Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
måned

mai 2013

Fem ganger økt risiko for autisme ved bruk av stemningsstabiliserende under svangerskap (Utvalgt forskning)

Ill.foto: natasa778, iStockphoto
Autisme er mer utbredt blant gutter enn jenter. Ill.foto: natasa778, iStockphoto

Gravide som tar det stemningsstabiliserende medikamentet valproat, har femdoblet risiko for å få barn med en autismespektrum-lidelse, bekrefter en ny og omfattende dansk studie. Totalt får rundt 1 av 20 barn eksponert for valproat en slik lidelse.

Valproat brukes ved epilepsi og andre nevropsykologiske lidelser. Medikamentet brukes også ved bipolar lidelse. Tidligere forskning har dokumentert at bruk av legemiddelet kan gi misdannelser hos barn.

Studien fra universitetet i Aarhus, som ble publisert i tidsskriftet JAMA i april i år, er den første større studien som undersøker sammenhengen mellom valproat og autisme.

Forskerne bak studien gjennomgikk data fra over 600 000 kvinner som var gravide mellom 1996 og 2006. De søkte i nasjonale registre for å kartlegge alle barn født med autismespekter-lidelser, fra infantil autisme til Aspergers syndrom og atypisk autisme. Forfatterne kontrollerte for andre, kjente risikofaktorer som kan være årsak til autisme hos barn, som foreldrenes alder, barnets kjønn, psykiske lidelser eller epilepsi hos foreldrene.

Forskerne fant at gravide som hadde tatt valproat under graviditeten hadde tre ganger så høy risiko for å få et barn med autisme, sammenlignet med barn som ikke hadde vært eksponert for legemiddelet i fostertilstanden. Dreide det seg om den alvorligste formen for autisme, infantil autisme, var risikoen fem ganger så høy:

Av de 655 615 barna født i perioden 1996 til 2006, hadde 5437 fått diagnosen autismespekter-lidelse, og 2067 av disse hadde infantil autisme. Gjennomsnittsalderen ved oppfølging var mellom åtte og ni år. Antatt risiko for autismespekter-lidelse var 1,53 prosent, og for infantil autisme 0,48 prosent. For de 508 barna som hadde vært utsatt for valproat i fostertilstanden, var den absoultte risikoen for autismespekter-lidelse 4,4 prosent, og 2,5 prosent for infantil autisme.

– Epilepsipasienter som er gravide eller ønsker å bli gravid, bør alltid snakke med legen om den medikamentelle behandlingen. Vedkommende bør spørre om det fins andre typer medisin som ville være bedre å ta i forbindelse med en graviditet. Det ideelle ville være å unngå å ta valproat. Men en del gravide med epilepsi kan ikke klare seg uten valproat, og det er derfor nødvendig å bruke legemiddelet under svangerskapet, selv om det er risiko forbundet med behandlingen, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Enkle og billige tiltak reduserer fødselsdepresjon (Cochrane)

Ill.foto: monkeybusinessimages, iStockphoto
En fødselsdepresjon kan være til skade både for barnet, moren og partneren hennes. Ill.foto: monkeybusinessimages, iStockphoto

En god, gammeldags telefon med det enkle spørsmålet «Hvordan går det?» kan være vel så effektivt ved fødselsdepresjon som andre og mer avanserte tiltak, ifølge en fersk Cochrane-oversikt.

Å få besøk av en sykepleier, å ha en telefonsamtale med en annen person i samme situasjon, å delta i interpersonlig terapi – disse tiltakene viser seg å være til stor hjelp for kvinner med fødselsdepresjon. En omfattende oversikt fra det anerkjente Cochrane-samarbeidet viser at tiltak rettet mot å redusere postpartum-depresjon ikke trenger å være verken dyre eller særlig avanserte.

Oversikten omfatter 28 studier med nærmere 17 000 deltakere. Forfatterne søkte etter relevant litteratur i Cochrane-, Medline- og Embase-databasene. I tillegg håndsøkte de 72 medisinske tidsskrifter, og inkluderte også materiale fra større medisinske konferanser.

