Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
måned

mai 2013

Slipper å søke om melatonin (Dagens Medisin)

Ill.foto: Spanishalex, iStockphoto
Brukes ved søvnvansker: Melatonin selges som kosttilskudd i mange land, men er i de fleste europeiske land, inkludert Norge, klassifisert som et legemiddel. Ill.foto: Spanishalex, iStockphoto

Leger slipper heretter å søke Legemiddelverket om godkjenningsfritak for melatonin, som brukes ved søvnforstyrrelser. Den nye ordningen skal lette utleveringen fra apotek.

Legemiddelverket arbeider med en endring av legemiddelforskriften § 2-5, slik at det ikke lenger skal være nødvendig å søke om godkjenningsfritak for produkter som melatonin, DHEA, VSL#3 og vitamin D.

Forskrift på trappene

I påvente av forskriftsendringen tillater Legemiddelverket inntil videre at disse produktene utleveres fra apotek uten forhåndsgodkjenning.

Utlevering fra apotek skal heretter skje på samme måten som for notifiserte legemidler, opplyser Legemiddelverket på sine nettsider.

Næringsmidler i utlandet

Stadig flere leger forskriver melatonin og andre produkter som regnes som legemidler i Norge, men som omsettes som næringsmidler i eksportlandet.

Praksisen har vært at legene må søke om godkjenningsfritak for slike produkter, og at Legemiddelverket må godkjenne søknadene før apotekene kan utlevere produktene. Dette har forsinket utleveringen av produktene, ifølge Legemiddelverket.

Les mer her: Slipper å søke om melatonin

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Pille mot alkoholavhengighet godkjent (Dagens Medisin)

Ill.foto: subtik, iStockphoto
Godkjent av Legemiddelverket: Et legemiddel blir bare godkjent for salg dersom det har en nytte som overstiger risikoen ved bruk. Ill.foto: subtik, iStockphoto

Legemiddelet nalmefen, som reduserer alkoholforbruket hos personer med alkoholavhengighet, er nå godkjent for bruk i Norge.

Statens legemiddelverk har godkjent nalmefen (Selincro) til bruk i Norge. Dette er det første legemiddelet som er godkjent for reduksjon av alkoholforbruket hos personer med alkoholproblemer.

Legemiddelet reduserer i gjennomsnitt alkoholforbruket hos personer med alkoholavhengighet med to tredeler etter et halvt års behandling.

Nalmefen har indikasjon alkoholavhengighet og tas i pilleform.

– Med Selincro har vi endelig et godt dokumentert legemiddel som kan bidra til å redusere alkoholbruk. Skadelig alkoholbruk og alkoholavhengighet er et stort folkehelseproblem som fortjener mer oppmerksomhet i helsevesenet, sier Stig Paulsen, administrerende direktør i Lundbeck Norge i en pressemelding.

Les mer her: Pille mot alkoholavhengighet godkjent

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Interpersonlig traume og kroppsorienterte psykoterapier (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: Tramper2, iStockphoto
Traumer kan sette seg i kroppen. Ill.foto: Tramper2, iStockphoto

Ved å fokusere på de fysiske så vel som de psykologiske manifestasjonene av den traumatiske forstyrrelsen kan en mer integrert heling bli mulig.

Opplevelsesbaserte, kroppsforankrede terapimetoder er «på frammarsj» internasjonalt, og mange teoretikere har fremholdt den store verdien slike terapimetoder kan ha for individer som har opplevd interpersonlig traume (se for eksempel Aposhyan, 2004; Cloitre, Cohen, Koenen, 2006; Emerson, Hopper, 2011; Hart, 2011; Kurtz, 2007; Leijssen, 2006; Levine, 1998/2007; Nijenhuis, 2000; Ogden, Minton, Pain, 2006; Rothschild, 2000; van der Kolk, 2011). Sansemotorisk psykoterapi (Ogden, 2006) er et eksempel på en kroppsforankret terapimetode og vil stå sentralt i denne artikkelen. Prinsippene og hovedelementene i Pat Ogdens metode er, så vidt jeg kan se, de samme som en finner i flere andre moderne former for kroppsorientert psykoterapi.

