Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

9. februar 2015

Nytt pasientforløp (behandlingslinje) for personlighetsforstyrrelser

Ill.foto: MarsBars, iStockphoto
Behandlingslinjer (pasientforløp) kan gi kortere behandlingstid for pasienter. Ill.foto: MarsBars, iStockphoto

Oslo universitetssykehus har nylig publisert et nytt pasientforløp for personlighetsforstyrrelser. Overlege Øyvind Urnes, som har vært leder for utviklingen av verktøyet, sier på sykehusets nettsider at pasientforløpet er utformet slik at det skal være nyttig utenfor OUS også.

Et pasientforløp er en «helhetlig og sammenhengende beskrivelse av pasientens kontakt med ulike deler av helsetjenesten i løpet av en sykdomsperiode». I Norge brukes uttrykkene «pasientforløp» og «behandlingslinje» som synonymer. Beskrivelsene er i dag elektroniske og noen ligger åpent på internett.

Personlighetsforstyrrelser regnes som vanskelige å behandle, og behovet for retningslinjer er derfor stort. Overlege Urnes sier på OUS sine nettsider at fram til det kommer egne retningslinjer, kan pasientforløpet brukes som et veiledende dokument for både fastleger, avtalespesialister og resten av spesialisthelsetjenesten, i tillegg til for pasienter og pårørende.

Helsedirektoratet skriver om pasientforløp og samhandlingsreformen at pasientene skal få helhetlige og koordinerte helse- og omsorgstjenester. Tjenestene skal sette seg klare mål, de skal evalueres og forbedres med vekt på sammenhengende pasientforløp.

Flere helseforetak har laget mange pasientforløp, og har samlesider for disse, slik Stavanger og Helse Midt-Norge har.

Helsebiblioteket forsøker å samle alle pasientforløp i en oversikt for hele landet, men samlingen er ikke fullstendig. Seniorrådgiver og sykepleier Laila Hov, som er ansvarlig for samlingen hos Helsebiblioteket, oppfordrer alle som vet om pasientforløp som mangler på Helsebibliotekets pasientforløp-sider, om å ta kontakt.

Aktuelle lenker:

Pasientforløp for personlighetsforstyrrelser hos OUS

Ferskt pasientforløp for personlighetsforstyrrelser i eHåndboken (artikkel hos OUS)

Pasientforløp for personlighetsforstyrrelser hos HF Stavanger

Helsebibliotekets sider for ferdige pasientforløp

Helsedirektoratet om pasientforløp og samhandlingsreformen

Les gratis: Helsebibliotekets tidsskrifter om legemidler ved psykiske lidelser

Bruken av avhengighetsskapende tabletter varierer.  Ill.foto: Deklofenak, iStockphoto
Hold deg oppdatert om psykofarmakologi med Helsebibliotekets tidsskrifter! Ill.foto: Deklofenak, iStockphoto

Helsebiblioteket abonnerer på et stort antall psykofarmakologi-tidsskrifter. Tidsskriftene utgis av forskjellige forlag, og abonnementene kan ha noe forskjellig grad av fullstendighet. 

Enkelte tidsskriftabonnementer har en innebygd forsinkelse (embargo). Her er noen eksempler på tidsskrifter som Helsebiblioteket tilbyr løpende og uten forsinkelser:

Du må være innlogget på Helsebiblioteket eller gjenkjent på IP-adresse for å lese disse tidsskriftene. Er du på jobben, blir pc´en din sannsynligvis gjenkjent på IP-adresse.

Aktuelle lenker:

Alle Helsebibliotekets tidsskrifter om psykofarmakologi

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Om samvalg og andre sam-ord (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Ill.foto: AnnettVauteck, iStockphoto
Samvalg er avgjørelser vi tar sammen. Ill.foto: AnnettVauteck, iStockphoto

Samvalg anbefales som norsk avløserord for «shared decision making», det å involvere pasienter aktivt i avgjørelser om behandling og andre tiltak i helsetjenesten. Samvalg føyer seg inn i en lang rekke av sam-ord i helsetjenesten.

