Spiseforstyrrelser er mest utbredt blant jenter og unge kvinner. Ill.foto: Baloncici, iStockphoto
Her er tre norske pasientforløp for spiseforstyrrelser. Helse Stavanger og St. Olavs hospital står bak.
Et pasientforløp er en «helhetlig og sammenhengende beskrivelse av pasientens kontakt med ulike deler av helsetjenesten i løpet av en sykdomsperiode». I Norge brukes uttrykkene «pasientforløp» og «behandlingslinje» som synonymer. Beskrivelsene er i dag elektroniske og noen ligger åpent på internett. Kommunesektorens organisasjon og Kunnskapssenteret har opprettet et nasjonalt læringsnettverk for pasientforløp.
Helsedirektoratet skriver om pasientforløp og samhandlingsreformen at pasientene skal få helhetlige og koordinerte helse- og omsorgstjenester. Tjenestene skal sette seg klare mål, og de skal evalueres og forbedres med vekt på sammenhengende pasientforløp.
Flere helseforetak har laget mange pasientforløp, og har samlesider for disse, slik Stavanger og Helse Midt-Norge har.
Her er noen av de ferdige pasientforløpene som er laget for spiseforstyrrelser:
Helsebiblioteket forsøker å samle alle pasientforløp i en oversikt for hele landet, men samlingen er ikke fullstendig. Seniorrådgiver og sykepleier Laila Hov, som er ansvarlig for samlingen hos Helsebiblioteket, oppfordrer alle som vet om pasientforløp som mangler på Helsebibliotekets pasientforløp-sider, om å ta kontakt.
Med ti korte videoer kan du lære motiverende samtale. Ill.foto: Kunnskapssenteret.
Kunnskapssenteret har vært med på å lage undervisningsfilmer om motiverende intervju. Ti korte filmer med tilhørende refleksjons- og øvelsesoppgaver ble resultatet.
Filmene viser samtaler mellom behandlere rundt et bord. De er laget av ansatte ved Sarpsborg kommune, Bergensklinikkene, KS og Kunnskapssenteret.
Et sentralt tema i filmene er å stille åpne spørsmål istedenfor lukkede spørsmål. I den første filmen forteller deltakerne at lukkede spørsmål gjerne starter med et verb, mens åpne spørsmål starter med et spørreord.
Eksempler på lukkede spørsmål:
Er du sliten?
Er du glad?
Eksempler på åpne spørsmål:
Hva gjør deg sliten?
Hvorfor er du så glad?
Filmene viser hvordan man kan bruke motiverende samtale til å flytte oppmerksomhet fra «Hva er i veien med deg?» til «Hva er viktig for deg?».
Alle filmene er lagt ut på Kunnskapssenterets nettsted.
En ny, amerikansk studie antyder at bruk av sosiale medier både er avhengighetsskapende og kan knyttes til problematisk rusbruk og dårlig impulskontroll. Norsk forsker advarer mot å mistolke overdreven bruk av sosiale medier som avhengighet.
Av Sissel Drag
Folk som hevder de er blitt avhengige av Facebook, kan ha svært så rett i det, ifølge en ny, amerikansk studie.
Forfatterne bak studien «Craving Facebook? Behavioral addiction to online social networking and its association with emotion regulation deficits» spurte 292 studenter om hvordan de brukte sosiale medier. Forskerne målte ungdommenes atferd etter de samme kriteriene som brukes for å diagnostisere alkoholavhengighet.
Irritabilitet og sug
Bortimot 90 prosent av deltakerne oppga at de var aktive brukere av Facebook. Forfatterne fant at ti prosent av disse hadde atferd som møtte kriteriene for alkoholavhengighet.
Deltakerne i denne gruppen oppga blant annet at de ble irritable når de ikke hadde tilgang til Facebook, og at de opplevde sug etter å være “på”. I tillegg økte toleransen for Facebook og andre sosiale medier, det vil si de tilbrakte mer og mer tid på slike plattformer.
Musikkterapi har effekt. Ill.foto: SilviaJansen, istockphoto
Musikkterapi for personer innlagt med psykose gir motivasjon, mestring, glede, vitalitet og håp, ifølge ny doktorgrad.
– Mange av pasientene jeg har intervjuet sier at det å være motivert til å stå opp om morgenen er noe de ikke opplever ofte. Musikken gir dem denne motivasjonen, forteller musikkterapeut Hans Petter Solli.
