 2024. Ill. foto: Colourbox.
Blant de vanligste rusmidlene i befolkningen er det kun cannabisbruken blant menn som har hatt en større endring det siste året, viser Rusundersøkelsen 2024.
Statistisk sentralbyrå (SSB) gjennomfører Rusundersøkelsen årlig, finansiert av Helsedirektoratet, for å kartlegge befolkningens bruk og vaner knyttet til tobakk, alkohol og andre rusmidler.
Andelen som sier de har brukt cannabis i løpet av det siste året, er økt, og det er bruken blant menn som er årsaken. Der er andelen opp fra 6 prosent i 2023 til 9 prosent i 2024. Bruken blant kvinner holder seg stabil på 4 prosent.
For øvrig er bruken av rusmidler som er kartlagt, ganske stabil: En av tre personer mellom 16 og 79 år svarer at de drikker alkohol ukentlig, mens 15 prosent snuser daglig. Dette er like stor andel som i 2023. Andelen dagligrøykere er svakt opp fra 7 til 8 prosent.
Rusundersøkelsen er gjennomført i et representativt utvalg av befolkningen, trukket blant personer i alderen 16–79 år og gjennomført både med innsendt spørreskjema på nett og ved telefonintervju.
Hvordan fyllesyke fortoner seg avhenger blant annet av kultur og person. Ill. foto: Colourbox.
Du våkner med tørr munn og verkende hodepine. Du svetter, er irritabel og har angstsymptomer. I ditt indre roterer en maltrakterende og illevarslende kjøttkvern, som raskt spinner ut av kontroll og fremprovoserer oppkast. Du spør deg selv: «Hva skjedde?»
Trond Methi, Espen Skarstein Kolberg
Fyllesyke, hangover, tømmermenn, kuppelhue og veisalgi; fenomenet er kjent under mange navn, og skyldes at inntaket av etanol dagen før ble for høyt. Fyllesyke er en kompleks tilstand, og den kan betraktes fra ulike synsvinkler. Som annen sykdom utgjør den ikke bare et sett med patologiske mekanismer, men må ses i kontekst av pasientens subjektive opplevelser, samt hvordan ytre faktorer former og modererer disse.
Fyllesyke vil fortone seg forskjellig fra person til person, avhengig av tid, sted, kultur og verdensanskuelse. Kanskje var dagen derpå mørkere for 1600-tallets kalvinister enn for romerrikets bakkanter? Vi har med andre ord å gjøre med et biopsykososiokulturelt fenomen. Vi vil imidlertid betrakte fyllesyke med Michel Foucaults kliniske blikk, og beskrive etanolens virkning og ettervirkning i lys av fysiologiske prosesser.
For en gjennomgang av fyllesykens kulturhistorie anbefales The Hangover: A Literary and Cultural History av Jonathon Shears.
