Kropp og sinn påvirker hverandre. Ill.foto: PamelaJoeMcFarlane, iStockphoto
Helsebiblioteket abonnerer på et stort antall psykofysiologi-tidsskrifter. Psykofysiologi er den grenen av psykologien som beskjeftiger seg med det fysiologiske grunnlaget for psykologiske prosesser.
Tidsskriftene utgis av forskjellige forlag, og abonnementene kan ha noe forskjellig grad av fullstendighet.
Enkelte tidsskrifter er det også noen måneders forsinkelse (embargo) på. Her er noen eksempler på tidsskrifter som Helsebiblioteket tilbyr løpende og uten forsinkelser:
Du må være innlogget på Helsebiblioteket eller gjenkjent på IP-adresse for å lese disse tidsskriftene. Er du på jobben, blir pcen din sannsynligvis gjenkjent på IP-adresse.
Retning angis av mange forskjellige dokumenter i helsevesenet, og det er lett å bli forvirret. Ill.foto: Runar Eggen
Behandlingslinjer kalles også pasientforløp eller behandlingsforløp. Retningslinjer og veiledere er ikke helt det samme, eller er de det? Her finner du forskjellen på dokumenttypene.
Av Runar Eggen og Anne Hilde Røsvik
Dokumenttypene har det til felles at de skal virke normerende. De gir anbefalinger – hva helsepersonell bør gjøre. Forskjellene mellom dem er ikke alltid så innlysende.
Hva er en veileder?
Veiledere omtaler og beskriver et fagområde på et generelt og overordnet nivå, mer generelt enn en retningslinje. Et eksempel er veileder til forskrift om individuell plan. En veileder kan inneholde én eller flere retningslinjer for håndtering av spesifikke sykdommer innen fagområdet. Nasjonale veiledere utarbeides av Helsedirektoratet.
Hva er en retningslinje?
Helsebiblioteket beskriver på sin definisjonsside retningslinjer som systematisk utviklede råd og anbefalinger utarbeidet for å støtte helsepersonell og pasienter i konkrete helserelaterte situasjoner. Retningslinjene gir anbefalinger knyttet til alle ledd i behandlingskjeden – forebygging, diagnostikk, behandling, oppfølging og kommunikasjon til pasient og pårørende. De beskriver også ofte hvilket arbeid som skal gjøres og av hvem.
En retningslinje er gjerne mer konkret og rettet mot klinisk praksis enn en veileder, men betegnelsene har blitt brukt om hverandre. Nasjonale retningslinjer utarbeides av Helsedirektoratet.
Hva er en prosedyre?
Prosedyrer er detaljerte beskrivelser av hvordan helsepersonell bør utføre klinisk avgrensede oppgaver, som for eksempel blodprøvetakning, hjerte-lungeredning, spirometrimåling, med mer. Prosedyrer kan være medisinskfaglige eller administrative. Prosedyrene bør lages på grunnlag av dokumenter som synliggjør kunnskapsgrunnlaget for prosedyren og valg som er gjort i utarbeidelsen av denne. Det bør være tydelig sammenheng mellom prosedyren og tilhørende dokumenter som prosedyren bygger på, for eksempel veiledere, retningslinjer, strategidokumenter der brukerønsker, politiske ønsker eller annet er beskrevet. Prosedyrer kan samles i metodebøker.
Hva er en behandlingsanbefaling?
Behandlingsanbefalinger er konkrete råd og anbefalinger om behandling. Ofte lages sammendrag av en retningslinje, der alle behandlingsanbefalingene er trukket ut, slik at retningslinjen blir mer kortfattet og brukervennlig.
Giftinformasjonen lager for eksempel behandlingsanbefalinger, ut fra sine grunnlagsdokumenter om forgiftninger. Disse omfatter diagnostikk, behandling og oppfølging, og ledsages av referanseliste. Dermed vil disse behandlingsanbefalingene ligge nær opp mot det som av andre betegnes som retningslinjer.