Frihet fra sykdom
Solli jobber ved Lovisenberg diakonale sykehus. Han har studert pasienters erfaringer med musikkterapi på lukket psykiatrisk avdeling. 25. november disputerte han med sin doktorgrad, ved Griegakademiet i Bergen.
– Målet var å undersøke hvordan musikalsk deltakelse oppleves av personer diagnostisert med psykose, og få kunnskap om hvordan dette kan bidra i deres bedringsprosess, sier han.
Deltakerne snakker om frihet når de beskriver hvordan de opplevde å gå i musikkterapi: Frihet fra sykdom, stigma og psykiatrisk behandling. Musikkterapi bidrar på den måten til å bygge en mer positiv selvfølelse og positiv identitet. Videre forteller deltakerne om reduksjon og fravær av symptomer under aktivt musikalsk samspill.
Det er ikke hyggelig å bli stigmatisert. Ill.foto: snapphoto, iStockphoto
Barn ønsker å være som alle andre barn. Hvordan er det da å få en diagnose som gjør at man føler seg definert som annerledes?
Av Aina Olsvold
Antall barn som diagnostiseres med Attention Deficit / Hyperactivity Disorder (ADHD) har økt sterkt de siste årene (Idås og Våpenstad, 2009). Hvordan barn opplever å få diagnosen ADHD, er lite undersøkt (Brady, 2014; Singh, 2013). I denne artikkelen vil jeg utforske barns forståelse og opplevelse av ADHD med utgangspunkt i barnas fortellinger fra hverdagen. Empirien som analysene bygger på, er basert på to intervjuer med nitten barn og er hentet fra doktorgradsavhandlingen Når «ADHD» kommer inn døren. En psykososial undersøkelse av barns, mødres og fedres forståelse og opplevelse av ADHD-diagnose og medisinering (Olsvold, 2012). Fokuset i denne artikkelen vil være på barnas fortellinger om diagnosen.
Oppmerksomhetsvansker og hyperaktivitet hos barn har vært diagnostisert og behandlet med legemidler siden 1960-tallet (Hawthorne, 2007). Likevel er diagnosen og behandlingen fortsatt omdiskutert. Når ADHD debatteres i faglitteraturen og i media, settes gjerne den biomedisinske forståelsen (ADHD forklart som en hjerneorganisk basert forstyrrelse) opp mot en psykologisk forståelse (ADHD-symptomene forstås som uttrykk for at noe er vanskelig i barnets livssituasjon), og/eller en sosialkonstruktivistisk eller sosiokulturell forståelse. Innenfor det sistnevnte perspektivet hevdes det at barns biologiske umodenhet er en realitet, men hvordan vi fortolker barns atferd varierer i ulike kulturer og i ulike historiske epoker (Timimi, 2005). Barndom forstås som et sosialt og kulturelt fenomen, og hvordan samfunnet innrettes, for eksempel hvilke rammer som settes for normalatferd, og hvordan avvik fra normen håndteres, vil få konsekvenser for hvilken barndom som er mulig (Halldén, 2007).
Oppfatningen av at sinnet hans er ADHD, deler han med flere av barna og foreldrene i utvalget
Denne artikkelen er informert av de ovenfornevnte perspektivene. Formålet er imidlertid ikke å gå inn i en diskusjon om hva ADHD er, eller hva ADHD kommer av. Ambisjonen er å utvide og utdype forståelsen av fenomenet ADHD ved å rette oppmerksomheten mot de som lever med diagnosen, barna selv.
Goffman (1963) har undersøkt stigmatiseringens dynamikk. Han hevder at samfunnets tendens til å kategorisere personer etter egenskaper som ansees som naturlige og unaturlige, skaper grobunn for stigmatiserende prosesser, der de som avviker fra normen, kan oppleve skam. Ifølge Hacking (1999) er diagnoser interaktive kategorier som når de er kjent, får innflytelse på hvordan den kategoriserte ser på seg selv. De kan føre til at han eller hun delvis begynner å handle og føle i tråd med kategorien. Det er en dynamikk som forsterkes når kategoriene tas i bruk i institusjonelle sammenhenger (Johannisson, 2007).