Ogden har beskrevet hvordan et menneske reagerer i en livstruende situasjon der en hendelse overvelder og overskrider dets evne til å beskytte sin integritet. Det inntreffer da automatisk en «splittelse mellom hode og kropp», en form for dissosiasjon som, ifølge Ogden, er en av de mest alvorlige virkningene av interpersonlig traume. Det overordnede målet i Ogdens sansemotoriske psykoterapi er å øke integrasjon og hele den avsplittingen som traumet har resultert i. Ogden beskriver sin metode som en utvidelse av tradisjonell snakketerapi. Den innlemmer teori og teknikk fra psykodynamisk psykoterapi, kognitiv adferdsterapi, nevrovitenskap og teorier om tilknytning og dissosiasjon. I tillegg til de dynamiske og kognitive teknikkene anvender en «sansemotorisk» psykoterapeut intervensjoner som henvender seg direkte til de repeterende og automatiske fysiske reaksjonene hos pasienten.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Validering av ADHD-screeninginstrumentet ASRS-v1.1 for pasienter i behandling for rusmiddelavhengighet (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: Nikada, iStockphoto
Bare en liten andel voksne med ADHD har sannsynligvis blitt diagnostisert i barndommen eller ungdomsårene. Ill.foto: Nikada, iStockphoto

En enkel screeningtest for ADHD, kalt ASRS-v1.1, fanger opp over 90 % av ruspasienter med denne tilleggslidelsen. Når hver tredje ruspasient sliter med ADHD, kan instrumentet få en stor klinisk betydning og føre til at flere får en bedre tilpasset behandling.

Behandling av rusmiddelavhengige i Norge er inne i en omstilling med forventet dreining mot større bruk av screeninginstrumenter. ASRS -v1.1 er et slikt instrument, en ADHD -selvrapporteringsskala for voksne (Kessler, Adler, Ames, Demler, Faraone, Hiripi et al., 2005). Internasjonalt brukes det hyppig for å kartlegge omfanget av ADHD blant voksne, både i kliniske populasjoner og i allmennbefolkningen, og det er behov for å validere et slikt screeninginstrument også i Norge. Vi fokuserer i denne artikkelen på i hvor stor grad ASRS -v1.1 kan fange opp reelle tilfeller av ADHD blant norske rusmiddelavhengige. Det er følgelig av interesse å undersøke om screeninginstrumentet har tilfredsstillende psykometriske egenskaper, sett opp mot en etterfølgende og grundigere utredning, her Conners’ Adult ADHD Diagnostic Interview for DSM -IV , CAADID (Epstein, Johnsen & Conners, 2001) som «gullstandard».

Attention deficit hyperactive disorder (ADHD ) har i økende grad blitt identifisert som en tilleggslidelse for personer med rusmiddelavhengighet. I amerikanske studier ligger forekomsten av ADHD blant rusmiddelavhengige på mellom 15 og 46 % (Clure, Brady, Saladin, Johnson, Waid & Rittenbury, 1999; Kessler, Adler, Barkley, Biederman, Conners, Demler et al, 2006; Levin, Evans & Kleber, 1998; McAweeney, Rogers, Huddlestone, Moore & Gentile, 2010; Schubiner et al., 2000; Wilens, 2004; Wilens, 2011; Yewers, Hay & Barton, 2005). I en fersk review-artikkel av 29 studier, hovedsakelig amerikanske, fant man en forekomst på 23 % (Van Emmerik-van Oortmerssen et al., 2011). Forekomsten varierte imidlertid betydelig med hvilke diagnostiske instrumenter som ble benyttet, noe man også finner i en internasjonalt studie med ikke-kliniske utvalg (Polanczyk, de Lima, Horta, Biederman & Rohde, 2007).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Bokanmeldelse: Normal tristhet eller depresjonssykdom? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

sadness
Allan V. Horwitz & Jerome C. Wakefield:
The loss of sadness.
How psychiatry transformed normal sorrow into depressive disorder.

Av P Vaglum

Det amerikanske diagnosesystemet DSM-III ble i 1980 mottatt med åpne armer fordi det løste et av datidens grunnleggende problemer i psykiatrien: den dårlige reliabiliteten på diagnosene. Dette medførte store hindringer for all slags forskning. I USA stilte forsikringsselskapene seg mer og mer kritiske til om det virkelig var sykdommer («disorders») som psykiaterne behandlet og ville ha betalt for.

