Du finner også lenker til engelskspråklige retningslinjer på Helsebibliotekets psykisk helsesider. Fram til nylig har retningslinjer gjerne vært publisert som store pdf-filer der det har vært vanskelig å finne den nøvendige informasjonen. Helsebiblioteket arbeider sammen med Helsedirektoratet for at retningslinjene skal bli bedre egnet for publisering på nett.
Informasjon til pasient og omsorgsperson er viktig. Ill.foto: lisafx, istockphoto
Helsebiblioteket har oversatt og tilpasset en pasientbrosjyre fra oppslagsverket BMJ Best Practice for demens.
BMJ Best Practice er i stor grad kunnskapsbasert, det vil si at konklusjonene bygger på den best tilgjengelige forskningen. Oversettelsen ble gjort i regi av Helsebiblioteket, og alle oversettelsene ble kvalitetssjekket av fagspesialister.
Eldre mennesker er spesielt utsatt for akutt forvirring etter operasjoner, som følge av medisinering, eller etter infeksjoner. Dette blir også kalt akutt delir eller konfusjon. Delir er ikke noen egen sykdom, men et symptom på annen akutt sykdom. Sykehuset Innlandet har skrevet en pasientbrosjyre om delir.
Ofte vil det være behov for brosjyrer om en sykdom på andre språk enn norsk. En god kilde for dette kan være amerikanske MedlinePlus som utgis av National Library of Medicine. Nettstedet Mighealth.net har generelle brosjyrer om eldres problemer. Mighealth.net har også en oversikt over oversatt pasientinformasjon om en rekke forskjellige lidelser.
Eldre kan være utsatt for overgrep. Det finnes en egen kontakttelefon for dette: 800 30 196. For pårørende kan det være mye nyttig informasjon å hente fra retningslinjer.
REACH for gravide tenåringer: Avspenning, oppmuntring, verdsetting, kommunikasjon og hjelpsomhet. Ill.foto: elemi, iStockphoto
Fem terapi-samlinger i løpet av svangerskapet kan ha stor forebyggende effekt mot fødseldepresjon hos tenåringsmødre, viser en ny, amerikansk studie.
Symptomer på fødselsdepresjon kan være hyppig gråt, tristhet, irritabilitet, angst, sosial tilbaketrekking, endringer i søvnmønster og appetitt, manglende interesse for spebarnet, og frykt for å være alene med barnet. Fødselsdepresjon kan være en ekstra belastning for tenåringsmødre i en allerede utfordrende periode i livet.
Hensikten med en ny studie var å undersøke om et nytt tiltak basert på interpersonlig terapi reduserte risikoen for fødselsdepresjon hos førstegangsmødre under 17 år. Det nye tiltaket heter REACH (Relaxation, Encouragement, Appreciation, Communication, og Helpfulness), og er særlig rettet mot tenåringer.
Forskerne gjennomførte en randomisert, kontrollert studie med 106 deltakere. Over halvparten av deltakerne var latino-amerikanere, mens den andre halvparten var henholdsvis afro-amerikanere og hvite amerikanere.
54 jenter deltok i REACH-programmet, og 52 i kontrollprogrammet, et ordinært undervisningsprogram. Begge grupper deltok i fem samlinger som fant sted i løpet av graviditeten. Oppfølging ble gjort ved seks uker, tre måneder og seks måneder etter fødsel.
Ved seks måneders oppfølging var det halvparten så mange av deltakerne i tiltaksgruppen, 12,5 prosent, som hadde utviklet depresjon etter fødselen, sammenlignet med kontrollgruppen, der 25 prosent var rammet av depresjon etter fødselen.
– Tiltaket REACH, gjennomført under graviditeten, kan redusere postpartum-depresjon hos førstegangsfødende tenåringer, konkluderer forskerne.
Både biologiske, psykososiale og miljømessige forhold har betydning for utviklingen av nevropsykiatriske symptomer. Ill.foto: bbbrrn, iStockphoto
Mange eldre med demens og nevropsykiatriske symptomer kan slutte med antipsykotika uten at det forverrer sypmtomene. Det antyder en ny, systematisk oversikt fra Cochrane-samarbeidet.
Personer med demens kan oppleve angst, depresjon, hallusinasjoner, aggresjon, avvikende motorisk atferd, apati eller endringer i appetitt og søvnmønster. Disse symptomene går samlet under betegnelsen nevropsykiatriske symptomer ved demens (NPS). Kognitiv svikt og nevropsykiatriske symptomer er ofte en byrde for både pasienten, pårørende og pleiepersonell, og kan føre til økt bruk av medikamenter. Antipsykotika brukes ofte ved NPS, til tross for at forskere er skeptiske til bruk av antipsykotiske medikamenter for disse pasientene. Èn av de mange uønskede bivirkningene ved langtidsbruk er økt dødelighet.
