Oppslagsverkenes Recent updates og What’s new gjør det mulig å følge med, selv om du har kort tid til rådighet. Illfoto: Colourbox.
Oppslagsverkene BMJ Best Practice og UpToDate har egne kapitler for nye behandlinger, både innen psykisk helse og på andre områder. Innholdet har vært grundig vurdert før det publiseres.
BMJ Best Practice
I Best Practice finner du et generelt kapittel som heter Recent updates. Der publiseres de siste oppdateringene. Ser du øverst på denne siden finner du Important updates og Updates by specialty. På hver enkelt diagnose, for eksempel Depresjon hos voksne, finnes det alltid et avsnitt som heter Emerging. Der finner du behandlinger som er under utvikling.
BMJ Best Practice er fritt tilgjengelig for alle med norsk IP-adresse, uten noen form for innlogging. Det er Helsebiblioteket som har kjøpt denne tilgangen.
UptoDate
I UpToDate finnes tjenesten What’s new. Her finner du både What’s new in psychiatry og What’s new in sleep medicine. Hvis du synes det blir mange oppdateringer, kan du velge å lese kun de med størst betydning for praksis: Practice changing updates.
Etter at du er registrert har du fri tilgang til UpToDate i tre måneder av gangen, fra hvor som helst i verden. Det er Helsebiblioteket som har kjøpt denne tilgangen.
Spiseforstyrrelser rammer mange unge kvinner. Ill.foto: Mostphotos.
Det fins flere fritt tilgjengelige skåringsverktøy på norsk til bruk i utredning og behandling av spiseforstyrrelser. Helsebiblioteket har samlet testene for spiseforstyrrelser her.
Mange mennesker kan ha vansker med å erkjenne et problematisk forhold til kropp og vekt, og skåringsverktøy kan være viktige i diagnostikken.
Helsebiblioteket har samlet fritt tilgjengelige, norskspråklige skåringsverktøy, eller tester, for alle områder innen psykisk helse, på ett sted. Du kan fritt bruke og skrive ut alle skåringsverktøyene Helsebiblioteket har samlet.
I samlingen finner du blant annet følgende – alle på tross av sine engelskspråklige navn i norsk oversettelse:
BCQ – Spørreskjema for kroppssjekking
BSQ-14 Body Shape Questionnaire (short form)
CIA – Clinical Impairment Assessment Questionnaire (3.0)
ChEDE – The Eating Disorder Examination (12.0D/C.3) – Barneversjonen
Vanedannende legemidler oppleves til tider som krevende for mange leger. Ill.foto: Colourbox.
Veilederen skal bidra til trygg og effektiv behandling med vanedannende legemidler og gjennom dette forebygge at pasienter utvikler legemiddelavhengighet.
Veilederen erstatter følgende veiledere: nasjonal faglig veileder for vanedannende legemidler – rekvirering og faglig forsvarlighet og nasjonal faglig veileder for bruk av opioider ved langvarige ikke-kreftrelaterte smerter.
Krevende for leger
Ordinering og rekvirering av vanedannende legemidler oppleves til tider som krevende for mange leger. Brukt som anbefalt er disse legemidlene trygge og effektive. Ved jevnlig bruk over tid, kan det føre til manglende effekt på grunn av toleranseutvikling og legemiddelavhengighet.
– Vanedannende legemidler kan ved feil bruk få alvorlige konsekvenser for den enkelte pasient, dens nære relasjoner og samfunnet for øvrig. Legene har et stort ansvar for å gjøre gode medisinsk faglige vurderinger i møte med pasientenes behov. Den nye veilederen kan forhåpentligvis gjøre vurderingene enklere for legene, sier assisterende divisjonsdirektør kvalitet og forløp, Morten Græsli.
Vurdering av depresjon er en rutineoppgave i klinisk psykologisk arbeid. Ill.foto: Colourbox.
Strukturerte kartleggingsverktøy som PHQ‑9 kan inngå som del av en helhetlig diagnostisk vurdering av depresjon.
Av Tomas Formo Langkaas, Even Rognan og Sverre U. Johnson
Helsemyndighetene anbefaler strukturert kartlegging av depresjon. PHQ-9 er et alternativ som er enkelt å ta i bruk. Depresjon er en av de vanligste psykiske lidelsene (World Health Organization, 2017). Vurdering av depresjon er følgelig en rutineoppgave i klinisk psykologisk arbeid i Norge, også fordi depresjon er en relevant risikofaktor å kartlegge ved vurdering av selvmordsrisiko (Helsedirektoratet, 2008). Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten (Helsedirektoratet, 2009) anbefaler bruk av strukturerte kartleggingsverktøy ved vurdering av depresjon. I klinisk praksis er det i hovedsak tre aktuelle bruksområder for slike verktøy: (1) som forhåndskartlegging (screening) for å identifisere pasienter med mulig udiagnostisert depresjon, (2) for strukturert kartlegging av symptomkriterier ved diagnostisk vurdering av depresjon og (3) som kvantitativt mål på grad av depresjonssymptomer i vurdering av behandlingsutvikling. Et aktuelt alternativ i arbeidet med alle disse tre områdene er PHQ‑9[1] (Kroenke, Spitzer & Williams, 2001).