Samtidig som særskriving, deling av sammensatte ord, brer om seg i norsk språk, skapes jevnlig nyord ved hjelp av sammensetninger. Ofte gjenbrukes forstavelser (prefiks) i slike sammensetninger. Forstavelsen sam-, som brukes om interaksjoner og fellesskap, inngår i en rekke ord og begreper knyttet til medisin og helsetjenester.

Begrepet samsykdommer ble ifølge professor Peter F. Hjort (1924 – 2011) skapt på landsmøtet til Nasjonalforeningen for folkehelsen på Lillehammer i juni 1981. I en diskusjon om sykdomsbegrep og psykososiale problemer ble en «ny sykdomsgruppe» betegnet som samsykdommer fordi de var knyttet til ord som samliv, samarbeid, samvær og samfunn. Senere ble samsykdommer mer formelt definert som en «samlebetegnelse for medisinske tilstander som springer ut av problemer i forholdet mellom mennesker, dvs. i samfunn og samliv».

Les hele artikkelen her: Om samvalg og andre sam-ord (Tidsskrift for Den norske legeforening).

Prokrastinering – om studenter som utsetter ting (Tidssskrift for Norsk Psykologforening)

Rask psykisk helsehjelp. Ill.foto: OSTILL, istockphoto
Denne karen prokastrinerer ikke. Ill.foto: OSTILL, istockphoto

Vanemessig utsettelsesatferd – prokrastinering – er et problem som berører mange. For noen er utsettelse en litt plagsom uvane, andre opplever mer dyptgripende konsekvenser som gjør at problemet kan ses som en lidelse.

Prokrastinering (fra latin pro, og crastinus, det som angår morgendagen) viser til vanemessig utsettelse av ting man har bestemt seg for å gjøre – en «dysfunksjonell forsinkelse» i planlagt handling (Steel, 2007). Dette skiller prokrastinering fra beslutningsvegring og bevisst utsettelse. Det er gjerne ulystbetonte, større og viktige oppgaver som prokrastineres. Utsettelse medfører at man unnslipper ubehaget ved oppgaven, men fordi personen også vet at utsettelse er uheldig, oppstår anger og dårlig samvittighet. Selv om enkelte (Perry, 2013) har fremhevet positive sider ved prokrastinering, er det nå veldokumentert at prokrastinering er negativt. Prokrastinering fører til stress, angst, nedstemthet, motløshet og opplevelse av redusert mestring, noe som ledsages av redusert velvære og økt risiko for psykisk og fysisk sykdom (Jaffe, 2013; Lay, 1995; Sirois og Tosti, 2012; Tice og Baumeister, 1997). Prokrastinering innebærer også at man får mindre tid til den oppgaven som utsettes, med det resultat at prestasjonen gjerne blir dårligere (Tice og Baumeister, 1997).

Les hele artikkelen her: Prokrastinering – hvorfor studenter utsetter ting, og hvordan utsettelse påvirker velvære og helse (Tidsskrift for Norsk Psykologforening).

Lav fødselsvekt gir dårligere hukommelse (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Ill.foto: mammamaart, iStockphoto
Det er sammenheng mellom lav fødselsvekt og dårlig hukommelse. Ill.foto: mammamaart, iStockphoto

Unge voksne som var for tidlig født med svært lav fødselsvekt har mindre hippocampusvolum og dårligere hukommelse enn andre jevnaldrende.

Hippocampus er en av de viktigste strukturene i hjernen for læring og hukommelse. For tidlig fødte med svært lav fødselsvekt, dvs. under 1 500 g, har økt risiko for hjerneskader i nyfødtperioden og avvikende hjerneutvikling og kognitive vansker senere i barnealderen. Tidligere studier viser at for tidlig fødte har lavere IQ sammenliknet med terminfødte når de når ungdomsalder. Det er også vist en sammenheng mellom mindre volum av hippocampus og redusert arbeidsminne hos for tidlig fødte. I en norsk studie, som nylig er publisert i NeuroImage, har man undersøkt hukommelsen og hjernestrukturen til unge voksne som var født for tidlig med svært lav fødselsvekt. Dette er Synne Aanes’ første publikasjon.

Les hele artikkelen her: Lav fødselsvekt gir dårligere hukommelse (Tidsskrift for Den norske legeforening).