Hvordan oppnådde DSM-III denne høye reliabiliteten? Det skjedde ved at man beskrev alle diagnoser som en sammenstilling av visse symptomer, og så helt bort fra den konteksten som symptomene oppsto i. Symptomer alene kunne altså indikere at det forelå en psykisk sykdom, uansett om disse hadde oppstått uten noen klart påviselig foranledning, eller om de var en normal reaksjon på en ytre stressfaktor: tap av nærstående person, sosial anseelse, jobb og/eller helse, kronisk stress osv. All tristhet, sorg, tungsinn og bedrøvelse som var kontekstspesifikke, ble til depresjon. Alt ble til psykiatri og burde behandles med antidepressiver. Med DSM-III forlot vi det skandinaviske prinsippet om å dele depresjoner (og andre lidelser) i reaktive og endogene.

Det er konsekvensene av dette validitetsødeleggende grepet i DSM-III, som forfatterne, to professorer i sosiologi, påviser og drøfter på en svært inngående og kritisk måte. Normale tristhetsreaksjoner karakteriserer de ved at de er reaksjoner på ulike former for tap, også av selvtillit,  at reaksjonens affektive styrke og varighet står i forhold til tapet, at tankene er konsentrert om tapet som blir korrekt persipert, og at varigheten står i rimelig forhold til hva som har hendt og personens mestringsevne. De ser denne reaksjonen som en normal, human psykofysiologisk reaksjon, og dersom individet trenger hjelp med denne, bør det være utenfor psykiatriens domene. Depresjonssykdommen vil de avgrense til en tilstand som ikke er kontekstrelatert, hvor reaksjonen i dybde og varighet går langt ut over hva som er rimelig i forhold til kontekst, og er et tegn på at personens mestring av triste følelser ikke fungerer – de er syke.

Les hele anmeldelsen her

0

Bokanmeldelse: Sykelig angst eller normale angstuttrykk? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Allan V. Horwitz & Jerome C. Wakefield:
All we have to fear.
Psychiatry’s transformation of natural anxieties into mental disorders.

Av T Øiesvold

Forfatterne, to amerikanske samfunnsvitere med bred psykiatrisk erfaring, henvender seg til alle som er interessert i mentale lidelsers avgrensning, og da særlig angstlidelser («anxiety disorders»), som er temaet.

Utgangspunktet er den tilsynelatende økningen i prevalens som har funnet sted de siste tiårene, fra en livstidsprevalens på 2 – 4 % rundt 1980 til nesten 30 % i våre dager. Dette kan man jo forundres over.

I denne boken, som er delikat utformet med tallrike referanser, føres vi i ni kapitler gjennom en argumentasjonsrekke som søker å vise at det i dag diagnostiseres for mange angstlidelser. Dette som følge av at de diagnostiske kriteriene i DSM-IV, og også de forventede DSM-V-kriteriene, favner for bredt og i for stor grad omfatter normale angstuttrykk.

Forfatterne legger til grunn et evolusjonært perspektiv, der angstlidelser er noe som skyldes en defekt i en indre kognitiv eller biologisk mekanisme som regulerer emosjonene, slik at en angstlidelse blir noe som faller utenfor den biologisk designede variasjonsbredden. Den største svakheten i argumentasjonen er at de ikke redegjør noe nærmere for dette, men bare antar det som noe tilgrunnliggende. Et slikt biologisk perspektiv fremheves også for å avgrense seg mot en mer samfunnsmessig styrt bestemmelse av psykisk lidelse, der psykiatrien i så fall risikerer å gå inn i kontrolloppgaver i forhold til personer som ikke er «syke». Samtidig er forfatterne klare på at selv om man finner et biologisk substrat for en tilstand, er ikke det ensbetydende med sykdom. Spørsmålet blir om vi da er like langt i forhold til premisset om biologisk feilutvikling.

De beskriver i hovedsak tre typer angst som de anser som normalfenomener: naturlig frykt, evolusjonær mistilpasning, der angst som var hensiktsmessig i steinalderen da vi utviklet vårt mentale apparat, ikke er det i dag, men er en naturlig del av det å være menneske, og nervøs personlighet som et slags ytterpunkt på en normalfordeling av angst. Bortsett fra det første punktet har forfatterne problemer med å operasjonalisere disse punktene. De sier selv at det er store gråsoner. De er heller ikke fremmed for at angsttilstander som ikke kan klassifiseres som sykdom, kan trenge behandling.

