Av E. Kjelby. Forfatteren er spesialist i psykiatri og nevrologi, har bred klinisk erfaring og er en nestor i norsk psykoseforskning.
Depotbehandling med antipsykotika gir en oppdatert oversikt fortrinnsvis over medikamentell behandling ved psykoselidelser, men også med et blikk på integrert og ikke-medikamentell behandling. Ettersom boken kan referere til den nye nasjonale faglige retningslinjen for behandling av personer med psykoselidelser, kan forfatteren begrense seg til å gi en kortfattet, oppdatert introduksjon til psykosesykdommene, utredning, klassifikasjon og ikke-medikamentell behandling av disse.
Av H Bentsen. Dette er en spennende bok. Den gir en presis og oppdatert oversikt over psykiske lidelsers årsaker og forløp.
Hvert av de 27 kapitlene er skrevet av spesialister på det aktuelle temaet. De er derfor preget av innsikt og engasjement, og de inneholder mange konkrete eksempler fra forskningen og et vell av referanser.
Denne utgivelsen gir trolig den mest omfattende presentasjonen av «livsløpsepidemiologi» innen psykiatrien. Utgiverne vil påvirke undervisning, forskning, klinisk praksis og politikk. Målgruppen synes derfor å være alle som deltar i slik virksomhet, men man bør være akademisk skolert for å få fullt utbytte av boken.
av H Aars. I bokens forord skriver forfatteren at subtile og tydelige hindringer for voksnes vellykkede kjærlighetsprosesser er et tema som kontinuerlig illustreres i litteratur, gjennom TV, teater og film, men ikke innenfor profesjonell psykiatrisk behandling.
Noe jeg er helt enig i. Forfatteren forklarer at dette skjer fordi seksualitet ikke tas opp i samtalene med pasientene. Selv ikke der seksuelle problemstillinger er underliggende årsaker til pasientens problemer. Seksuell helse er i stor grad et fraværende tema innenfor den medisinske profesjonen. Forfatteren påpeker viktigheten av at behandlere forstår den betydningen kjærlighet har i enhver pasients strev etter å få til et bra liv.
Boken har et sympatisk omfang med 133 sider og ti kapitler. Den henvender seg primært til klinikere som jobber med psykisk helse.
Mange helsepersonellgrupper er utsatt for vold. Ill.foto: Colourbox
Vold og trusler er en del av arbeidsdagen for mange i helsetjenesten. Vi har samlet noen av de mest sentrale, norskspråklige kunnskapsressursene.
At ansatte i psykiatrien, fengsler og politi er utsatt for vold, er godt kjent. Men også ansatte på legevakt har opplevd vold og trusler på jobb.
En av tre ansatte på norske legevakter har vært utsatt for fysisk vold, og nesten halvparten har blitt truet. De fleste har blitt skjelt ut. Dette var de nedslående resultatene fra en landsomfattende spørreundersøkelse i regi av Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin ved Uni helse i Bergen i fjor.
Enkelte yrkesgrupper er mer utsatt enn andre, og ingen er så utsatte som sosialarbeidere, ifølgeAftenposten.
I psykiatrien og kriminalomsorgen kan voldsrisikovurdering være et nyttig redskap for å minske faren for skader. Det finnes en rekke verktøy for voldsrisikovurdering, Helsedirektoratet har laget etrundskriv om brukenav dem. SIFER(Nasjonalt kompetansesenternettverk for SIkkerhets-, Fengsels- REttspsykiatri) har lagt ut vurderinger av en rekke slikeverktøypå Internett. Ett av de mest kjente er Brøset violence checklist (BVC), og for BVC er det laget et godte-læringskursmed videoer der kursdeltakeren får anledning til å vurdere skuespillernes atferd. SIFER arrangerer også mange vanlige kurs. Helsedirektoratet har laget et rundskriv ombruken av verktøyfor voldsrisiko. Voldsrisikovurdering er spesielt viktig i forbindelse med utskrivning og løslatelse. I en NOU fra 2010 er det en oversikt overdrap begått av personer utskrevet fra psykisk helsevern.
Innvandrere går sjeldnere til lege med psykiske plager. Ill.foto: Arne_Uebel, istockphoto
Kvinner fra krigsherjede land rapporterer om flere psykiske plager, men oppsøker sjeldnere fastlegen for dette enn etniske norske kvinner.
I en studie ved Folkehelseinstituttet har forskerne sett nærmere på innvandreres bruk av fastlege når det gjelder psykisk helseproblemer. Studien ble publisert i BMC Health Services Research.
Går generelt sjeldnere til lege
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at kun halvparten av innvandrere oppsøkte fastlege i løpet av 2010. I befolkningen for øvrig gikk to av tre til lege i løpet av det året. Det trass i at forekomsten av sykdommer ser ut til å være lik, og innvandrere har flere psykosomatiske og psykiske helseproblemer, ifølge en studie av Svein Blom i 2008. Målet med FHI sin studie var å finne ut i hvor stor grad innvandrere oppsøkte fastlegen på grunn av psykiske helseproblemer, sammenlignet med etnisk norske. Man ønsket også å se om hvor lenge man hadde bodd i Norge, årsaken til at man hadde immigrert hit og hvor ofte man oppsøkte fastlegen generelt, hadde innvirkning på fastlege-bruken.
