Behandling av depresjon hos barn finner du i Pediatriveilederen. Ill.foto: diane39, iStockphoto
Helsebiblioteket samler retningslinjer innen psykisk helse, og har bygget opp en stor samling av retningslinjer for behandling av psykiske lidelser. Samlingen av retningslinjer innen stemningslidelser er nå oppdatert.
De fleste retningslinjene i samlingen er norske, men for psykisk helse er det også lagt inn lenker til utenlandske retningslinjer.
Du finner retningslinjene for depresjon og bipolar lidelse under psykisk helsesidene på Helsebiblioteket. Der er det både retningslinjer spesielt rettet mot dem som behandler barn, egne retningslinjer for bipolar lidelse og for depresjon. Sentrale dokumenter her er:
Bipolar-retningslinjen er fra 2012, og depresjonsretningslinjen er fra 2009. Det finnes nyere retningslinjer på engelsk, for eksempel ble det i Canada gjort en oppdatering av retningslinje for bipolar lidelse i 2013, og NICE oppdaterte sin retningslinje for bipolar lidelse i 2014.
Røykeavvenningsmiddelet vareniklin kan gi søvnforstyrrelser og unormale drømmer. Ill.foto: OSTILL, iStockphoto
Mistanker om alvorlige bivirkninger har heftet ved et middel som er vist å kunne være effektivt mot røyking. Nå frikjenner en ny studie langt på vei legemidlet.
Vareniklin er vist å være det mest effektive midlet for å oppnå i det minste kortvarig opphold i røykingen. På grunn av rapporter om bivirkninger har britiske og amerikanske myndigheter imidlertid utstedt advarsler mot bruk av medikamentet. Er det grunn til å advare?
En systematisk oversikt og meta-analyse publisert i BMJ 12. mars 2015 fant ingen økt selvmordsrisiko, risiko for selvmordsforsøk, depresjon eller død ved bruk av vareniklin, sammenliknet med placebo i kontrollerte, randomiserte forsøk. Vareniklin brukes som støttebehandling mot nikotinavhengighet.
De fant imidlertid at vareniklin var assosiert med en høyere risiko for søvnforstyrrelser som søvnløshet og uvanlige drømmer. Dette er kjente bivirkninger av vareniklin. Forskerne gikk gjennom 39 randomiserte, kontrollerte forsøk med over 10 000 deltakere.
Artikkelen blir regnet som svært relevant for praksis og svært nyhetsverdig av McMaster PLUS-nettverket. Dette nettverket, som består av rundt 2 000 klinikere innen medisin og helsefag, plukker ut innhold fra de 120 beste tidsskriftene i verden. Du kan abonnere gratis på nyhetsvarsler innen faget ditt ved å registrere deg. McMaster-universitetet står også bak Pyramidesøket, som Helsebiblioteket har kjøpt fri for alle med norsk IP-adresse.
Vareniklin (Champix) brukes til røykeavvenning hos voksne, ifølge Felleskatalogen.
Det er ikke alltid så enkelt å stumpe røyken. Ill.foto: winterling, iStockphoto.
Motiverende intervju fører trolig til at flere slutter å røyke enn om man tilbyr personer som røyker kortvarig rådgivning eller vanlig oppfølging. Det viser en ny systematisk oversikt fra Cochrane Library.
I systematiske oversikter forsøker man å samle all forskning som er gjort på en problemstilling. I denne systematiske oversikten har forfatterne samlet forskning om og vurdert effekt av motiverende intervju for personer som røyker. Motiverende intervju har som formål å øke bevissthet om motivasjon gjennom en strukturert samtale med en terapeut. Mange som røyker, har motstridende tanker og følelser om å slutte å røyke. Denne formen for intervju skal øke den indre motivasjon for å endre atferd som kan fremme bedre helse.
Noen av personene som røyker, fikk korte møter på inntil 10 minutter mens andre fikk lengre rådgivningsmøter med motiverende intervju i opptil én time. Antall møter varierte fra én til seks ganger. Resultatene for personene som fikk motiverende intervju, ble sammenliknet med resultatene for personer i en kontrollgruppe som fikk vanlig oppfølging («usual care») eller kortvarig rådgivning («brief advice»).
Samfunnets behov for å beskytte borgerne er viktig i utredningen. Ill.foto: Colourbox.
Tilregnelighetsutvalgets utredning (NOU 2014-10), om skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern har vært ute på høring, og fristen løp ut 10. april. Det er i skrivende stund (13.04) kommet over 40 høringssvar med merknader og 14 høringssvar uten merknader. Høringssvarene er åpent tilgjengelig på nett.