Alle studiene i oversikten sammenlignet et psykososialt eller samtale-terapeutisk tiltak med ordinær behandling før eller etter fødsel. Effekten av tiltakene ble presentert i enten relativ risiko, når det gjaldt kategoriske data, som i deprimert versus ikke-deprimert, eller i standardisert gjennomsnittlig forskjell, i de tilfellene der skåringsverktøy var brukt.

Oversikten viser at:

  • Hos kvinnene som mottok en eller annen type psykososialt eller samtale-terapeutisk tiltak, var risikoen for å rammes av postpartum-depresjon betydelig redusert – med 22 prosent, sammenlignet med kvinnene som mottok ordinær behandling.
  • De mest effektive tiltakene var hjemmebesøk, telefonkontakt med andre i samme situasjon, og interpersonlig terapi. Gruppeterapi var like effektivt som individuell terapi.
  • I de studiene der deltakerne var valgt ut fordi de hadde økt risiko for fødselsdepresjon, ble risikoen redusert med 34 prosent hos kvinnene i tiltaksgruppen.
  • Det var uklart om det var forskjell i effektivitet mellom tiltak som ble gjennomført av profesjonelle, og tiltak levert av ikke-profesjonelle. Det var også uklart om det utgjorde noen forskjell i effekt om tiltaket ble gjennomført én gang eller gjentatte ganger.

– Oversikten vår bekrefter at en rekke psykososiale og samtale-terapeutiske tiltak betydelig reduserer antallet kvinner som rammes av fødselsdepresjon. Det kan være mer hensiktsmessig å rette oppmerksomheten mot kvinner som har økt risiko for å utvikle fødselsdepresjon, konkluderer forfatterne.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Du må vite hvordan kassaapparatet virker: En kvalitativ studie om endringer i et poliklinisk tjenestetilbud innenfor psykisk helse for voksne (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: Henningstad, iStockphoto
Mer penger, flere krav: Kravene til budsjettbalanse og effektivitet innen sykehusdriften har blitt skjerpet i de senere årene. Ill.foto: Henningstad, iStockphoto

Bestemmer terapeutene selv over den terapeutiske prosessen, eller blir de i økende grad styrt av ytre forhold som for eksempel produksjonskrav?

I vår kliniske praksis har vi i økende grad erfart at diskusjonen innenfor psykisk helsevern dreier seg om økonomi, budsjettbalanse og antall konsultasjoner. Det kan synes som at faglige spørsmål har kommet i bakgrunnen (Foss & Wifstad, 2011). Ett eksempel er bruken av såkalte måltall som uttrykk for den enkeltes arbeidsinnsats, dvs. et gjennomsnitt av antall konsultasjoner per dag i løpet av et gitt tidsrom.

I likhet med andre deler av helsevesenet har psykisk helsevern for voksne vært preget av flere store omstillingsprosesser, på nasjonalt så vel som på lokalt plan. Det er holdepunkter for at disse prosessene (reformene) i noen grad har ulikt fokus, som på hver sin måte også får konsekvenser for tjenestekvaliteten. Iversen og Gammelsæter (2011) hevder f.eks. at Opptrappingsplanen for psykisk helse (St.prp nr. 63, 1997–1998) var en faglig reform, mens Sykehusreformen (Ot.prp nr. 66, 2000–2001) var en organisasjons- og ledelsesreform, og at man i liten grad har studert sammenhengen mellom dem. Sykehusreformen karakteriseres av rasjonalistiske og formative prosesser som f.eks. en tydelig (hierarkisk) ledelsesstruktur, «avstandsledelse » og evidensbasert praksis; på den annen side karakteriseres Opptrappingsplanen i større grad av relasjonelle og transformative prosesser som f.eks. en åpnere organisering, «nærhetsledelse» og anerkjennende samarbeid (Iversen & Gammelsæter, 2011).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Mødre med alvorlig psykisk lidelse og spedbarn – samspill og behandling (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Omlag 115 000 barn i Norge har minst en forelder med alvorlig psykisk lidelse.
Omlag 115 000 barn i Norge har minst en forelder med alvorlig psykisk lidelse. Ill. foto: Nadeika, iStockphoto

Kvinner med alvorlig psykisk lidelse blir også mammaer, men spedbarnets utviklingsbehov kan ikke settes på vent. Hvordan kan vi utforme behandling som forener tidlig utviklingspsykologi og klinisk voksenpsykologi?

