I arbeid med følelser har dynamiske og humanistiske terapier tradisjonelt blitt beskrevet som motsetninger. Er tiden inne for å la dem forenes?
The problem in therapy is always how to move from an ineffectual intellectual appreciation of a truth about oneself to some emotional experience of it. It is only when therapy enlist deep emotions that it becomes a powerful force for change.
– Irvin D. Yalom
Psykodynamiske og humanistiske terapier har felles interesse for, og noe ulike innfallsvinkler til, arbeid med følelser. I psykoanalytisk terapi har en tradisjonelt arbeidet med emosjoner gjennom fri assosiasjon i den analytiske situasjonen, og gjennom analytikerens frittflytende oppmerksomhet og innsiktsfasiliterende tolkninger. Humanistisk og korttids dynamisk terapi har vært opptatt av å hjelpe pasienter til å utvide sin kapasitet for følelsesmessig og kroppslig her og nå-erfaring. I dag nærmer sentrale eksponenter for humanistiske, dynamiske og kognitive terapeuter seg hverandre (Fosha, 2000; Gilbert, 2010; Greenberg, 2006). Dette skjer parallelt med en økt forskningsinteresse for emosjoner i akademisk psykologi (Davidson, Sherer, Goldsmith, 2009; Lewis, Haviland-Jones & Barett, 2008). Mens man gjennom flere tiår så en utpreget kognitiv dreining innenfor psykoterapiforskningsfeltet, ser vi i dag at det også finnes evidensbaserte psykoterapimodeller som orienterer seg sterkt inn mot følelsenes rolle i forståelse og behandling av psykisk lidelse (Greenberg, 2006; Abbas, 2006).
Den humanistiske terapeuten vil gjerne si at tradisjonell psykoanalyse legger stor vekt på å teoretisere om følelser, men ikke i særlig grad på å invitere til direkte erfaring av dem i selve terapirelasjonen (Yontef, 1993). Analytikeren ville på sin side kunne være med på at den humanistiske psykoterapien har gitt følelseserfaring en sentral plass, men på bekostning av regulering og refleksjon. Noe av dette handler nok egentlig om stereotype oppfatninger av «de i den andre gruppen». Et sentralt samlende spørsmål er i dag hvordan terapeuten kan forholde seg for å fasilitere pasientens evne til å oppleve og gi uttrykk for følelser. Knyttet til dette spørsmålet er også terapeuters villighet til å forholde seg på nye måter og anvende aktive teknikker for å fremme denne type helende emosjonelle prosesser. Det terapeutisk retningsgivende blir da hvilke prosesser terapeuten klarer å fremme i pasienten, snarere enn hvilke spesifikke teknikker som anvendes.
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
Legg inn en kommentar