Tilregnelighetsutvalget, ledet av Georg Fredrik Rieber-Mohn, ble nedsatt etter 22. juli-rettssaken. Mandatet var å vurdere reglene om strafferettslig tilregnelighet, hvilken rolle psykiatrien bør ha i strafferettspleien, samt hvordan samfunnet bør beskytte seg mot utilregnelige personer som utgjør en fare for andres liv og helse. Utredningen, som fikk tittelen «Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern» ble overlevert til Justis- og beredskapsdepartementet 28.10.2014.
Utvalget anbefaler blant annet en regel basert på det såkalte medisinske prinsipp, men i en noe modifisert form. Det markeres at det er domstolenes oppgave å trekke opp utilregnelighetens grenser – ikke legenes. De sakkyndige skal ikke lenger uttale seg om eller konkludere med om lovbryteren var «psykotisk» i lovens forstand. Det alminnelige strafferettslige beviskravet – «enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode» – bør fortsatt anvendes fullt ut for spørsmålet om tilregnelighet.
Utvalget holder fast ved prinsippet om at det psykiske helsevernet i alminnelighet skal ha ansvaret for plassering og behandling av den særreaksjonsdømte. Overordnet rettesnor er at han er uten skyld, ikke kan klandres og ikke skal underkastes andre frihetsinnskrenkninger enn de som er strengt nødvendige for vern av andres liv, helse og frihet.
Lett trening kan være gunstig. Ill.foto: RonfromYork, iStockphoto
Pasienter som lider av kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) kan oppleve bedring og føle seg mindre utmattet ved å delta i treningsbehandling. Det er konklusjonen i en nylig oppdatert Cochrane-oversikt.
Et sted mellom 0,2 og 1 prosent nordmenn anslås å ha kronisk utmattelsessyndrom (CFS), også kalt Myalgisk encefalomyelitt (ME) avhengig av diagnosekriterier. Disse pasientene lider av langvarig anstrengelsesutløst utmattelse og andre symptomer som muskelsmerter, konsentrasjon og søvnproblemer. Symptomene kan føre til stor grad av funksjonstap og uførhet.
Den nye Cochrane-oversikten er en oppdatering av en oversikt fra 2004 som viste at treningsbehandling hadde lovende resultater hos voksne med CFS/ME. Siden den gang er det publisert flere studier som vurderer effekt og sikkerhet av trening som behandling for voksne med CFS/ME.
Positive effekter
– Treningsbehandling kan redusere utmattelse sammenliknet med standard oppfølging eller ingen behandling. Treningsbehandling kan også ha positiv effekt på fysisk funksjonsevne, søvn og selvrapportert helse. Nesten dobbelt så mange pasienter rapporterte om bedring etter treningsbehandling (40 av 100) sammenlignet med standard oppfølging (22 av 100), sier forsker og forfatter av Cochrane-oversikten Lillebeth Larun.
– Det er ikke god nok dokumentasjon for å konkludere om treningsbehandling påvirker smerte, livskvalitet, angst eller depresjon.
– Treningsbehandling forverrer ikke symptomene for pasienter med CFS/ME sett som en gruppe, og alvorlige bivirkninger var sjeldne i alle trenings- og sammenligningsgruppene.
Hvilke studier ble inkludert?
Forskerne sammenfattet resultatene fra åtte randomiserte kontrollerte studier som inkluderte til sammen 1518 voksne med CFS/ME. Fem studier ble utført i Storbritannia og de tre andre fra Australia, New Zealand og USA. Pasientene hadde vært syke mellom 2,3 og 7 år og de kunne ikke være sengeliggende eller i rullestol. I sju av studiene bestod behandlingen av aerobe treningsformer som å gå, svømme eller sykle. Én studie tok for seg anaerob trening, for eksempel tøyning eller styrkeøvelser. Treningsbehandlingen gikk over 12 til 26 uker, og begynte vanligvis med fem til 15 minutter per dag, ofte med gradvis økning over tid.
Hva skjer videre?
– Det bør forskes videre på hva slags treningsbehandling som gir best resultat for pasienter med CFS/ME, sier Larun. Hun legger til at selv om forskning viser at treningsbehandling kan ha positiv effekt, må opplegget tilpasses den enkelte pasient og hans eller hennes reaksjoner på behandlingsopplegget.
Psykiske lidelser kan ses både som naturvitenskapelige fenomener og som sosiokulturelle fenomener. Ill.foto: Istockphoto.
Sant-falskt-dikotomien er lite egnet for å forstå kompleksiteten til fenomener som psykiatriske diagnoser. Ian Hackings teori om mentale lidelsers sosiale dynamikk kan utstyre psykologer med et «tykkere» fortolkningsapparat.