Legemiddelverket hadde tidligere noe de kalte terapianbefalinger som gjaldt legemidler, men denne betegnelsen brukes ikke lenger.
Hva er en behandlingslinje (helhetlig pasientforløp, behandlingsforløp)?
I norske Wikipedia blir behandlingslinje beskrevet som: et verktøy som brukes til å styre kvaliteten ihelsevesenet, inkludert standardisering av behandlings-, pleie- og omsorgsprosesser.
En behandlingslinje beskriver hvem som skal gjøre hva, til hvilken tid, med hvilket forventet resultat, for en bestemt pasientgruppe. De lengste behandlingslinjene handler om hele forløpet – og beskriver både primær- og spesialisthelsetjenestens oppgaver. Behandlingslinjer utarbeides som regel ved det enkelte foretak, men det fins også behandlingslinjer som gjelder på tvers av foretak.
Helhetlige pasientforløp er viktig for at samarbeidet i helsevesenet skal bli bedre, og for at kommunene skal ta et større ansvar i behandlingen av pasienter. Det har blitt arrangert læringsnettverk for å lage pasientforløp forskjellige steder i landet. Norsk Helsenett har en egen veileder for utarbeidelse av pasientforløp.
Sykehus og kommunehelsetjeneste har en tendens til å tenke forskjellig om pasientforløp. Mens pasientforløp i sykehus ofte er utviklet på bakgrunn av faglige retningslinjer for enkeltdiagnoser, er hovedmålet i kommunehelsetjenesten å ivareta pasientens samlede behov og funksjonsevne, og legge til rette for at pasienten skal greie seg selv på best mulig måte.
Hva er et pakkeforløp?
Begrepet pakkeforløp kommer fra Danmark. En beskrivelse av hva et pakkeforløp er, finner vi hos Region Hovedstadens Psykiatriske Hospital:
Et standard forløp for behandlingen av en bestemt sykdom
Undersøkelser og behandlinger er bestemt og beskrevet på forhånd
De enkelte delene av behandlingen er tilrettelagt etter faste forløpstider
Er utarbeidet av faglige eksperter innen sykdomsområdet
Kanskje det viktigste punktet i listen er faste forløpstider. Nettstedet Regjeringen.no beskriver pakkeforløp som en nasjonal standard for hvor lang tid de ulike elementene i et behandlingsforløp skal ta.
Formålet med å implementere pakkeforløp er å sikre et ensartet behandlingskvalitet og å skape et bedre og mer sammenhengende forløp av behandlingen for pasienten. Pakkeforløp innføres nå i Norge. De gjelder for hele landet.
Sammenfatning
Vi kan prøve å sette opp et hierarki av disse dokumenttypene:
Brukerne vil ha mer informasjon. Ill. foto: ClarkandCompany, iStockphoto
Seks av ti pasienter innen psykisk helsevern mener at de ikke har fått tilstrekkelig informasjon som sine psykiske plager eller diagnose.
Syv av ti pasienter med døgnopphold innen psykisk helsevern fikk ikke tilstrekkelig informasjon om de behandlingsmulighetene som finnes, mens tre av fire oppga at de ble tatt imot på en tilfredsstillende måte og har følt seg trygge i institusjonen.
Dette kommer frem gjennom en brukererfaringsundersøkelse som Kunnskapssenteret gjennomførte høsten 2014 blant døgnpasienter ved 77 enheter i 26 institusjoner innen psykisk helsevern. I alt 552 pasienter (svarprosent 77) ved offentlige og private institusjoner deltok i undersøkelsen, som også har resultert i 89 lokale rapporter.
Nå foreligger rapporten «Pasienters erfaringer med døgnopphold innen psykisk helsevern. Resultater etter en landsdekkende undersøkelse i 2014» som er laget på oppdrag fra Helsedirektoratet.