Dette er antagelser som synes å bli understøttet i empirisk forskning. Konklusjonen i en av de få studiene som er gjort med barn som informanter, tyder på at en biomedisinsk forståelse av diagnosen fører til at barn oppfatter seg som defekte, og at diagnosen bidrar til at barnet utvikler en negativ selvforståelse (Brady, 2005). I en annen studie fremkommer det at barna opplever diagnosen som mer stigmatiserende enn medisineringen, og de opplever omgivelsenes negative holdninger til ADHD – at ADHD betyr at man er dum eller gal – som en belastning (Singh, 2011). I to intervjustudier gjort med ungdom konkluderes det med at ungdommenes følelser i forhold til diagnosen for det meste er negative (Cooper og Shea, 1998), og at ungdommene i liten grad skiller mellom sitt eget selv og diagnosen: «They were their ADHD and their ADHD was them» (Krueger & Kendall, 2001, s. 65). Ifølge Krueger og Kendall (2001) internaliserte ungdom med ADHD i større grad diagnosen i sin selvforståelse enn ungdom med andre kroniske sykdommer, som astma og diabetes.
Mitt utgangspunkt er at det å bli diagnostisert med ADHD skaper noen felles erfaringer, samtidig som det alltid vil være forskjeller og variasjon i hvordan diagnosen oppleves. Følgende spørsmål vil være styrende for analysene i denne artikkelen: 1) Hvordan håndterer barn å få diagnosen ADHD; 2) hvordan tar de til seg diagnosen, og 3) hva gjør de med den?
Apotekene kan nå levere ut haloperidol injeksjonsvæske i utenlandske pakninger. Ill.foto: Sage78, iStockphoto
Produsenten har varslet Legemiddelverket om midlertidig mangel på Haldol 5 mg/ml injeksjonsvæske «JANSSEN-CILAG» i Norge. Mangelsituasjonen er ventet å vare fra ca. midten av mars til ca. midten av april 2015. Haldol inneholder virkestoffet haloperidol.
Haldol er et legemiddel som brukes til behandling av akutte og kroniske psykoser. Haldol brukes også til behandling av en viss type ukontrollerte bevegelser (tics) og mot kvalme og oppkast.
Det fins ingen direkte sammenlignbare alternativer på det norske markedet og Statens legemiddelverk har derfor bestemt at norske apotek kan levere ut haloperidol injeksjonsvæske i utenlandske pakninger. Det er ikke nødvendig å søke om spesielt godkjenningsfritak.
Haldol fins også som et langtidsvirkende injeksjonspreparat og som tabletter, disse er ikke berørt av mangel.
Refusjon
Helsedirektoratet godkjenner at injeksjonspreparater som inneholder haloperidol kan utleveres på blå resept. Dette på grunn av leveringsproblemer av forhåndsgodkjent Haldol 5 mg/ml injeksjonsvæske «JANSSEN-CILAG». Apotekene må ekspedere de uregistrerte preparatene på uregistrert varenummer og paragraf 3a i FarmaPro.
Forberedelsene til tiden etter utskrivelse er viktig. Ill.foto: kupicoo, iStockphoto
Pasientene er minst tilfreds med forberedelsene til tiden etter utskrivelse og hjelpen de mottar fra kommunen de bor i.
Det viser en brukerundersøkelse gjennomført blant voksne pasienter i døgnbehandling innen psykisk helsevern. Samtidig er mange godt fornøyd med måten de blir tatt i mot på når de kommer til institusjonene.
Kunnskapssenteret for helsetjenesten har på oppdrag fra Helsedirektoratet i 2014 gjennomført en landsdekkende brukererfaringsundersøkelse innen 77 døgnenheter innen psykisk helsevern for voksne. Sist gang en lignende undersøkelse ble gjennomført var i 2005. Denne undersøkelsen er en videreutviklet og forbedret utgave av undersøkelsen fra 2005. Svarprosenten på undersøkelsen er beregnet til 77.
Resultatene viser at pasientene har gode erfaringer på flere områder, blant annet med måten de blir tatt imot ved institusjonen (76 prosent positive svar). Resultatene er jevnt over noe dårligere enn tilsvarende undersøkelser fra andre områder i helsetjenesten, med unntak av innen Tverrfaglig spesialisert rusbehandling. På flere områder viser undersøkelsen at det er rom for forbedringer.
