Akutt forvirring kan gjerne oppstå i forbindelse med akutt somatisk sykdom, bruk av legemidler eller skade. Ill.foto: ImageegamI, istockphoto
Et pasientforløp er en «helhetlig og sammenhengende beskrivelse av pasientens kontakt med ulike deler av helsetjenesten i løpet av en sykdomsperiode». I Norge brukes uttrykkene «pasientforløp» og «behandlingslinje» som synonymer. Beskrivelsene er i dag elektroniske og noen ligger åpent på internett.
Helsedirektoratet skriver om pasientforløp og samhandlingsreformen at pasientene skal få helhetlige og koordinerte helse- og omsorgstjenester. Tjenestene skal sette seg klare mål, de skal evalueres og forbedres med vekt på sammenhengende pasientforløp.
Flere helseforetak har laget mange pasientforløp, og har samlesider for disse, slik Stavanger og Helse Midt-Norge har.
Her er noen av de ferdige pasientforløpene som er laget for akutt delir:
Helsebiblioteket forsøker å samle alle pasientforløp i en oversikt for hele landet, men samlingen er ikke fullstendig. Seniorrådgiver og sykepleier Laila Hov, som er ansvarlig for samlingen hos Helsebiblioteket, oppfordrer alle som vet om pasientforløp som mangler på Helsebibliotekets pasientforløp-sider, om å ta kontakt.
En dårlig barndom kan følge en hele livet. Ill.foto: TEDMED
Barnelege Nadine Burke Harris arbeider for å få helsevesenet til å forhindre den skadelige fysiologiske virkningen av traumer i barndommen. Nylig holdt hun et foredrag på nettkonferansen TEDMED om temaet.
Traumer og overgrep i barndommen gir mangedobbel risiko for KOLS, hjerte- og karlidelser, lungekreft og psykiske lidelser. I høye doser vil traumer affisere både hjernens utvikling, immunsystem og hormonsystemer, og hvordan DNA replikeres. Burke Harris fortalte at barn som har opplevd alvorlige traumer, har firedobbelt risiko for depresjon og tolvdobbelt risiko for å begå selvmord. I USA regner man med at å vokse opp med foreldre som har psykiske lidelser, rusproblemer eller som utøver vold i hjemmet, kan gi rundt 20 års reduksjon i forventet levealder.
Likevel lærer ikke leger systematisk hvordan de skal forholde seg til problemet, mener Burke Harris. Hun selv lærte å se på det som atferdsproblemer og sosiale problemer, men fikk en vekker da hun arbeidet som barnelege. Hun oppdaget at mange av de barna som ble henvist til henne for ADHD, hadde ikke ADHD, men hadde vært utsatt for alvorlige traumer.
Burke Harris brukte følgende bilde: Hvis 98 av 100 mennesker som bor rundt en brønn, får tarminfeksjoner, bør du da gi hundrevis av antibiotikakurer eller rense opp i brønnen?
En stor studie av 14 000 voksne fant svært høy korrelasjon mellom eksponering for forskjellige overgrep og traumer med personenes helsetilstand.
Cannabis kan lindre alvorlig smerte. Ill.foto: theprint, iStockphoto
Cannabis kan gi nedsatt helse og økt risiko for sykdom. Men det er også godt dokumentert at stoffet har effekt ved en rekke sykdommer. Det er imidlertid tvilsomt om medisinsk bruk av cannabis er et argument for eller imot legalisering.
av J G Bramness
Vår forståelse av risikoen ved cannabisbruk er blitt mer nyansert de senere tiårene. Det er ikke lenger slik at man med nødvendighet blir psykotisk eller får varig nedsatte kognitive evner av å røyke hasj. Selv om den relative risikoen ved cannabisbruk er signifikant forhøyet, skjønner vi nå at den absolutte faren er mer begrenset.
Cannabis har vært kjent som medisinplante i flere tusen år og blir i mange land brukt som det også i dag. Spesielt er virkningen av ulike cannabisprodukter undersøkt hos alvorlig syke og døende, hos kronisk syke der annen behandling svikter og ved tilstander der man helt mangler behandling. Noen eksempler på slik forskning følger her.
Cannabis kan brukes mot kvalme hos cellegiftbehandlede. Moderne kjemoterapi er ofte aggressiv, og kvalme og oppkast kan være vanskelig å kontrollere. Selv om det er utviklet flere effektive legemidler mot cellegiftindusert kvalme, vil ikke alle bli tilfredsstillende hjulpet av disse. Det er gjort relativt mange og gode studier på hvilken plass cannabis skal ha i denne behandlingen. Tidligere er stoffet i de fleste studiene blitt sammenliknet med eldre kvalmestillende midler og er blitt bedømt som bedre enn disse. Mange pasienter foretrekker cannabisproduktene, kanskje også på grunn av den stemningshevende effekten. Også nyere oversikter bekrefter at cannabinoider er overlegne i behandlingen av cellegiftindusert kvalme.