Forfatterne bak den nye oversikten viser til at helsepersonell og pårørende ofte nøler med å trappe ned antipsykotika-behandling for personen som er rammet av demens, av frykt for at de nevropsykiatriske symptomene blir verre hos vedkommende. Cochrane-oversikten som ble publisert i mars i år, er den første i sitt slag til å samle og analysere tilgjengelig kunnskap om tiltak rettet mot nedtrapping av antipsykotika hos eldre med demens.
Forfatterne inkluderte ni studier der behandling med antipsykotika ble avsluttet, enten brått eller gradvis. I alt 606 personer med demens og NPS deltok.
Noen av funnene i oversikten var:
I åtte av de ni studiene var det ingen signifikant forskjell i atferd og nevropsykiatriske symptomer mellom de av deltakerne som trappet ned og sluttet med antipsykotika, og deltakerne som fortsatte med medikamentene.
To studier fant at personer med agitasjon eller psykose som tidligere hadde hatt nytte av antipsykotika, hadde økt risiko for tilbakefall eller fikk raskere tilbakefall etter at de sluttet med medikamentene.
To studier antydet at personer med svært alvorlig NPS ville hatt nytte av å fortsette med antipsykotika, og at avvenning ikke bør anbefales for disse pasientene.
– Funnene våre antyder at mange eldre med demens og NPS trygt kan avvennes fra antipsykotika uten at de nevropsykiatriske symptomene forverres. Hos pasienter med særlig alvorlige symptomer, kan det være at avvenning ikke er tilrådelig, konkluderer forfatterne.
Mye kan oppnås i psykoterapi i løpet av kort tid, viser et nytt prosjekt gjennomført ved et distrikspsykiatrisk senter. Ill.foto: ClarkandCompany, iStockphoto
Bruk av regelmessige tilbakemeldinger styrker pasientenes utbytte av psykoterapi. Men hvordan kan travle klinikere gå frem for å innføre systematisk evaluering i sin egen praksis?
Det blir stadig viktigere også lokalt å kunne dokumentere nytteverdien av psykoterapi og innhente brukernes synspunkter på samarbeidet. Vi vil beskrive et prosjekt med strukturert korttidsterapi i et distriktspsykiatrisk senter der pasientene har høy problembyrde og langvarige og sammensatte vansker. To kasuseksempler illustrerer fremgangsmåten, der vi også har intervjuet pasientene om deres erfaringer underveis. Vi kontaktet dessuten samtlige involverte pasienter 18 måneder etter avslutning, og spurte om deres tanker om behandlingstilbudet de fikk. Avslutningsvis vil vi gi noen råd om hvordan terapeuter kan benytte forskningsstrategier for å evaluere behandlingstilbudet.
Tydelige rammer for psykoterapi
Sentrale funn i psykoterapiforskningen dannet utgangspunktet for vårt prosjekt. I korte trekk konkluderer denne forskning slik: Regelmessige tilbakemeldinger på endring i psykiske plager og funksjonsnivå, og på pasientens opplevelse av den terapeutiske alliansen, styrker det terapeutiske samarbeidet og bidrar til virksom behandling (Lambert, 2010). Det motvirker også frafall, noe som ellers forekommer urovekkende ofte i psykoterapi (Barrett, Chua, Crits-Cristoph, Gibbons & Thomson, 2008). Andre tiltak som styrker effekten av terapi og motvirker frafall, er skriftlig informasjon om hva psykoterapi er og hvilken rolle pasienten spiller i psykoterapi, samt at tydelige tidsrammer forhandles frem tidlig (Chaffe, 2008). Enighet om mål øker pasientens engasjement og forpliktelse, og bedrer den terapeutiske alliansen og effekten av psykoterapien (Tryon & Winograd, 2002).
Individer med psykopatiske trekk er tradisjonelt sett på som ikke mottakelige for behandling. Ill.foto: Rockard, iStockphoto
Er psykologen psykopatens nyttige idiot, og terapisituasjonen hans lekegrind? Det er lite trolig at alle med psykopatidiagnose vil ha utbytte av behandling, men det er forhastet å avvise at behandling kan ha positiv effekt for mange.
Samfunnet har over tid og kulturer vært oppmerksom på den spesielle sammensetningen av personlighetstrekk som inngår i det vi i dag kaller psykopati (Cooke, Michie & Hart, 2006). Begrepet utspringer fra tyske psychopatisch, som igjen stammer fra greske psykhe- i betydningen sinn, og -pathos i betydningen lidende (Harper, D., 2001– 2012). Som klinisk begrep har psykopati røtter tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, da Pinel og Pritchard beskrev mental forstyrrelse hos individer med intakt resonneringsevne (Cooke et al., 2006). Dagens kliniske begrep tuftes imidlertid på den lidelse psykopatens kulde og hensynsløshet påfører andre framfor selvopplevde vansker hos psykopaten (Cleckley, 1976).
