Hvem er det som i siste instans skal avgjøre om hvilke livssmerter en skal leve med eller ikke leve med?
Farhan Shah, filosof, PhD.
‘Alle lykkelige familier ligner på hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte’, skriver Lev Tolstoj innledningsvis i sin roman Anna Karenina. Hva kan disse ordene fortelle oss om vår enestående evne og vårt uhyggelige, men unike potensial til å gi oss selv en dødsdom? Er det selvdestruktive noe som vi blir besatt av? Er det en underliggende psykopatologi, en ansiktsløs og nedbrytende kraft som så å si tvinger oss til å ta vårt eget liv?
Betydningen av å gi dette mørket som legger seg knugende over livet et språk og ansikt, kan ikke understrekes nok. Selvdødstatistikken her til lands taler for seg selv: De siste 20 årene har om lag 600 mennesker hvert år tatt sitt eget liv i Norge. I 2021 tok hele 658 mennesker sitt eget liv. På ukesbasis velger cirka 12 mennesker å avslutte sitt eget liv. Om en regner 10 etterlatte per selvdød, vil 5000–6000 mennesker bli berørt i Norge årlig. Cirka 3000 mennesker hvert år er direkte berørt bare i Oslo og omegn, for ikke å snakke om omfattende mørketall og underrapportering. Sagt med andre ord, er vi som et samfunn parate til å tone oss inn på det særegne og dypt personlige ved denne dragningen mot selvutslettelse som humaniserer snarere enn avhumaniserer og reduserer menneskeskjebnene til tall, rapportering og statistikk?
Det vesentlige spørsmålet som vi bør forfølge, er hvordan vi bør snakke om våre dødsønsker og denne dragningen mot avgrunnens mørke dyp. For det utgjør nemlig en forskjell hvordan tilnærmer oss denne selvdestruktive kapasiteten som vi besitter i kraft av vår menneskelighet. Som filosof Vigdis Songe-Møller skriver: ‘Selvmord er altså en dypest sett menneskelig handling, ikke en uhyrlig handling som vi bare kan ta avstand fra, selv om det for mange av oss er vanskelig, eller umulig, å forstå at en av våre nærmeste valgte døden fremfor livet. Selvmord kan fremstå som en unaturlig handling, men da glemmer vi nettopp dette, at selvmord er en del av menneskets muligheter.’
Vigdis’ tanke er fruktbar, og avkrever en refleksjonsprosess som gir oss muligheter til å besinne oss og tenke over våre nedarvede dogmer og sementerte tankebaner. Et sted å begynne er å sette den konvensjonelle begrepsbruken i kritisk lys: Ordet ‘selvmord’ eller uttrykket ‘å begå selvmord’ er befengt med kriminalisering, ugjerning og synd; en fordømmende levning fra antikkens greske filosofi og kristen metafysisk dominans i vesten, med drakoniske og grusomme konnotasjoner. Dette ortodokse synet gir fortsatt utslag i vår sekulære del av verden, slik det for eksempel kommer frem i nullvisjonen.
Les hele innlegget: Selvmord: Den problematiske nullvisjonen (Dagens medisin)
Legg inn en kommentar