Du kan velge aktiviteter som passer for din aldersgruppe.
Friskus.com viser frem fritidsaktiviteter og arrangementer i din kommune som det går an å delta på. Nettstedet er beregnet på både barn, unge, voksne og seniorer. SINTEF, NAV og Husbanken er blant de som står bak.
På ehelsekonferansen i år fikk Siri Nedkvitne ehelseprisen for etableringen og driften av nettstedet http://www.friskus.com. Nettstedet skal gjør det lettere å inkludere menneske i aktiviteter, bringe dem sammen og bygge fellesskap.
I begrunnelsen for tildelingen heter det: «Gjennom Friskus.com har Nedkvitne lagt til rette for at barn og unge får muligheten til å delta i meningsfulle aktiviteter uavhengig av familieøkonomi, at eldre kan motvirke ensomhet og sosial isolasjon, og at frivillige enkelt kan finne måter å bidra på i lokalsamfunnet».
På www.friskus.com kan du finne små og store arrangementer i din kommune. La oss si at du bor i Stavanger og ønsker å se hva du kan være med på i morgen. Ved å søke på Stavanger, får du opp forslag om https://stavanger.friskus.com
Tilbudene gjelder barn, unge, voksne og seniorer, og du kan enkelt filtrere deg frem til den gruppen du selv tilhører.
Den tekniske plattformen til Friskus.com gir kommuner, organisasjoner og enkeltpersoner en enkel løsning for å mobilisere ressurser og engasjement på en effektiv måte, og er et strålende eksempel på moderne folkehelsearbeid, ifølge Dataforeningen.
Friskus er sponset av et stort antall private og offentlige organisasjoner, også kommuner.
NAV har gjort det enklere å finne riktig søknadsskjema. Ill. foto: Colourbox.
NAV har en stor samling godt ordnede skjemaer og søknader. På Helsebiblioteket finner du en mindre, men sentral samling.
NB: Skjemasamlingen på Helsebiblioteket er under utbygging. Er det skjemaer
du bruker i arbeidet som ikke er med på listene? Send oss beskjed på redaksjonen@helsebiblioteket.no.
Skjemaene for samarbeidspartner er ganske varierte, mens skjemaene for leger og andre behandlere teller 18 skjemaer (i april 2025). Her finner du blant annet søknad om arbeidsavklaringspenger, grunnstønad, hjelpestønad, innsyn, omsorgspenger, uføretrygd, yrkesskade, hjelpemidler, legeerklæring og spesialisterklæring.
Skjemaer hos Helsebiblioteket
På Helsebibliotekets skjemaside finner du først og fremst lenker til skjemaer som ligger på andre nettsteder. Her finner du for eksempel:
Bruker du skjemaer som mangler i denne oversikten? Vi gjentar: Dersom du vet om nyttige skjemaer som mangler hos oss, si gjerne fra til redaksjonen@helsebiblioteket.no.
Barn forbinder hjelpetjenestene først og fremst med nødetater som brann, politi og ambulanse. Ill. foto: Colourbox.
Barns kjennskap til og erfaringer med forskjellige hjelpetjenester er begrenset. Det gjelder både fysiske tjenester, hjelpetelefoner og digitale tilbud, viser en intervjustudie fra Folkehelseinstituttet. Det er første gang en slik intervjustudie gjøres med barn i alderen 9-12 år.
Det er viktig å lytte til barn og unges egne stemmer både når nye hjelpetjenester skal utformes, eller allerede eksisterende hjelpetjenester skal styrkes. Barn er forskjellige og har ulike behov og ønsker, men mange har begrenset kjennskap til dagens hjelpetjenester. Dette kommer fram i en intervjustudie gjennomført høsten 2024.
Kort oppsummert:
Over 90 barn i alderen 9-12 år, og 20 ungdommer med varierende erfaringer med hjelpetjenester, ble intervjuet som en del av studien.
Funnene avslørte at mange barn vet lite om tilgjengelige hjelpetjenester, og ofte forbinder disse med nødetater som brann, politi og ambulanse.
En hjelpetjeneste for barn bør tilby flere kontaktformer, både digitale og fysiske, og barna bør kunne velge kontaktform, kommunikasjonsmåte, og hvem de kommuniserer med.
Barna uttrykte også at anonymitet var viktig, selv om begrunnelsen for dette varierte.