Kvinners psykiske helse har en spesiell betydning i svangerskap og spedbarnstid. Det er en tid da et moderskap og en relasjon til spedbarnet skal dannes og utvikles (Brodén, 2004). For kvinnen kan utviklingsprosessen bli tung og komplisert hvis hun har psykiske vansker, spesielt om det handler om alvorlig psykisk lidelse. For spedbarnets utvikling representerer mors psykiske lidelse en risikofaktor (Weinberg & Tronick, 1998). Det finnes lite forskning og samlet kunnskap å basere tiltak på for mødre med alvorlig psykisk lidelse og deres spedbarn. Denne artikkelens formål er å gi et bidrag inn i dette kliniske feltet.

Med kategoriske kriterier defineres psykotiske lidelser og bipolare lidelser som alvorlige. Dimensjonale kriterier basert på funksjonsevne vil i mange tilfeller også inkludere personlighetsforstyrrelser og alvorlige depresjoner. Det finnes ikke tall på hvor mange spedbarnsmødre dette berører, men estimat fra en nylig utgitt rapport fra Folkehelseinstituttet (Torvik & Rognmo, 2011) angir noen rammer for forekomst. I rapporten beregnes at cirka 115 000 barn i Norge (0–18 år) har minst en forelder med alvorlig psykisk lidelse. Det refereres til danske undersøkelser, som viser at 2 % av nyfødte har en mor med behandlingskrevende psykisk lidelse (Torvik & Rognmo, 2011). Om tallet er representativt for Norge, tilsvarer det cirka 1200 nyfødte spedbarn per år, basert på 61 400 fødsler i 2010 (Statistisk sentralbyrå).

Blant spedbarnsmødre med alvorlig psykisk lidelse varierer både kapasitet til å være omsorgsperson og livssituasjon. Hos enkelte kvinner er evnen til å fungere i dagliglivet betydelig begrenset, og lidelsen kan kreve gjentatte sykehusinnleggelser. Kvinnens livssituasjon kan i tillegg være preget av belastninger som vanskelige sosioøkonomiske forhold, manglende eller lite støttende nettverk, aleneomsorg for barnet eller en partner som også har psykisk lidelse – alle utgjør en risiko for å svekke funksjonsevne og omsorgskapasitet (Mowbray, Oyserman, Zemencuk & Ross, 1995). Det er en realitet at hos noen av kvinnene er omsorgskapasiteten for svak til å imøtekomme et barns behov for trygghet og omsorg.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Schizofreni – hva viser strukturell MR? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Ill.foto: digi_guru, iStockphoto
Kan man bruke MR-bilder til å skille mellom friske og syke? Ill.foto: digi_guru, iStockphoto

BAKGRUNN Schizofreni er en alvorlig psykisk sykdom som rammer flere av hjernens funksjoner. MR-teknikken har muliggjort in vivo-studier av hjerneanatomi hos pasienter med schizofreni med mål om å forstå mer av sykdommen.

KUNNSKAPSGRUNNLAG Artikkelen bygger på et søk i PubMed på «schizophrenia MRI» samt egen forskning og erfaring. Vi inkluderte studier som omhandler strukturell MR, var utført på mennesker, skrevet på engelsk. Her presenterer vi et utvalg som vi mener er representativt for feltet.