Av Ole Jacob Madsen
Det er blitt sagt om psykologi at faget mer enn noen annen vitenskap rommer C. P. Snows (1959/2002) berømte skille mellom «de to kulturer», det vil si naturvitenskapene og humanvitenskapene (se f.eks. Ekeland, 2012). Kan det være slik at denne indre spenningen framprovoserer en polarisering hver gang spørsmål om ulike psykiatriske diagnosegruppers status dukker opp, slik at man motvillig blir stående fast i kategoriske oppfatninger om at de enten må korrespondere med sannheten eller er «falske epidemier» (se f.eks. Frances, 2013)? Filosofen Dominic Murphy (2001) hevder sågar at forsøkene på å forstå mentale lidelser fram til nå har bestått av to mønstergyldige, men gjensidig mistenksomme tilnærminger. Tilhengerne av den «medisinske modellen» forstår psykopatologi som rotfestet i avvikende tilstander i hjernen, og vitenskapene man gjerne ser til, er livsvitenskaper som nevrovitenskap, biokjemi og farmakologi. Sympatisørene av den «sosiokulturelle modellen» forstår mentale lidelser som sosialt konstruerte, og utslag av menneskers reaksjoner på sosiale belastninger. For å forklare mentale lidelser ser man her til menneskevitenskapene, der patologi gjerne blir forklart med kulturbestemte spenninger. Er det så mulig for disse to atskilte undersøkelsestradisjonene å nærme seg hverandre? Forsøket på en forsoning hva angår diagnoser, kan også tjene som en utprøving av om det er mulig for psykologiens «to kulturer» å oppnå tettere kunnskapsutvikling, slik blant andre psykologen Hanne Haavind (2009) ber om, eller om de i framtiden like gjerne kan skille lag.
Et fag som psykologi driver derfor i høyeste grad i ‘making up people’-bransjen
En mulighet kan være å dele de mentale lidelsene mellom seg, da det kan se ut som det er noen lidelser «den medisinske modellen» best kan forklare, som schizofreni, og noen lidelser «den sosiokulturelle modellen» best kan forklare, som spiseforstyrrelser (Murphy, 2001). Dette alternativet er imidlertid utilfredsstillende om man har håp om en endelig forsoning. Et mer ambisiøst utgangspunkt er derfor å forstå alle lidelser ut fra begge perspektivene slik at de utfyller hverandre. Dette alternativet er dessuten mer i tråd med mentale lidelsers kompleksitet, da man i de fleste tilfeller må forutsette både biologiske og sosiologiske aspekter, foruten det psykologiske, for å forstå deres fulle natur. Et slikt «forsoningsarbeid» tilbyr den kanadiske vitenskapsfilosofen Ian Hackings teori om mental lidelsers sosiale dynamikk, som jeg nå vil presentere og evaluere nytten av for vår forståelse av diagnostiske kategorier.
Boken inneholder mange gode forslag til behandling for hypokondri.
En av grunnene til at denne boken ble skrevet nå, er at diagnosen «hypochondriasis» i DSM-V er fjernet og erstattet med «illness anxiety disorder» (opptatthet av å ha eller å kunne få en alvorlig sykdom, med få eller ingen somatiske symptomer) og «somatic symptom disorder» (med minst ett plagsomt somatisk symptom).
Anmeldt av I Wilhelmsen
Den siste diagnosen vil omfatte hypokondri med fysiske plager, somatiseringslidelse og langvarige smertetilstander. Begge diagnosene krever minst seks måneders varighet, og de er plassert under hovedgruppen «Somatic symptoms and related disorders» og ikke under angstlidelsene. ICD-11 er ennå ikke kommet, så det gjenstår å se om hypokondridiagnosen vil bli beholdt der. Personlig håper jeg den beholdes og plasseres under angstlidelsene.
Bokens målgruppe er klinikere og forskere med interesse for pasienter med overdreven helseangst eller med fysiske plager som man ikke finner god somatisk forklaring på.
Denne boken gir konkrete, praktiske tips til behandlingen.
Dette er, som undertittelen sier, en praksismanual, en instruksjonsbok for behandling av tvangslidelse hos barn og unge.
Anmeldt av M Sandbu
Den henvender seg til alle som har ansvar for behandlingen av barn og unge med tvangslidelse. Forfatternes intensjon er å øke tilgjengeligheten av kognitiv adferdsterapi (KAT) med eksponering og responsprevensjon (ERP), som er en effektiv og godt dokumentert behandlingsform for denne lidelsen.
Manualen utgis samtidig med en mer teoretisk gjennomgang, Tvangstanker og tvangshandlinger hos barn og unge (Valderhaug og Ivarsson, 2014). Bøkene springer ut av NordLOTS-studien (Nordic longterm OCD treatment study). Bidragsyterne i manualen har vært aktive i studien, men uten at hver enkelts bidrag er markert.
