PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Internasjonalt utgjør samfunnspsykologien et systemkritiserende miljø. I Norge har den beveget seg fra å være et kritisk alternativ, til å bli et etablert og akseptert klinisk felt. Har integrasjonen gått for langt?

1. «Community psychology» er i Norge oversatt til samfunnspsykologi. Disse begrepene er ikke synonyme; «samfunn» er et videre begrep enn «community». Til tross for dette har vi valgt å bruke «community psychology» og samfunnspsykologi som synonyme begreper.

Da president John F. Kennedy i 1963 talte til den amerikanske kongressen om viktigheten av å jobbe forebyggende, fikk talen og de påfølgende vedtakene avgjørende betydning for «community psychology»1 (CP). Tanker om en alternativ og antiinstitusjonell psykologi kom på dagsordenen. Med et økende behov for psykologtjenester, kombinert med begrensede samfunnsressurser, ble det naturlig å legge vekt på forebygging, mobilisering og endring av rammebetingelser. I samme tidsperiode var det en aktiv kamp mot rasisme og et sterkt opprør mot Vietnamkrigen som bidro til samfunnskritikk og ‑engasjement også blant psykologer. Som en følge av den nye politiske vinden ble det opprettet en divisjon for CP i den amerikanske psykologforeningen (APA ) i 1967 (Meritt, Greene, Jopp & Kelly, 1999).

Samfunnspsykologien i Norge er ikke inspirert bare av nordamerikansk psykologi, den er i tillegg basert på en rekke norske historiske forutsetninger – og noen utholdende fagpersoner som har influert på fagfeltet fram til i dag. Fagfeltet vokste fram på 1960- og 70-tallet, men ble en formell del av Psykologforeningen først ved opprettelsen av spesialiteten i allmennpsykologi (senere samfunnspsykologi) i 1989. Ved Universitetet i Bergen ble samfunnspsykologi et fagfelt i psykologutdanningen på 70-tallet, og fikk et eget institutt da psykologisk fakultet ble etablert i 1980, med Bjørn Christiansen i spissen. Samfunnspsykologi har også blitt en del av utdanningen ved Universitetet i Oslo, og etter hvert i Tromsø og Trondheim.

I denne artikkelen ønsker vi å gi et bilde av samfunnspsykologiens internasjonale faglige forankring, og den særegne kliniske utformingen den har fått i Norge. Viktige historiske trekk i den norske samfunnspsykologien blir oppsummert, og Psykologforeningens forhold til feltet blir nevnt.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Av T S Høifødt

Denne antologien er en videreføring av Samfunn og psykiske lidelser. Samfunnsvitenskapelige perspektiver – en introduksjon, som utkom i 2002. Målgruppen er ikke nærmere definert, men boken gir nyttige perspektiver for alle som jobber i psykisk helsevern.

Del 1 er en innføring i ulike samfunnsvitenskapelige perspektiver på psykisk helse, og forfatterne presenterer de mest relevante teoriene. De drøfter også sentrale temaer som makt og kontroll. I del 2 tar forfatterne for seg ulike aspekter ved sosial inklusjon, levekår og velferdspolitikk. I del 3 setter de søkelyset på styring, organisering og brukerbevegelse. Til sammen er det 12 kapitler. I tillegg finnes en meget omfattende litteraturliste. Boken er grundig, nyansert og gir et solid inntrykk. Den er godt skrevet og ganske lett å lese.

Forfatterne retter søkelyset mot og drøfter kunnskapsgrunnlaget for tenkning innenfor behandlingsapparatet, styringssystemene og politikken. Intensjonen er å bidra til «et utvidet syn på mennesket og behandlingen i det psykiske helsevesen og å øke bevisstheten rundt ens eget kunnskapsgrunnlag og ens egen praksis».

Selv om jeg som psykiater forsøker å bruke et bio-psyko-sosio-kulturelt perspektiv i min tilnærming til mine pasienter, ble jeg utfordret i mitt tenkesett gjennom den brede omtalen av aktuell samfunnsvitenskapelig teori og forskning.

Brukernes stemme står sentralt. Forfatterne tar et historisk tilbakeblikk på en «sosial bevegelse blant mennesker med psykiske lidelser», drøfter ulike perspektiver på brukermedvirkningspolitikk og brukermedvirkning som ny styrings- og maktform. De presenterer mye forskning med utgangspunkt i pasientopplevelser: De viktige møtene, sett fra pasientene, er ikke alltid det behandlerne beskriver som de «gylne øyeblikk». Dette er tankevekkende lesing.

Les hele anmeldelsen her