Man har undersøkt effekten av cannabisprodukter ved alvorlige smerter som følge av kreftsykdom, kirurgi og sykdommer i sentralnervesystemet. Også her finnes det relativt mange studier med god design som viser at stoffet er effektivt. Noen stiller imidlertid spørsmål ved om cannabis og cannabinoider er mer effektive enn tradisjonelle smertestillende medisiner, andre tviler på om de vil få en utbredt bruk på grunn av misbruksfaren.
Pasienter med multippel sklerose er ofte plaget av invalidiserende indre uro, skjelvinger, smerter og muskelkramper. Uroen lindres ikke av cannabis eller cannabisprodukter. Når det gjelder smerter, er dette gjennomgått i en oversikt fra 2007 med seks publiserte studier. Cannabinoider viste seg å være bedre enn placebo når det gjaldt smertelindring. Cannabis kan også ha effekt på muskelkramper. Den viktigste bivirkningen var svimmelhet. Et ekstrakt fra cannabisplanten er godkjent for bruk ved spastisitet ved multippel sklerose i Norge.
Anoreksi, avmagring, kvalme og smerter kan være del av det som kalles aidsrelatert svakhet, en tilstand som var vanligere før man hadde moderne hivbehandling. Cannabis ble introdusert som legemiddel fordi man kjente til sukkerhungeren relatert til midlet. Det er vist at cannabis kan ha en effekt her.
Det hevdes at cannabis har effekt ved sykdommer som bipolar lidelse, Tourettes syndrom, autisme, migrene og AD/HD. Dokumentasjonen er imidlertid svak, og det er ikke anerkjent at stoffet kan anvendes på disse indikasjonene. Det foregår imidlertid forskning rundt bruk av cannabis, cannabisliknende stoffer eller substanser som på en eller annen måte interagerer med det endocannabinoide systemet for så ulike tilstander som psykose, autoimmune sykdommer og Alzheimers sykdom.
Substitusjonsbehandling med metadon eller buprenorfin er i dag den vanligste behandlingen for heroinavhengighet. Ill.foto: tolgakolcak, iStockphoto
Levometadon er dobbelt så potent (per mg) som vanlig (racemisk) metadon.
Av Anne Katrine Eek og Hanne Stenberg-Nilsen
Dersom pasientene skifter fra vanlig (racemisk) metadon til levometadon, skal de ha halv dose (målt i mg). Det finnes en apotekfremstilt oppløsning med levometadon.
Begrunnelsen for valg av levometadon fremfor vanlig (racemisk) metadon er som regel at pasientene får hjertebivirkninger av vanlig (racemisk) metadon.
Helsedirektoratet og Statens Legemiddelverk gir følgende anbefalinger når det gjelder bruk av levometadon:
Levometadon bør brukes unntaksvis og etter vurdering av LAR-lege samtidig med at følgende kriterier må være oppfylt:
Pasienten tåler ikke/har ikke tilstrekkelig effekt av buprenorfin
Pasienten tåler ikke racemisk metadon eller har fått hjertebivirkninger
Pasienten er stabil og har god rusmestring
Levometadon bør utdeles daglig for å hindre lekkasje til illegale miljøer.
For å hindre feildosering vil produsenten merke flaskene med følgende tekst:
OBS: Levometadon tas i halv dose (målt i mg) sammenlignet med vanlig (racemisk) metadon.
RELIS oppfordrer helsepersonell til å melde om mistenkte bivirkninger av levometadon. Dette gjelder også hendelser som oppstår på grunn av en eventuell feildosering/feilforskrivning av legemidlet.
Det kan være vanskelig å skille mellom rus og psykose. Ill.foto: 1001nights, iStockphoto
Amfetamin og metamfetamin er, etter cannabis, de mest brukte illegale rusmidlene. Stoffene kan gi økt våkenhet, energi og eufori, men de har også uønskede effekter som angst, aggresjon og paranoia.
Av E B Rognli S E Medhus J G Bramness
Blant de mest alvorlige problemene er psykose. I de senere år er det kommet ny kunnskap som i noen grad endrer vår oppfatning av sammenhengen mellom bruk av disse stoffene og utvikling av psykose.
Amfetamin og metamfetamin er nær beslektede stoffer med veldig lik virkning. Noe kan tyde på at metamfetamin i høyere grad kan utløse psykose, men likhetene er antakelig større enn forskjellene. I Norge har metamfetamin kommet gradvis mer inn på markedet i de senere år, og gatenære undersøkelser viser at stoffene brukes mye om hverandre og at brukerne ikke alltid vet hva de har kjøpt. De to stoffene vil her bli omtalt sammen som amfetamin.
