PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Er det samsvar mellom hva psykologien er og hva den gjør? Jeg ønsker i denne artikkelen å (gjen)reise en debatt om psykologiens grunnlagsproblemer, og vise at dens historiske røtter griper inn i vår tid.

Det sies ofte som unnskyldning for manglende vitenskapelige sannheter at psykologi er en ung vitenskap. Desto mer bemerkelsesverdig er det at som profesjon har faget hatt en formidabel vekst og utbredelse i vestlige land, særlig i de siste tiårene. Er profesjonaliseringen en følge av at psykologi som vitenskap likevel har oppnådd et modenhetsnivå som gir vitenskapelig «garanti» for praksis?

Vi vil helst tro at psykologien kom før psykologene, og at moderne profesjoner har vokst på vitenskapens grunn. Kan det være omvendt, at det er anvendelse og profesjonalisering som har «skapt» psykologien? Og hva slags forhold bør det være mellom psykologi som vitenskap (akademia) og psykologi som profesjon? Som vitenskap er man forpliktet kun på dette: å søke sannheten. En profesjon vil primært hegne om at den er nyttig. Psykologforeningen er satt til å passe på psykologene, men hvem passer på psykologien? I takt med psykologiens ekspansjon og utbredelse har kritikken vært økende. Mens man internt i faget alltid har hatt kunnskapsdebatter, er det påfallende at mye av kritikken mot psykologiens samfunnsmessige rolle har kommet utenfra (f. eks. Cushman, 1995; Furedi, 2004; Hillman & Ventura, 1994; Jacoby 1977/1975; Laschs, 1979; Nolan, 1998; Polsky, 1993; Rieff, 1987/1965; Sennet,1986/1977), og ifølge Prilleltensky (1989, 2001) fått liten oppmerksomhet i psykologien selv. En analyse av Tidsskriftet for perioden 1974–2007 underbygger dette når det gjelder norsk psykologi (Bruland, 2008). Hvordan kan det forstås?

Les mer her: Sjelens ingeniørkunst. Om psykologien og psykologenes selvforståelse

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Vi gir her en idéhistorisk påminnelse om den kritiske tekningens sentrale plass helt tilbake til den vitenskapelige revolusjonen og fram til i dag. Den kritiske holdningen er fundamental for all vitenskap. «Kritisk psykologi» bør derfor være en tautologi.

Det greske ordet «krinein» står for «å skille », «å dømme», «å avgjøre», det vil si for evnen til utprøving og vurdering av påstander med det siktemål å unngå feil. Det er en alminnelig oppfatning at all vitenskapelig tenkning har sin erkjennelsesteoretiske begrunnelse i en kritisk, prøvende tilnærming til holdbarheten av påstander. All ny kunnskap er kritikk av tidligere kunnskap. Dette innebærer at en vitenskap som ikke kan sette begrepet «kritisk» foran sitt innhold, fra fysikk til psykologi og litteraturvitenskap, heller ikke kan begrunne sin plass i det vitenskapelige fellesskapet.

Begrepet «kritisk psykologi» dukket angivelig opp for første gang på Freie Universität i Berlin på 1960-tallet (Tolman, 1994). Fra 1990-tallet av etablerte kritisk psykologi seg som en egen underdisiplin av psykologien i de fleste deler av verden (se f.eks. Fox, Prilleltensky & Austin, 2009). Kritiske psykologer deler gjerne en interesse for de sosiopolitiske og etiske implikasjonene av psykologisk teori og praksis, framfor å samles rundt ett felles epistemologisk program (Dafermos & Marvakis, 2006).

Hvordan skal vi tolke utbredelsen av kritisk psykologi, gitt argumentasjonen over? Den moderne psykologien bør i utgangspunktet ikke trenge en underdisiplin som kritisk psykologi. Når denne retningen likevel har dukket opp i de senere tiårene, blir et vesentlig spørsmål å få avklart om mainstream psykologi i dag er kritisk nok til sitt eget kunnskapsgrunnlag. Og videre om psykologi dermed er et fag midt i en erkjennelsesmessig krise. Rekkevidden av disse krevende spørsmålene overskrider imidlertid denne artikkelens langt mer nøkterne agenda. Formålet vårt med artikkelen er å gi en innføring i noen sentrale modernistiske filosofiske eksponenter for kritisk tenkning som har utøvd stor påvirkning på den moderne psykologien. Artikkelen kan leses som en idéhistorisk påminnelse om at all vitenskapelig tenkning er iboende kritisk. Så får leseren selv avgjøre om han eller hun får en fornemmelse av at noe har gått tapt på veien fram til psykologi som en uavhengig moderne, vitenskap.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.