Forskerne lette etter gode screeningverktøy for angstlidelser. Ill.foto: Jirsak, iStockphoto
En oversikt publisert i JAMA konkluderer med at to verktøy er særlig egnet for å oppdage generalisert angst og panikklidelse hos pasienter.
I allmennpraksis er generalisert angstlidelse (GAD) og panikklidelse vanlige, men underdiagnostiserte lidelser. Nøyaktige og gjennomførbare screeningverktøy for GAD og panikklidelse kan gjøre det mulig for allmennleger å oppdage problemet hos flere pasienter, og gi tilgang til behandling.
I en fersk oversikt gikk forfatterne systematisk gjennom selvrapporteringsverktøy for å diagnostisere GAD og panikklidelse hos voksne. De søkte etter relevante artikler publisert mellom 1980 og april 2014 i databasene MEDLINE, PsycINFO og Cochrane Library. Målet var å finne de mest nøyaktige verktøyene.
Forskerne fant 3605 artikler, ekskluderte 3529 og gjorde en detaljert analyse av 76 artikler. De identifiserte 9 screeningverktøy basert på 13 artikler for oppdagelse av GAD og panikklidelse hos pasienter på allmennlegekontorer. De fant at to screeningverktøy; GAD-7 for GAD og Patient Health Questionnaire (PHQ) for panikklidelse skilte seg ut, og de var samtidig mulige å gjennomføre i allmennlegepraksis. Samtidig mente forskerne at begge verktøyene måtte valideres grundigere.
Bipolar lidelse har overlappende symptomer med ADHD. Ill.foto: JBryson, iStockphoto
Nevrologisk undersøkelse avdekker forskjeller mellom pasienter med ADHD og bipolar lidelse som ikke blir fanget opp ved bruk av sjekklister, konkluderer en ny norsk studie.
Flere amerikanske studier har rapportert svært høy forekomst av samtidig ADHD ved tidlig debuterende bipolar lidelse, over 90 prosent i enkelte studier (Youngstrom, 2010). Nå har en ny norsk studie har vist at dette kan skyldes feiltolking av overlappende symptomer som impulsivitet, distraherbarhet, hyperaktivitet.
ADHD versus bipolar lidelse
Lege Anne Helseth Udal ved Sørlandet sykehus har undersøkt om nevrologiske funn kan brukes til å skille mellom ADHD og tidlige debuterende bipolar lidelse hos barn og ungdom.
– Dette er vanskelig på grunn av overlappende symptomer, men samtidig viktig fordi manglende behandling av disse lidelsene kan føre til alvorlige funksjonsproblemer i viktige barne- og ungdomsår, sier Udal. Nevrologiske funn i studien viser tydelige forskjeller mellom de som fyller diagnosekriteriene for henholdsvis ADHD og tidlig debuterende bipolar lidelse. Disse forskjellene kom ikke frem ved bruk av ADHD-symptomsjekklister.
Unge med lavt evnenivå har høy risiko for psykiske lidelser. Ill.foto: diane39, iStockphoto
Barn og unge med lavt evnenivå er i høy risiko for å utvikle psykiske vansker. Det er for lite kunnskap i helsetjenesten om vanskene til denne gruppen.
Psykiske vansker er et utbredt helseproblem hos barn og unge. I Norge har om lag 15 til 20 prosent av barn mellom tre og atten år symptomer på psykiske vansker som gir funksjonssvekkelse, mens åtte prosent i den generelle barnebefolkningen har en diagnostiserbar lidelse f.eks. (Heiervang et al., 2007; Oppedal og Roysamb, 2004; Roy, Grøholt, Heyerdal og Clench-Aas, 2006; Sund, Larsson og Wichstrom, 2003). Barn og unge med lavt evnenivå er ekstra utsatt for å utvikle psykiske vansker. Med lavt evnenivå eller lav IQ mener vi i denne sammenhengen global svekkelse av intellektuelle funksjoner hvor skårer på intelligenstester typisk er fra to standardavvik og mer under aldersgjennomsnittet på intelligenstester. Denne gruppen vil i stor grad sammenfalle med diagnosegruppen psykisk utviklingshemning i ICD-10 (WHO, 1992). Vi har likevel valgt å bruke betegnelsen lavt evnenivå eller lav IQ i fortsettelsen, da flertallet av studier vi viser til, ikke har undersøkt nivå i adaptive ferdigheter som dagliglivets funksjon, noe som er et kriterium for å bruke betegnelsen psykisk utviklingshemning. Barn og unge med tilstander og syndromer som for eksempel Down syndrom, autismespektervansker og cerebral parese, kan ha lavt evnenivå. Ofte er imidlertid den underliggende etiologien ukjent, særlig hos de med lett nedsatt evnenivå IQ 50 til 69. Det er allerede dokumentert at helsetjenesten har mangelfull kunnskap om psykiske vansker hos personer med lavt evnenivå (SINTEF, 2007). Formålet med denne artikkelen er derfor å gi en oversikt over forskning på psykiske lidelser hos gruppen, både på omfang, type lidelser og risikofaktorer, og å drøfte følgene den nye kunnskapen har for helsetjenesten og forskningsfeltet.
Lavt evnenivå er en veletablert risikofaktor for utvikling av psykiske lidelser
