Helsebiblioteket har fått ny moderorganisasjon. Ill.foto: lisegagne, iStockphoto
Fra og med 1. januar 2016 er Helsebiblioteket en seksjon i Folkehelseinstituttet. Omorganiseringen er en del av Regjeringens omstrukturering av den sentrale helseforvaltningen.
Helsebiblioteket var tidligere en seksjon under Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Helsebiblioteket blir nå en seksjon i Kunnskapssenteret i Folkehelseinstituttet.
Hele Kunnskapssenteret, bortsett fra seksjon for meldesystemer og sekretariatet for prioriteringsrådet, har blitt overført til Folkehelseinstituttet. Seksjon for meldetjenester og sekretariatet for prioriteringsrådet har blitt innlemmet i Helsedirektoratet.
Det blir færre tidsskrifter på Helsebiblioteket. Foto: mammamaart, iStockphoto
Høy dollarkurs og lav kronekurs har ført til at Helsebiblioteket må kutte i tilbudet til norsk helsepersonell, også innen psykisk helse.
Helsebibliotekets tilbud er blant annet bygget på avtaler med leverandører av tidsskrifter. Avtalene er i stor grad knyttet til utenlandsk valuta, spesielt amerikanske dollar. Når dollaren blir sterk, blir avtalene dyrere for Helsebiblioteket.
Som en følge av dette, vil to av Helsebibliotekets avtaler ikke vil bli fornyet. Det gjelder det nåværende tilbudet fra Lippincott Williams and Wilkins med rundt 145 tidsskrift-titler.
Av disse tidsskriftene er følgende spesielt beregnet på dem som arbeider innen psykisk helse-feltet:
International Clinical Psychopharmacology
Journal of Addictions Nursing
Journal of Developmental & Behavioral Pediatrics
Journal of Nervous & Mental Disease
Neuroreport
Psychiatric Genetics
Psychosomatic Medicine
Sexually Transmitted Diseases
Topics in Geriatric Rehabilitation
Andre fagfelter mister titler som Circulation, Spine, Neurology, Stroke, Critical Care Medicine, Anesthesiology, Cancer Nursing og Obstetrics & Gynecology. I tillegg vil tilgangen til det godt kjente tidsskriftet The Lancet, med tre tilhørende spesialtidsskrifter (The Lancet Neurology, The Lancet Oncology, The Lancet Infectious Diseases), forsvinne som løpende tidsskrifter fra Helsebiblioteket. The Lancet vil være tilgjengelig med forsinkelse gjennom en samlepakke fra ProQuest (husk å logge inn på Helsebiblioteket først).
Asle Makoto Sandvik si forsking viser at innsette i fengsel ikkje er ein eigen type menneske. Ill.foto: Rockard, iStockphoto
Psykopati er ikkje ein samlande kategori, konkluderer Asle M. Sandvik etter å ha intervjua 94 innsette i Bergen fengsel.
Tekst Arne Olav L. Hageberg
Psykopatiomgrepet gir lite meining når ein forskar på det som einskapleg diagnose. Det overraska meg kor klart dette blei da eg gjekk inn i det, seier psykologen etter eitt år saman med folk dømde for alt frå vinningskriminalitet og sedskapsbrot til vald og narkotika. Asle Makoto Sandvik sin doktorgrad handlar om samanhengen mellom ulike personlegdomstrekk og kriminell åtferd.
Arbeidet loggar seg direkte på diskusjonen om kor vidt ein skal forstå personlegdomsforstyrringar som unike forstyrringar, eller som ei samling ulike dimensjonale trekk ved personlegdomen.
Upåliteleg sjølvrapportering
Kva er samanhengen mellom ulike instrument for vurdering av personlegdom, og korleis heng personlegdomstrekk saman med andre biologiske, emosjonelle, kognitive og psykisk helserelaterte faktorar? Dette ville Sandvik og kollegar sjå nærare på. For å måla psykopatiske trekk brukte dei fleire instrument.
Sjølvrapportering blei gjort med The Self-report Psychopathy Scale [SRP-III]. To kliniske mål blei utarbeidde på bakgrunn av eit djupneintervju og gjennomgang av arkivinformasjon (The Psychopathy Checklist – revised [PCL-R] og The Comprehensive Assessment of Psychopathic Personality – Institutional Rating Scale [CAPP-IRS]). I tillegg blei kognitive funksjonar målt gjennom databaserte utføringsoppgåver. På toppen av dette samla forskarane også inn ein del biologiske mål, som blod- og spyttprøver og hjartefrekvens.