For praktisk bruk gir den offisielle instruksjonsmanualen til PHQ-9 (Pfizer, u.å.) begrenset informasjon. Manualen beskriver hvordan svarene på PHQ‑9 kan summeres og hvordan resultatene kan sammenliknes med kliniske grenseverdier for å sannsynliggjøre mulig depresjon. I tillegg beskriver manualen en diagnostisk algoritme for å sammenholde svarene med diagnostiske kriterier for depresjon i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (4th ed.; DSM–IV; American Psychiatric Association, 1994). Så langt vi kjenner til, finnes det ikke noen eksisterende norsk instruksjonsmanual eller manualer som tar for seg praktisk bruk av PHQ‑9 utover det som allerede beskrives i den offisielle instruksjonsmanualen.
Med utgangspunkt i egen praktisk erfaring med utredning og behandling av depresjon i spesialisthelsetjenesten for voksne og vår egen bakgrunnskunnskap om forskning og praksis, sammenfatter vi her relevant praktisk informasjon som ikke står i den offisielle instruksjonsmanualen for PHQ‑9, og som er tilpasset norske forhold. Vi beskriver hvordan strukturerte kartleggingsverktøy som PHQ‑9 kan inngå som del av en helhetlig diagnostisk vurdering av depresjon; vi presenterer en diagnostisk algoritme tilpasset International Classification of Diseases, 10th Revision (ICD‑10; World Health Organization, 1992), som er gjeldende diagnosesystem i Norge; vi viser hvordan PHQ-9 kan anvendes som tilbakemeldingsverktøy med bruk av klinisk signifikans (Jacobson & Truax, 1991), og vi viser hvordan resultater på PHQ‑9 også kan tolkes ved ufullstendig besvarte skjemaer. Avslutningsvis drøfter vi sentrale begrensninger ved bruk av strukturerte kartleggingsverktøy i vurdering av depresjon.
Merk: Saker fra Psykologtidsskriftet kommer i PsykNytt etter at sperrefristen for artiklene er opphevet. Det betyr at det er gått minst seks måneder siden de ble publisert.
Musikkterapi er anbefalt i nasjonale retningslinjer for psykose og rus. Ill.foto: Colourbox.
Flere studier viser at musikkterapi gir gode resultater ved alvorlige psykiske lidelser og ved ruslidelser. Spesielt god effekt ser man ved psykose og depresjon. Pasientene rapporterer om både bedre livsmestring og sykdomsmestring.
Av Marte Frimand
Ola Mo jobber som musikkterapeut i FACT-teamet i Gjøvik. Av 42 pasienter i teamet, har 21 fått tilbud om musikkterapi. I dag følger Mo opp 12 pasienter, 7 på ukentlig basis.
– Jeg er fullt integrert i teamet og jobber ambulant. Jeg lesser opp piano, bass og gitar i bilen. Så tar jeg med meg iPad og mobiltelefon, og drar ut og møter folk hjemme, sier Mo, og forteller at så mye som 82 prosent av møteavtalene blir gjennomført.
Musikkterapi er anbefalt i nasjonale retningslinjer for psykose og rus, og skal brukes i tillegg til standard behandling. Studier viser at man må ha over 16-20 timer for at musikkterapi skal ha stor effekt. Det finnes rundt 500 musikkterapeuter i Norge i dag. Musikkterapi er en femårig profesjonsutdanning på universitetsnivå.
-Det beste jeg kunne gjøre, var å være til stede som terapeut i rommet her og nå – kun være instrumentet, ikke systemet rundt meg, skriver forfatteren. Ill.foto: Colourbox.
Gradvis mister vi kontrollen: Systemets standardiseringer invaderer våre tanker og teknikker og styrer terapien.
Av Akiah A. Ottesen
Her om dagen hadde jeg en fin morgen. Det var kaldt, og ettersom det var klart vær, kunne jeg ta på meg en fin kåpe. Jeg pakket veska og dro ut i verden på vei til en arbeidsdag full av pasientavtaler. Det var ikke før jeg var fremme, at lystigheten plutselig forsvant. Jeg hadde ikke koden til kontoret. Derfor stod jeg på gata og fomlet da dagens første klient kom gående. Vi måtte tulle litt med min klossethet mens jeg ringte vaktmester og gravde i veska, der jeg også oppdaget at jeg hadde glemt pc-en.
Da vi endelig kom inn og fikk satt oss, var jeg ukonsentrert. Det var ikke rart. Jeg var uforberedt, og visste at jeg ikke fikk registrert noe hele dagen. Jeg ble forstyrret av tanken på at jeg ikke hadde oversikt over det som skulle skje i terapirommet. Ikke visste jeg hva jeg hadde skrevet etter siste møte, eller om eventuelle planer pasienten og jeg hadde laget. Var det noe jeg skulle følge opp? Hvor var vi i pakkeforløpet? Var det planlagt en evaluering? Jeg fikk heller ikke registrert oppmøtet direkte etter timen, slik det er påkrevet. De ytre kravene til effektivitet forstyrret oppmerksomheten mot det viktige møtet som skjedde rett foran meg. Og klienten var trøtt og snakket om kjedelige ting.
Plutselig slo det meg at den frustrasjonen jeg kjente på, var helt lik den jeg har når jeg ser eller leser noe surrealistisk. Du vet den følelsen når dine kognitive kategoriseringsbehov tar helt overhånd, slik at den blir viktigere enn selve opplevelsen. Helt bevisst erkjente jeg at denne dagen ville bli helt annerledes enn vanlig. Det beste jeg kunne gjøre, var å være til stede som terapeut i rommet her og nå – kun være instrumentet, ikke systemet rundt meg.
Merk: Saker fra Psykologtidsskriftet kommer i PsykNytt etter at sperrefristen for artiklene er opphevet. Det betyr at det er gått minst seks måneder siden de ble publisert.