– Resultatene viser at institusjonene skårer høyt på noen områder, men pasientene peker også på flere forbedringsområder, sier forsker og prosjektleder Johanne Gran Kjøllesdal i Kunnskapssenteret.
Bifile kvinner har dårligere selvvurdert helse enn lesbiske og heterofile. Ill.foto: JoseGirarte, iStockphoto
Ifølge en ny rapport er biseksualitet fortsatt nærmest usynlig i samfunnet, og denne usynligheten skaper et stress som påvirker helsen negativt. Rapporten kommer fra Uni Research Helse.
Både forekomst og alvorlighetsgrad av psykiske plager er høyere blant bifile og lesbiske kvinner enn heterofile. Mest utsatt er bifile kvinner med lav inntekt eller kort utdanning.
Nær to av ti bifile kvinner og rundt én av ti lesbiske kvinner sier de har forsøkt å ta sitt eget liv. Blant heterofile kvinner er andelen rundt 5 prosent.
– Dette er et alvorlig funn, sier prosjektleder og professor Kirsti Malterud ved Allmennmedisinsk forskningsenhet i Uni Research Helse til uni.no.
Mangel på medisiner kan være en årsak til ECT brukes mye i fattige land. Ill.foto: jtyler, iStockphoto
I Afrika brukes elektrokonvulsiv terapi mest på unge menn med schizofreni, og ofte uten narkose. I Europa er det eldre kvinner med depresjon som får behandlingen.
Overlege Lindy Jarosch-von Schweder disputerte nylig ved NTNU med sin doktorgrad om bruk av elektrokonvulsiv terapi (ECT) i psykiatrien.
Hun har blant annet sett på bruk av ECT i verden, og fant store variasjoner mellom land og regioner. ECT er utbredt over hele verden, med langt over én million pasienter i året.
Helt ulike pasientgrupper
– De som får ECT i Afrika og Østen er oftest unge mennesker. Det er flere menn enn kvinner som får behandlingen, og de lider oftest av schizofreni, sier Jarosch-von Schweder, som er overlege ved Tiller DPS, St. Olavs Hospital.
Dette er en helt annen pasientgruppe enn i Norge og Europa.
– I Europa og USA er det dobbelt så mange kvinner som menn som får ECT. De fleste er over 65 år, og alvorlig depresjon er den lidelsen som oftest behandles, sier hun.
Å lære om angst, depresjon og motgang beskytter mot selvmordsforsøk, mener forskerne. Ill.foto: powerofforever, iStockphoto
Forskere fant færre selvmordsforsøk blant elever som har gjennomgått et interaktivt undervisningsopplegg om psykisk helse.
Et skoleopplegg for bevisstgjøring av egen psykisk helse hos tenåringer kan forebygge selvmord. Slik konkluderer en ny europeisk studie der mer enn 11.000 skoleelever fra ti land har deltatt.
Opplegget The Youth Aware of Mental Health Programme (YAM) er utviklet i forbindelse med studien. Det gjennomføres i løpet av fem skoletimer over fire uker, og omfatter blant annet rollespill, interaktive workshops og forelesninger i klasserommet. Hensikten er å lære elevene om angst og depresjon, samt hvordan takle stress, motgang og selvmordstanker, ifølge forskningsrapporten.
Nedgang på 50 prosent
– Den rapporterte nedgangen i forekomsten av selvmordsforsøk var mer enn 50 prosent med YAM, sammenlignet med kontrollgruppen. Denne effekten er høyere enn effektene som er notert ved andre vellykkede helsetiltak, for eksempel innen mobbing og bestemte skolebaserte tiltak som tar for seg røykeslutt, heter det i rapporten.
Studien konkluderer videre med at man i snitt kan forhindre ett selvmordsforsøk per 167 elever som deltar i opplegget.
Toleransevindu har nå blitt et nøkkelbegrep i traumepsykologien. Ill.foto: Tramper2, iStockphoto
Utviklingstraumer kan forstås som vedvarende eksponering for traumatisk stress kombinert med sviktende andre-regulering av affekt. For dem som arbeider med utviklingstraumatiserte barn og unge, tilfører modellen «toleransevinduet» både forståelse og handlingsrom.