Resultata viser at val av forskingsmetode kan ha mykje å seia. Sjølvrapporteringsskjema gjer til dømes at ein kan gå glipp av viktige poeng ved vurdering av personlegdom. Men det viktigaste funnet i doktorgradsarbeidet hans handlar altså om det lite eintydige psykopatiomgrepet.
Akutt forvirring er vanlig etter operasjoner og ved alvorlig sykdom. Ill.foto: dundanim, iStockphoto
Akutt forvirring, delirium, blir ofte oversett og dermed behandlet senere enn ønskelig, viser nye forskningsresultater fra Australia. Hver tredje intensivpasient rammes av denne tilstanden ifølge en annen publikasjon.
Delirium, eller akutt forvirring, er en vanlig og alvorlig komplikasjon ved akutt sykdom. Artikkelen, som er publisert i tidsskriftet Gerontologist, er blant åtte publikasjoner som videreformidles av Nasjonal enhet for pasientsikkerhet i Kunnskapssenteret. Med denne artikkelen ønsker forfatterne å veilede klinikere i valg av screeningverktøy, slik at de lettest mulig kan fange opp tilfeller av delirium.
Gjelder hver tredje på intensiv
Ifølge en annen publikasjon publisert i BMJ, rammes nærmere en tredel av pasientene ved intensivavdelinger av denne tilstanden. Artikkelen ser nærmere på hvordan det går med deliriumpasienter under sykehusoppholdet og etter utskriving. Metaanalysene viser høyere dødelighet, lengre tid med behov for mekanisk pustestøtte og lengre liggetid for kritisk syke pasienter med delirium, både i intensivavdeling og i sykehus ellers.
Elleve risikofaktorer
Videre har en nederlandsk forskergruppe gjennomgått og evaluert bevisstyrken for risikofaktorer for å utvikle delirium. Blant de elleve risikofaktorene med sterk eller moderat dokumentasjon finner man både forhold som helsetjenesten kan påvirke, for eksempel høyt blodtrykk og metabolsk acidose, og faktorer som det er lite å gjøre noe med, som alder og demens.
Det er krevende, men også givende å ha et barn med ADHD. Ill.foto: ssj414, iStockphoto
Familienes dagligliv ble påvirket av å leve i uforutsigbarhet mens de strevde for forutsigbarhet.
ADHD er en av de mest forekommende utviklingsforstyrrelsene hos barn. Hensikt: Den overordnede hensikten for avhandlingen var å beskrive og undersøke dagliglivet i familier med barn med ADHD, samt helsesøstres rolle knyttet til disse familiene.
Metode: Et eksplorativt og deskriptivt design, hvor kvalitativ og kvantitativ metode ble benyttet. I studie I, ble datasamlingen gjennomført med individuelle intervjuer med ni foreldre, og analysert med fenomenologi. I studie II, ble datasamlingen gjennomført med individuelle intervjuer med 17 familiemedlemmer, og analysert med fenomenografi. I studie III var datasamlingen gjennomført med spørreskjema, hvor 265 foreldre svarte, og analysert med statistikk. I studie IV, ble datasamlingen gjennomført med intervjuer i gruppe og individuelt med 19 helsesøstre, og analysert med fenomenografi.
Resultater: Familienes dagligliv ble påvirket av å leve i uforutsigbarhet mens de strevde for forutsigbarhet. Opplevelsen av å være foreldre var beskrevet som å kjempe i, og å tilpasse seg, hverdagslivet, som å vindsurfe i uforutsigbare farvann. Foreldrene balanserte mellom å opprettholde seg selv og foreldrerollen (I). Familien forsøkte å ivareta en fungerende familie ved å mestre dagliglivet og utvikle spesielle ferdigheter, både innad i familien og i samfunnet. De kjempet for å bli akseptert og inkludert, både knyttet til det sosiale nettverket og de profesjonelle. Søsken var både opprørere og diplomater, og deres sosiale liv var påvirket (II). Samarbeidet med profesjonelle var tungrodd og et samarbeid bygget på åpenhet, støtte, tillit og veiledning var essensielt (I, II). Foreldrenes opplevelse av sammenheng, barnets atferd, støtte fra det sosiale nettverket og kommune- helsetjenesten hadde innvirkning på familiefunksjonen. I familier hvor barnet var medisinert for ADHD, rapporterte foreldrene mindre atferdsproblemer hos barnet, bedre familiefunksjon og mer sosial støtte enn de med ikke medisinerte barn (III). Helsesøstrene beskrev sin rolle som både perifer og som en samarbeidspartner, og de etterspurte retningslinjer og tverrfaglig samarbeid (IV).
