Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

16. juni 2014

Mord, galskap og løver – schizofreni i norske aviser (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Mediefremstillingen av schizofreni er ofte negativt vinklet, stereotyp og sensasjonspreget. Ill.foto: digi_guru, iStockphoto

Schizofrenibegrepet brukes ofte som metafor i norske medier, urelatert til sykdommen schizofreni. I artikler som omtaler mennesker med schizofreni, er det sjelden innhentet ekspertuttalelser. Dette kan ha betydning for befolkningens forståelse av schizofrenilidelsen.

Schizofreni-begrepet ble introdusert av Eugen Bleuler på en forelesning i 1908. Ordet er av gresk-etymologisk opprinnelse og betyr splittet sinn (Oxford English Dictionary, 2011). Bleuler beskrev lidelsen som degenerativ og preget av en forstyrrelse i sammenhengen mellom en persons intellektuelle og emosjonelle funksjon. Begrepets innhold har vært i nesten konstant endring siden den tid, og i psykisk helsevern dekker ordet i vår tid ICD-diagnosegruppen F20, kjennetegnet av «fundamentale og karakteristiske endringer i tenkning og persepsjon, og av inadekvat eller avflatet affekt» (WHO, 1992). I DSM-5 (American Psychiatric Association, 2013) ser man at negative symptomer i form av sviktende kognitiv fungering og tilbaketrekning får en viktigere rolle i diagnosebildet. Det å ha en splittet psyke, som ordet schizofreni bokstavelig talt betyr, sammenfaller nærmere med ICD- 10-diagnosen F44.8, «Andre dissosiative /konversjonsforstyrrelser – Multippel personlighet », til tross for at Bleuler opprinnelig siktet til en annen type splittelse da han introduserte begrepet.

Forskning viser at folk tenker seg at mennesker med schizofreni er uforutsigbare og farlige i større grad enn andre med psykiske lidelser (Angermeyer & Dietrich, 2006). Selv om brukere og organisasjoner som Mental Helse Norge arbeider for å avstigmatisere psykiske lidelser og fremme et brukerperspektiv, kan en psykiatrisk diagnose fremdeles være en belastning i møtet med samfunnet (Volden, 2004). Mennesker med schizofreni opplever negativ mediedekning av sykdommen som stigmatiserende, særlig dekning av vold som utføres av folk med psykiske lidelser (Dickerson, Sommerville, Origoni, Ringel & Parente, 2002). Dette er bekymringsverdig når man vet at høyere grad av internalisert stigma hos psykisk syke er relatert til et alvorligere symptombilde, så vel som til håpløshet, dårligere selvtillit, lavere livskvalitet, svakere sosialt nettverk og tendens til ikke å bli i behandling (Livingston & Boyd, 2010).

Holdninger til og oppfatninger om risiko, årsaksforhold og kausalitet innenfor mental helse kan sees som kulturavhengige, med massemedia som en viktig meningsbærer. Mediedekning kan påvirke holdninger rundt psykisk helse både hos friske og sykdomslidende med hensyn til sårbarhet, prognose og hva som utgjør effektiv behandling (Anderson, 2003; Conrad et al., 2007,). Folks holdninger er igjen avgjørende for hvordan de både bruker og tolker materiale fra massemedia (Curran & Sparks, 1991), og mening skapes i et sirkulært forhold mellom media og publikum.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Bokanmeldelse: Ambisiøst og interessant om vold (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Yngve Hammerlin & Paul Leer-Salvesen: Voldens ansikter. En dialog om ondskap, ansvar og håp

Av P Nortvedt 

Hammerlin og Leer-Salvesen går bredt til verks når de forsøker å behandle temaene vold, overgrep og radikal ondskap over 266 sider.

De bruker sine erfaringer fra arbeid i fengselsvesenet, med innsatte og drapsmenn, og de har sin bakgrunn i filosofi, samfunnsvitenskap, etikk og teologi. Ikke minst har teksten også et personlig preg, idet vi får innblikk i Hammerlins oppvekst med en voldelig far. Han prøver å forstå sin fars motiver, tanker og følelser i forhold til den volden og de overgrepene familien ble utsatt for. Styrken er derfor det brede kunnskapstilfanget og nærheten til personlige erfaringer fra forskning, praksis og eget liv.

Boken er bygd opp som en dialog mellom de to forfatterne rundt 15 temaer som spenner fra grunnlagsfilosofiske betraktninger over det ondes problem, til voldens mange ansikter, gjennom temaer som selvmord og vold, estetikk og vold, kjønn og vold, samt kapitler der temaer som samvittighet, skyld og tilgivelse tas opp, for å nevne noen. Avslutningsvis er det noen interessante rettsfilosofiske betraktninger om 22. juli-massakren.

Forfatterne har et positivt syn på mennesket og behandler temaer som overgrep og vold med en tro på håp, tilgivelse og soning. Likevel er de også spørrende til det radikalt onde, der volden har et slikt omfang at tilgivelse antakelig ikke er et valg, ikke en gang en mulighet. Dette ser vi ved omfattende folkemord og massemord. Her møter man også det gåtefulle i mennesket, når tilsynelatende vanlige mennesker kan begå ekstraordinære handlinger i voldens navn. Forfatteren berører dette spørsmålet, særlig i kapitlet om 22. juli-massakren, men diskuterer det ikke mer inngående.

At forfatterne prøver å fange alt, blir en svakhet. Boken preges av gjentakelser og stadig digresjoner og referanser til relevant litteratur. Man savner mer dypdykk i temaene som behandles, der noen temaer kunne vært valgt ut for mer inngående diskusjon og refleksjon. Med den personlige stilen der forfatterne tydelig kjenner og respekterer hverandre, blir det litt preg av skryt av den andre. Man kan nesten få inntrykk av at de skal vise omverdenen hvor mye de har lest og kan.

Når det er sagt, er bredden også en styrke. Den gir innblikk i mange og viktige temaer, den er personlig og nær og den er preget av to forfattere med stor tyngde og erfaringsvisdom. Boken kan anbefales.

Les hele anmeldelsen her

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