Det er faglig enighet om at psykopati kjennetegnes ved en narsissistisk og svikefull mellommenneskelig stil, manglende anger og medfølelse, samt impulsstyrt og lite planlagt atferd (Hare & Neumann, 2008). Studier har vist at om lag 1 % av befolkningen passer en slik beskrivelse (Coid, Yang, Ullrich, Roberts & Hare, 2009), og som fagperson møter man oftest de som er dømt for alvorlig kriminalitet. Da de fleste studier tar for seg innsatte psykopater, vil disse stå i sentrum også her. Denne artikkelen diskuterer hva vi, per dags dato, vet om muligheten for å behandle psykopati.
Psykopati anses å uttrykke en underliggende stabil og lite modifiserbar forstyrrelse (Cleckley, 1976; Hare, 1991; Harris & Rice, 2006; Kernberg, 1998; Reid & Gacono, 2000). Internasjonale studier har vist større tilbakefall til kriminelle handlinger hos «behandlede» psykopater enn hos personer i en sammenlignbar kontrollgruppe (Hare, Clark, Grann & Thornton, 2000; Rice, Harris & Cormier, 1992). En sterk behandlingspessimisme har preget litteraturen og underminert klinkeres søken etter effektive intervensjoner. Psykopater blir i enkelte land idømt dødsstraff ut fra en argumentasjon om at de ikke kan gjennomgå en moralsk reformasjon (Edens, Colwell, Desforges & Fernandez, 2005).
Ungdom sover mindre enn det som er anbefalt på hverdager. Ill.foto: DOConnell, iStockphoto.
Mange ungdommer har kroniske søvnvansker, og det gjelder flere jenter enn gutter, viser ny forskning. – Dette er bekymringsfullt for vi vet at det kan påvirke skoleprestasjoner og psykisk helse, sier Børge Sivertsen ved Folkehelseinstituttet.
Mellom 14 og 24 prosent av ungdommene i den aktuelle studien hadde kroniske søvnvansker (insomni), avhengig av hvor strenge diagnosedefinisjoner som ble brukt.
Å ha insomni betyr å ha innsovningsvansker av lengre varighet, flere dager i uken og oppleve trøtthet dagen etter.
Funn fra studien
Studien viser at:
Unge mellom 16 og 19 år har et gjennomsnittlig søvnunderskudd på to timer på hverdager.
Det er store forskjeller i ungdommenes søvnvaner på helg og hverdager. De fleste forskyver leggetidspunkt og sover to timer lenger i helgen sammenlignet med ukedager.
Ungdom har lang innsovningstid. De fleste bruker mer enn en halvtime og mange over en time.
Mens jentene sliter mer med søvnløshet, utmerker guttene seg med kortere søvntid enn jentene.
Mellom 14 og 24 prosent av ungdommene i studien hadde insomni.
Studien er et samarbeidsprosjekt mellom Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Vest), Universitetet i Bergen og Folkehelseinstituttet. Dataene utgår fra en stor undersøkelse av alle ungdommer i alderen 16-18 år i Hordaland, i regi av RKBU.
Barn og unge med ADHD har ofte tilleggsvansker. Ill.foto: madisonwi, iStockphoto
En tredel av førskolebarn med ADHD viser symptomer på angst. Sårbarheten for angst begynner allerede i 3-års alderen, viser en ny studie fra Folkehelseinstituttet.
I denne studien undersøkte forskere om barn i 3-års alderen med mye symptomer på ADHD også har økt forekomst av symptomer på angst. Dette er tidligere ikke undersøkt blant så unge barn. Forskerne sammenlignet en gruppe barn med symptomer på ADHD, en gruppe med angstsymptomer uten ADHD, og en kontrollgruppe med tilfeldig utvalgte barn som ikke viste symptomer på verken angst eller ADHD.
Resultatene viste at signifikant flere av barna i ADHD-gruppen (33 %) hadde samtidig symptomer på angst, sammenlignet med kontrollgruppen (16 %). Symptomer på ADHD og på angst var uavhengige av hverandre, men funnene indikerer økt risiko for sameksisterende angstproblemer blant barn med mye ADHD-symptomer.
Ulike typer angst
Det finnes ulike typer angst som kan forekomme i førskolebarn (spesifikke fobier, sosial fobi, generalisert angstlidelse og separasjonsangst). Forskerne undersøkte om angstsymptomene var forskjellig hos barn med og uten ADHD-symptomer. De fant flest tilfeller av spesifikk fobi i begge gruppene, mens symptomer på separasjonsangst (angst for atskillelse fra en omsorgsperson) forekom nesten utelukkende i ADHD-gruppen.