Konklusjon: Dagliglivet i familie med ADHD er både krevende og givende. Aksept og støtte fra det sosiale nettverket og veiledning av profesjonelle er essensielt. Helsesøster er i en unik posisjon i forhold å støtte og veilede disse familiene.
Jeg åpner denne boken om hvordan sykdom kan ha innvirket på politisk lederskap med interesse. Den ble nylig slaktet av pensjonert redaktør Per Egil Hegge i Aftenposten.
Anmeldt av S A Evensen
Anmeldelsen vakte oppsikt fordi den fremsto som et karakterdrap på forfatteren. Er det hold i denne kritikken, som ble innledet med tittelen Kringlen skriver kunnskapsløst om lederes helse. Denne bombastiske påstanden kan ikke bety annet enn at Hegge mener Kringlen ikke er kompetent til å vurdere politiske lederes helse. Det er vrøvl.
Einar Kringlen er på sitt beste når han tolker politikeres og despoters diagnoser ut fra sitt ståsted som nestor i norsk psykiatri. Et problem er naturligvis at forfatteren ikke personlig har møtt noen av dem han skriver om. Det erkjenner Kringlen allerede i innledningen. Faren for feilvurdering er stor.
Jeg mener Kringlen løser den medisinske oppgaven både balansert og klokt. Diagnostikken, basert på opplysninger fra intervjuer og beskrivelser av irrasjonell oppførsel, er interessant og leseverdig.
Boken beskriver selvskading slik at man kan forstå det.
Kan vi forstå selvskading? Er det mulig å bli frisk? Dette er en bok som sprer håp og optimisme – både for dem som skader seg selv, og for dem som vil hjelpe.
Anmeldt av B Sommerfeldt
Mehlum og Ribe skriver om selvskading fra både behandlerens og pasientens ståsted. Målgruppen er alle som blir berørt av selvskading, som pasienter, familiemedlemmer og venner, i tillegg til fagfolk med interesse for temaet. Boken gir refleksjoner omkring foredrag holdt av Ribe, inndelt etter tema i hvert sitt kapittel.
Mehlum viser til forskning og erfaring om hva vi kan og vet om hva som kan hjelpe personer som skader seg selv. Forfatterne er tydelige på at de fleste som praktiserer selvskading, søker å regulere, lindre og fjerne uutholdelige følelser. «Følelsesregulering» er både et teoretisk og et erfaringsnært kjernebegrep. Således er også boken med på å gjøre tematikken mindre skambelagt.
Forfatteren er nevrolog ved National Hospital of Neurology and Neurosurgery i London og bygger sin bok på klinisk erfaring gjennom mer enn 20 år.
Anmeldt av E Kringlen
Hun skildrer pasienter med lammelser, blindhet, krampeanfall, smerter og kronisk tretthet, der man ikke finner noen organisk årsak. Ifølge forfatteren har opp mot en tredel av pasientene i en vanlig nevrologisk avdeling uforklarlige symptomer.
Disse tilstandene har vært kjent langt tilbake og finnes i alle kulturer og har seilt under forskjellige diagnoser, fra hysteri og psykosomatisk lidelse til somatoforme forstyrrelser. Gjennom de siste par tiårene har fibromyalgi, kronisk tretthetssyndrom og myalgisk encefalopati (ME) vært i vinden. D
a nevrologien vokste frem, ble spinal irritasjon en viktig årsak. Etter 1850 kom teorien om nasal irritasjon. Kauterisering av nesens mucosa ble vanlig. Til og med Sigmund Freud (1856 – 1939) søkte hyppig slik behandling.