Utredning av ADHD og autisme hos døve barn (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Det er mye vi ikke vet om ADHD. Ill.foto: ssj414, iStockphoto
Døve barn krever tilpasset utredning. Ill.foto: ssj414, iStockphoto

Dårlig tilpassede kliniske tester samt mangelfull kunnskap om døve barns utvikling kan føre til overdiagnostisering av ADHD og autisme.

Blant døve barn finnes det en forhøyet prevalens av utviklingsforstyrrelser, nevropsykologiske vansker og symptomer på psykisk lidelse (Black og Glickman, 2006; Fellinger, Holzinger og Pollard, 2012; Gent, Goedhart og Treffers, 2012). Døve barn antas derfor å være overrepresentert i psykisk helsevern. Det er få retningslinjer for utredning av psykiske lidelser hos døve barn. Jeg vil i det følgende vise hvorfor det kan være problematisk å basere seg på standard utredningstester og -prosedyrer i utredning av døve barn. Deretter vil jeg presentere forskning som er relevant for utredning av Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) og autismespekterforstyrrelser hos døve barn. Til slutt vil jeg gi noen anbefalinger for utredning av denne gruppen.

Når standard utredning ikke er godt nok (Tidsskrift for Norsk Psykologforening).

ABC om panikklidelse og agorafobi (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Lettlest bok, mener anmelderen.
Lettlest bok, mener anmelderen.

Denne utgivelsen inngår i serien Oxford Psychiatry Library, som er en samling småbøker beregnet for utdanningskandidater og ferdige spesialister i psykiatri, sykepleiere og andre faggrupper i det psykiske helsevernet. Den er ment som en rask og oversiktlig innføring i kliniske kjennetegn, årsaksforhold og behandling.

Anmeldt av I Bjelland

Årsaksforholdene er uavklart. Det er påvist en viss arvelighet uten at genetikken er nærmere klarlagt. Miljøfaktorene er uspesifikke, slik som tidlige traumer og omsorgssvikt, og barn med separasjonsangst ser ut til å ha økt risiko for senere panikklidelse og agorafobi.

Det finnes virksom behandling; informasjon om sykdomsmekanismen og hvor ufarlige de kroppslige symptomene er, vil i en del tilfeller være tilstrekkelig. Kognitiv atferdsterapi og antidepressiver har omtrent like god effekt, og bedre effekt om de kombineres. Legemiddeleffekten opphører imidlertid umiddelbart etter avsluttet behandling, mens kognitiv atferdsterapi vanligvis sitter lenger i.

Les hele anmeldelsen her: ABC om panikklidelse og agorafobi (Tidsskrift for Den norske legeforening).

Bokanmeldelser: Seriøs bok om vold og miljøterapi (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Det er ikke bare utøveren, men også situasjonen som avgjør om vold utøves.
Det er ikke bare utøveren, men også situasjonen som avgjør om vold utøves.

Forfatterne er begge sykepleiere og høyskolelektorer ved Høgskolen i Narvik, og begge har forskningserfaring, blant annet med det emnet boken omfatter. I dette arbeidet er det med kvalitativ metodikk gjort intervjuer med ansatte som i sitt arbeidsmiljø var ansett å ha gode evner til å avverge utagering i miljøterapeutiske sammenhenger.

Anmeldt av P Hartvig

Bokens målgruppe er ikke spesifikt angitt, men den er ment å «gi kunnskap om hvordan både den enkelte miljøterapeut og strukturelle faktorer kan virke dempende eller triggende i konfliktsituasjoner». Den er bygd opp i seks ryddige kapitler med klart og godt språk. Disse har stikkord som «makt, tvang, avmakt, motmakt og vold», «risiko- og beskyttelsesfaktorer og risikovurderinger», «miljøterapi, anerkjennelse og bemyndigelse», «miljøterapeutisk tilnærming», «miljøterapeutens personlige kompetanse» og «oppfølging og etterarbeid etter vold».

Hovedfokus i boken er håndtering av vold og utagering. Her understreker forfatterne at det ikke bare er utøverens tilstand og vedkommendes bidrag til utagering som er avgjørende for forløpet, men i minst like stor grad situasjonen, altså de såkalt kontekstuelle faktorene.

Les hele anmeldelsen her: Seriøs bok om vold og miljøterapi – Tidsskrift for Den norske legeforening.

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