I de senere årene har utviklings- og traumepsykologien beveget seg fra å være ganske adskilte til å bli høyst integrerte disipliner. En årsak til integreringen er den voksende dokumentasjonen av de store konsekvensene traumer ofte får når de skjer i omsorgsrelasjoner og i utviklingssensitive perioder av livet (Felitti et al., 1998; Briere, Kaltman og Green, 2008). En annen grunn er kunnskap fra nevrobiologisk forskning som viser hvordan omsorgserfaringer påvirker hjernens evne til å håndtere trusler og stressbelastninger senere (Ford, 2009; Cloitre et al., 2009).
Man kan si at utviklings- og traumepsykologien har «smeltet sammen» på et felles nevrobiologisk kunnskapsgrunnlag. Et produkt av sammensmeltingen er at begreper som regulering og toleransevinduet, som tidligere mest tilhørte utviklingspsykologien, nå har blitt nøkkelbegreper også i traumepsykologien. I denne artikkelen ønsker vi å vise hvordan reguleringsbegrepet gir mulighet en for ny definisjon og teoretisk forståelse av utviklingstraumer, og hvordan toleransevinduet kan brukes både som forståelsesmodell og som praktisk verktøy i støtten til utviklingstraumatiserte barn og unge.
Mange rusmisbrukere har utilfredsstillende kontakt med fastlegen. Ill.foto: Cimmerian, iStockphoto
BAKGRUNN I tidligere studier er det påvist mye somatisk sykdom blant rusmiddelmisbrukere. Ved vår ruspoliklinikk erfarer vi ofte at henvisningsskriv gir sparsomme opplysninger om somatiske sykdommer og at pasienter klager over mangelfull kontakt med fastlegen. Vi ønsket å undersøke disse problemene.
Av E Dalen J Holmen H M Nordahl
MATERIALE OG METODE Fra september 2009 til november 2012 ble 155 av 365 pasienter (42 %) ved ruspoliklinikken ved Sykehuset Levanger inkludert i studien. Somatiske sykdommer ble kartlagt etter ICPC ved hjelp av anamnese, klinisk undersøkelse, laboratorieprøver, gjennomgang av somatisk sykehusjournal og/eller fastlegeopplysninger. Somatiske helseopplysninger i henvisningsskriv, tilleggsopplysninger fra fastleger og pasientenes forhold til fastlegen ble kartlagt.
RESULTATER 119 menn og 36 kvinner med gjennomsnittsalder 41,7 år ble inkludert. Alkohol var det foretrukne rusmidlet for 110 pasienter. Vi fant i gjennomsnitt 4,2 sykdomsdiagnoser og 0,8 symptomdiagnoser per pasient. Tannsykdom ble funnet hos 69 pasienter, hypertensjon hos 56, allergier hos 45 og sykelig overvekt hos 37. Alvorligere sykdommer som kreft og leversvikt ble påvist. Ekkokardiografisk undersøkelse viste patologiske forhold hos 32 av 107 undersøkte. I 101 henvisninger manglet det opplysninger om somatisk helsetilstand. 60 leger besvarte brev med spørsmål om somatiske tilleggsopplysninger. 92 pasienter oppga at de hadde god eller akseptabel kontakt med fastlegen, 19 hadde dårlig kontakt og 19 ville ikke svare på spørsmålet. 15 pasienter hadde ingen kontakt med fastlegen og ti hadde nettopp skiftet fastlege.
FORTOLKNING Rusmiddelmisbrukerne i denne studien hadde flere somatiske diagnoser, og mange oppga at de hadde utilfredsstillende kontakt med fastlegen. Det er grunn til å stille spørsmålet om spesialisthelsetjenestens krav til forsvarlig helsetjeneste til pasientene ved ruspoliklinikken er oppfylt.