Ved akutt påvirkning kan amfetamin forårsake en psykotisk tilstand preget av paranoide vrangforestillinger, auditive og visuelle hallusinasjoner, agitasjon, forvirring og angst. Tidlige eksperimentelle studier viste at det var en sammenheng mellom dosen amfetamin gitt til friske forsøkspersoner og graden av psykotiske symptomer disse utviklet. Andre har vist at rekreasjonspreget bruk av amfetamin er assosiert med en dobling av risikoen for å oppleve psykotiske symptomer, og blant amfetaminavhengige er det en sterk dose-respons-sammenheng mellom hyppighet av bruk og sannsynlighet for psykotiske symptomer.
Studier fra Asia viser at graden av amfetamineksponering er relatert til risikoen for å utvikle psykotiske symptomer. Mens man i vestlige land antar at psykosen er primær ved varighet utover fire uker etter opphør av rusmiddelbruk, har man i Asia vurdert psykosen som rusutløst selv om den vedvarer utover denne perioden. I litteraturen er dette omtalt som «persistent (meth)amphetamine psychosis». Skillet mellom rusutløst og primær psykose er altså ikke entydig.
Sammenhengen mellom bruk av amfetamin og utvikling av psykose har vært studert gjennom å se på debutalder, antall bruksår og mengde (dose og frekvens). Men selv om det finnes en sammenheng mellom bruk av amfetamin og risiko for å utvikle psykose, er den ikke lineær eller enkel. Sammenhengen er dessuten klarere for den akutte psykosen enn for mer langvarige psykoselidelser.
Hvem som responderer med psykose og ved hvilken eksponering for amfetamin, modereres og medieres trolig av forhold som ennå ikke er blitt tilstrekkelig studert og beskrevet. Flere studier viser betydningen av faktorer som ikke er direkte knyttet til bruk av stoffet – som lærevansker og AD/HD-symptomer i barndommen, premorbide schizoide og schizotype trekk og psykiatrisk sykdom i familien. Mange av disse funnene er ikke replikert.
Schøyens artikkel viste at elektrosjokk kan være den beste behandlingen for behandlingsresistent depresjon. Ill.foto: jtyler, iStockphoto
Helle Schøyens artikkel er rangert som ett av fjorårets ti viktigste psykiatri-bidrag av tidsskriftet New England Journal of Medicine.
Artikkelen «ECT or Pharmacotherapy for Treatment-Resistant Bipolar Depression» er kåret som en av de ti viktigste kliniske forskningsartiklene innen psykiatri i 2014. Redaktørene i New England Journal of Medicine (NEJM) har gått gjennom mer enn 200 artikler.
– Å komme på denne listen var en stor overraskelse, sier Helle Schøyen, avdelingsoverlege i psykiatrisk divisjon ved Stavanger universitetssykehus, til Helse Stavanger.
Studenter har høyere forekomst av psykiske problemer enn normalbefolkningen, og det gjør denne boka spesielt aktuell.
Iarovici har lang erfaring som psykiater i amerikansk studenthelsetjeneste, og hun henvender seg her til annet helsepersonell, fortrinnsvis psykiatere, som også jobber med studenter som trenger hjelp.
Anmeldt av K S Grotmol
I første del av boken argumenterer hun for at studentenes psykiske helse i løpet av de siste 20 årene har blitt markant dårligere. Hun beskriver endringer i studentmassen og studentenes levesett og understreker viktigheten av at helsepersonell er klar over disse forholdene. I bokens hoveddel tar forfatteren for seg, kapittel for kapittel, psykiske helseutfordringer som er vanlige blant studenter. Boken er rik på vignetter, som hun tar utgangspunkt i når hun utforsker mulige intervensjoner. Hun refererer dessuten til forskningsfunn og statistikk, samt i noe grad til psykologisk teori for å belyse alternative tilnærmingsmåter. Blant temaene hun dekker, er depresjon og angst, spiseforstyrrelser og rusproblemer, men også andre ikke så ofte berørte emner som perfeksjonisme og søvnproblemer, ensomhet og relasjonelle vansker.
Samvalg kan være krevende å få til i praksis. Ill.foto: AlexRaths, iStockphoto
Forvent flere pasienter som forventer medvirkning – og tilby samvalg!
Av Simone Kienlin, Rune Kløvtveit og Øistein Winje
SAMVALG ER ET norsk avløserord for det engelske «shared decision-making» og gir «brukermedvirkning» fornyet kraft og innhold. Her er hva modellen innebærer for deg som helsepersonell.
Trenger vi samvalg? Er ikke helsepersonell allerede flinke til å involvere pasienter? Retten til medvirkning er tross alt nedfelt i Pasientrettighetsloven: «Pasient og bruker har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Pasienten har herunder rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder».
VALGET. I praksis kan det imidlertid være krevende å få til medvirkning i praksis. Som brukerrepresentanter har vi møtt mange pasienter som ikke opplevde å ha medbestemmelse, eller som først i etterkant ble klar over at det fantes et valg.