RESULTATER Ved schizofreni ses mindre totalt hjernevolum og større ventrikler. Spesifikke subkortikale regioner er affisert, med volumreduksjon i hippocampus og thalamus, og volumøkning i globus pallidus. I cortex ses endrede foldingsmønstre samt redusert kortikalt volum og tykkelse, mest uttalt i frontal- og temporallappen. Funnene er på gruppenivå – det er stor grad av overlapp mellom syke og friske, og effektstørrelsene er moderate til små. Flere av forandringene er til stede ved sykdomsdebut, noe som støtter at schizofreni kan være forårsaket av en forstyrrelse i nevroutviklingen. Det er rapportert anatomiske endringer over tid, men det er usikkert hva endringene representerer.

FORTOLKNING Forskningslitteraturen viser at schizofreni har nevroanatomiske korrelater som kan ses på gruppenivå ved å studere MR-bilder. Bruk av strukturell MR kan per i dag ikke benyttes til å identifisere schizofreni på individnivå.

Les mer her: Schizofreni – hva viser strukturell MR?

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Autisme, AD/HD, epilepsi og cerebral parese hos norske barn (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Ill.foto: NWphotoguy, iStockphoto
Det er en betydelig sykdomsbyrde blant norske barn, viser en ny kartlegging. Ill.foto: NWphotoguy, iStockphoto

Forekomsten av autismespekterforstyrrelser, AD/HD, epilepsi og cerebral parese hos norske barn er nå kartlagt.

Utviklingsforstyrrelser og nevrologiske lidelser er vesentlige årsaker til sykelighet og nedsatt funksjonsevne hos barn. Autismespekterforstyrrelser, AD/HD, epilepsi og cerebral parese er blant de vanligste årsakene til forsinket utvikling hos barn i Norge.

Etter at Norsk pasientregister (NPR) ble omgjort til et personentydig helseregister i 2008, er det mulig å kartlegge forekomsten av slike tilstander på landsbasis. Forskere ved Folkehelseinstituttet har i samarbeid med dette registeret beregnet forekomsten av autismespekterforstyrrelser, AD/HD, epilepsi og cerebral parese hos barn i alderen 0 – 11 år. Beregningene var basert på NPR-data fra perioden 2008 – 10. Estimert kumulativ insidens av de fire tilstandene steg med økende alder, og hos 11-åringer var den 0,7 % for autismespekterforstyrrelser, 2,9 % for AD/HD, 0,9 % for epilepsi og 0,3 % for cerebral parese. Totalt var 4,3 % av 11-åringene registrert med én eller flere av disse tilstandene. Alle tilstandene var hyppigere hos gutter enn hos jenter, med en gutt-jente-ratio på henholdsvis 4,3, 2,9, 1,2 og 1,3.

– En valideringsstudie av barn med autismespekterforstyrrelser indikerer at validiteten av autismediagnosene var høy for autismespekteret som helhet, sier Pål Surén. Av de undersøkte barna med autismediagnoser fra den norske spesialisthelsetjenesten (n = 32) ble nesten alle vurdert til å tilfredsstille DSM-IV-kriteriene for autismespekterforstyrrelser. Valideringen pågår fortsatt, og antall undersøkte barn vil dermed bli høyere på sikt.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Bokanmeldelse: Oversiktlig om schizofreni (Tidsskrift for Den norske legeforening)

schizofreni
Jeffrey A. Lieberman & Robin M. Murray (red.):
Comprehensive care of schizophrenia
A textbook of clinical management

Av T K Larsen

Dersom du er på jakt etter internasjonalt oppdaterte fagbøker om schizofreni og psykose, er dilemmaet at du enten må skaffe deg metaverk av typen Kaplan and Sadock’s comprehensive textbook til en pris av ca. 2000 norske kroner eller ta til takke med mer eller mindre kvalitetssikrede nettløsninger. Denne boken er i et mindre format og til en mer overkommelig pris.

Den er redigert av to internasjonale kapasiteter som i en mannsalder har stått for, og fulgt med på, mye god klinisk forskning. Mine forventninger var derfor i utgangspunktet gode.