Les hele anmeldelsen her

0

Ny fagprosedyre om bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern

Ill.foto: Casarsa, iStockphoto
En ny prosedyre beskriver hvordan tvang kan forebygges. Ill.foto: Casarsa, iStockphoto

Nasjonalt nettverk for fagprosedyrer har nylig publisert en prosedyre for bruk av mekaniske tvangsmidler. Prosedyren er utarbeidet ved Divisjon Psykisk Helsevern ved Helse Bergen.

Nasjonalt nettverk for fagprosedyrer er et samarbeid mellom helseforetakene i hele landet om å utarbeide felles prosedyrer for hele helsevesenet. Nettverket driftes hos Kunnskapssenteret. Prosedyrene kan lastes ned og tas i bruk av alle. Hvert enkelt foretak er selv ansvarlig for å godkjenne prosedyren før den tas i bruk.

Bruk av tvang er et mye debattert tema innen psykisk helsevern. Prosedyren for bruk av tvangsmidler har endel bilder som viser hvordan man praktisk kan få kontroll over, holde eller beltelegge en pasient. Et annet kapittel handler om hvordan helsepersonell kan forebygge behovet for fysisk å måtte gripe inn.

Hensikten med prosedyren er å sikre at bruken av mekaniske tvangsmidler er i overensstemmelse med kunnskapsbasert praksis, og gjeldende lover og forskrifter. Den skal ivareta sikkerhet for pasient og personale, og ivareta pasientens verdighet. Du finner de gjeldende lover og forskrifter hos Helsebiblioteket, og Helsedirektoratet har utarbeidet et rundskriv om Psykisk helsevernloven og -forskriften. Helsetilsynet har laget en regelverksamling for psykisk helsevern.

Helsetilsynet publiserte nylig en oppsummering av fylkesmennenes tilsynsrapporter som viste at i 89 av 103 undersøkte kommuner var det brudd på regelverket for bruk av tvang på sykehjem.

Aktuelle lenker:

Prosedyre for bruk av mekaniske tvangsmidler i psykisk helsevern

fagprosedyrer.no (fagprosedyrer fra Nasjonalt nettverk for fagprosedyrer)

Pasientrettigheter

Lover og regelverk for psykisk helsevern hos Helsebiblioteket

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Her finner du retningslinjer om diagnostikk og utredning

Helsebiblioteket har samlet retningslinjer ett sted. Foto: HelleM, iStockphoto
Helsebiblioteket har samlet retningslinjer ett sted. Ill.foto: HelleM, iStockphoto

Helsebiblioteket har en egen samling av retningslinjer som inneholder anbefalinger for diagnostikk og utredning. Du finner lenker til retningslinjene lenger nede i artikkelen.

For det meste består Helsebibliotekets retningslinjesamlinger av norske retningslinjer, men på psykisk helse-området har vi også lagt inn lenker til skandinaviske og engelskspråklige retningslinjer. På diagnostikk-feltet er de fleste retningslinjene utenlandske.

For tiden utvikler Helsedirektoratet flere retningslinjer innen psykisk helsefeltet, og alle sammen vil etter hvert bli å finne på Helsebibliotekets nettsider.

På Helsebiblioteket finner du disse blant retningslinjene for diagnostikk:

Generelt om diagnostikk:

Diagnostikk av noen spesifikke lidelser:

For diagnostikk av barn vil Veileder for barne- og ungdomspsykiatri være sentral. På sidene for hver enkelt lidelse vil du finne diagnostikk beskrevet i enkelte av retningslinjene.

En rask undersøkelse viser at det ikke finnes så mange retningslinjer spesifikt for utredning av de bestemte sykdommene. Mange av retningslinjene er også ganske gamle, og noen er ikke endelig godkjent ennå. Et godt tips kan være å benytte oppslagsverket Best Practice som utgangspunkt. Innenfor hver enkelt lidelse finnes et eget kapittel som heter Diagnose. Der beskrives både diagnostiske nøkkelfaktorer, tester, risikofaktorer, vanlige symptomer, komorbiditet og differensialdiagnoser. Se for eksempel diagnostikk av generalisert angstlidelse.

Aktuelle lenker:

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