Få barn med innvandrerbakgrunn, barn med samisk bakgrunn eller barn med spesielle utfordringer med i studien.
Forskerne konkluderte med at det er nødvendig å øke tilgjengeligheten til fysiske hjelpetjenester, utvikle digitale hjelpetjenester, og gjøre disse tjenestene kjente for både barn og voksne i barnets omgivelser.
Red. anm: Barnevernvakta, RUStelefonen og Snakk om mobbing var blant hjelpetelefonene som ble identifisert i en tidligere rapport. Se den fullstendige listen på side 26 – 28 i kartleggingen som ble gjort.
Barn som er ett år eldre ved skolestart får i gjennomsnitt høyere resultater på nasjonale prøver. Ill. foto: Colourbox.
En ny studie fra FHI viser at barn som er blant de eldste når de starter på skolen har betydelige lavere sannsynlighet for å få en ADHD-diagnose sammenlignet med de yngste.
Studien er publisert i tidsskriftet European Sociological Review:
Boken stiller spørsmål ved hvordan samfunnet og helsevesenet håndterer barns psykiske utfordringer.
Psykiater og spesialist i allmennmedisin, Amir David Arden, har lest og anmeldt «Diagnosefellen. Om sykeliggjøring av norske barn», skrevet av barne- og ungdomspsykiater Henriette Kirkaune Sandven. Arden synes boken er et viktig innlegg i debatten, men synes boken mangler tilstrekkelig nyansering.
Amir David Arden
Henriette Kirkaune Sandven, en erfaren barne- og ungdomspsykiater, skaper med Diagnosefellen en provoserende og tankevekkende bok om den økende tendensen til å diagnostisere norske barn med psykiske lidelser. Gjennom en blanding av faglig innsikt, personlige erfaringer og konkrete pasienthistorier utfordrer hun leseren til å stille spørsmål ved hvordan samfunnet og helsevesenet håndterer barns psykiske utfordringer.
Hva handler boken om?
Boken tar for seg den eksplosive økningen i psykiatriske diagnoser blant barn, spesielt ADHD og autismespekterforstyrrelser. Sandven argumenterer for at vi har skapt et «diagnosesamfunn» der normale barndomsutfordringer medikaliseres, og hvor kulturelle, sosiale og systemiske faktorer overses. Hun peker på hvordan retningslinjer for diagnoser har blitt myknet opp, legemiddelindustrien promoterer medisinering, og skole- og prestasjonspress skaper unødvendig stress. Gjennom case-studier som Fredrik, Karoline og Sondre viser hun hvordan ressurssterke familier ofte får raskere hjelp, mens de mest sårbare faller mellom stolene.
Styrker: Engasjerende og faglig fundert
Sandven skriver med autoritet som både mor og fagperson. Hun balanserer fagterminologi med hverdagslige eksempler, noe som gjør boken tilgjengelig for et bredt publikum. Hendelser fra egen praksis, som gutten med hallusinasjoner fra en annen kultur, underbygger poengene om hvordan vestlige diagnosemanualer kan gi feiltolkning av normale variasjoner. Statistikk fra WHO og norske rapporter gir troverdighet, og hennes kritikk av manglende biologiske markører for ADHD er spesielt overbevisende.
Svakheter: Ensidig og komplisert
Boken har en tydelig agenda: Å avsløre overdiagnostiseringens farer. Men denne ensidigheten kan underminere nyanseringen. Selv om Sandven anerkjenner at noen barn trenger diagnoser, presenteres motargumenter kun kort. Lesere uten forkunnskap kan også bli overveldet av mengden av case-studier og faglige begreper. Dessuten mangler det noen ganger oppdatert forskning – for eksempel diskuteres ikke nyere studier om nevrodiversitet eller positive sider ved diagnoser. Videre kunne boken ha belyst historiene til de som ikke fikk en diagnose i barndommen. Disse pasientenes erfaringer, som ofte innebærer år med uforståtte utfordringer og manglende støtte, kunne ha gitt en enda rikere kontekst til debatten og kompleksiteten om psykiske diagnoser. Deres historier ville illustrert de komplekse følgevirkningene av å vokse opp uten nødvendig hjelp og forståelse, og vist hvorfor en balansert tilnærming til diagnoser er kritisk.