De 19 kapitlene har ulike forfattere. Alle store emner, som forløp, behandling og rusproblemer, er diskutert i egne kapitler. Det er også funnet plass for å diskutere tidlig oppdagelse av psykose, schizofreni hos barn og unge og voldelig atferd ved psykose.

Språket er jevnt over godt, selv om boken preges av å ha ulike forfattere. Jeg vil fremheve kapitlet om kognitiv behandling som særlig velskrevet og interessant. Philippa Garety, som er professor ved Kings College i London, og emnet hun presenterer, er en ny giv innen psykosebehandlingen. Også kapitlet om patobiologi er interessant lesning i en tid hvor vi fortsatt diskuterer om det finnes hjerneorganiske forandringer ved schizofreni – det er ingen tvil om at man ofte har et organisk substrat til de mest alvorlige psykosene. Begreper som hypofrontalitet og ineffektiv funksjon i prefrontal cortex bekreftes av nyere hjerneundersøkelser.

Kapitlet om behandlingsresistente psykoser, som utgjør 10 – 15 % av de nysyke, er tankevekkende. I Norge har vi ca. 15 nye tilfeller per 100 000 per år, og 1 – 2 av disse vil ofte kreve lang behandling med ressurskrevende rammer. Har vi gitt etter for politisk press og gått med på å definere vekk de sykeste av de syke? Hvor er langtidsplassene med sterke nok rammer til å yte god behandling i disse tider med desentralisert behandling og DPS-er som ofte mangler fagfolk?

Les hele anmeldelsen her

0

Bokanmeldelse: Praktisk lærebok i psykiatri (Tidsskrift for Den norske legeforening)

psykiatri
Alv A. Dahl & Trond F. Aarre (red.):
Praktisk psykiatri

Av Ø Sørbye

Denne læreboken er beregnet på medisinstudenter, leger og andre faggrupper i primærhelsetjenesten etter at samhandlingsreformen trådte i kraft i Norge. Da ble primærhelsetjenestens ansvar for psykiatriske tilstander mye større.

Redaktørene innleder med et kapittel om definisjon av faget og innføring i organisering, klassifikasjon og epidemiologi. Kapitlet om forståelsesmodeller omhandler nevrobiologisk, psykodynamisk, læringsteoretisk, kognitiv og sosial modell og samvirket mellom disse modellene for å forstå helheten. I to kapitler, om å være psykiatrisk pasient og å være pårørende til psykisk syke, legger forfatterne vekt på den subjektive opplevelsen av pasient- og pårørenderollen.

Etter et kapittel om den psykiatriske undersøkelsen følger 14 kapitler om tilstandsbilder, mens de siste kapitlene omhandler behandlingsformer, rettspsykiatri, psykiatri i allmennpraksis og brukermedvirkning.

Kapitlene er oversiktlig utformet med illustrerende kasuistikker i blå tekstbokser. Hvert kapittel har ca. 20 referanser, mange fra de senere årene.

Forfatterne har høy kompetanse på sitt område. Redaktørene har prøvd å få enhetlige kapitler, men har ivaretatt forfatternes preferanser. Dette har medført en del selvmotsigelser, for eksempel skrives det i kapitlet om spiseforstyrrelser at familiearbeid hovedsakelig er viktig fordi spiseforstyrrelsen påvirker familiemedlemmer sterkt. I kapittel 20, Psykoterapi med fokus på allmennpraksis, omtales «familieterapi (–) bedre enn behandling som ikke omfatter familien ved schizofreni, alkohol- og stoffmisbruk, anorexia nervosa, demens og hos deprimerte kvinner i problemfylte ekteskap. Familieterapi er bedre enn ingen behandling ved alle disse lidelsene samt ved fedme. Sikre skadevirkninger av familieterapi er ikke dokumentert».

Redaktørene har oppfylt sitt mål om en psykiatribok med vekt på primærhelsetjenesten. Oppdatert kunnskap om behandlingsprinsipper kan inspirere leserne til å ta ansvar for pasienten lenger, før de henviser til spesialisthelsetjenesten.

Les hele anmeldelsen her

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