– Motsetningene mellom «stoiske» og «romantiske» syn på våre følelser danner røde tråder gjennom psykoterapiens historie. Ill.foto: bttoro, iStockphoto

Bør vi følge fornuften eller lytte til våre følelser? Motsetningene i moderne psykoterapi har en viktig forhistorie.

Vår kulturelle forståelse av følelser rommer viktige motsetninger med dype røtter i vestlig idéhistorie. På den ene side har følelsene vært oppfattet som en trussel mot menneskelig moral, helse og fornuft. Samtidig har de vært ansett som grunnlaget for vår eksistens, samhandling og dømmekraft (Fonagy et al. 2005; Oatley, 2004; Solomon, 2009; Spezzano, 1993). Begge perspektiver er sentrale i moderne psykoterapi, hvor enkelte har oppfattet følelser som farlige og uforenlige med rasjonell dømmekraft, mens andre har betraktet følelsene som positive krefter som kan informere og integreres med praktisk fornuft.

I denne artikkelen forsøker jeg først å beskrive noen hovedlinjer i hvordan følelser har blitt forstått i ulike perioder av vestlig idéhistorie. Så diskuterer jeg hvordan disse perspektivene har vært med på å forme sentrale tradisjoner innenfor moderne psykoterapi.

Filosofiske syn på følelser i vestlig idéhistorie

I de filosofiske diskusjonene om menneskets fornuft og følelsesliv har følelsene ofte fått en underordnet rolle (Solomon, 2008). Platon (427–347 f.Kr.) beskrev motsetningene mellom fornuften og vårt følelsesliv som en grunnleggende konflikt i menneskesinnet (2001). Solomon (2008) fremhever at dette forholdet ofte har blitt beskrevet ut fra en metafor om fornuften som «mester» og følelsene som «slave», et bilde som illustrerer hvordan tanke og følelse gjennom store deler av filosofiens historie har blitt ansett som motstridende krefter i vår natur. I dette synet ligger det også et ideal om at følelsene bør være underlagt rasjonell kontroll, da de representerer mer primitive og potensielt farlige krefter i menneskesinnet.

Aristoteles – følelser som kilde til praktisk visdom

Aristoteles (384–322 f.Kr.) utfordret dette synet med en naturalistisk forståelse av følelser (2006, 2013). Aristoteles beskrev følelsene som meningsfulle fenomener som kan knyttes til bestemte forestillinger, kroppsfornemmelser og sosiale situasjoner. Følelser kan ifølge Aristoteles være fornuftige, dersom de bedømmer verden på en riktig eller rettferdig måte. I Retorikken foretar Aristoteles (2006) funksjonelle analyser av hvordan de ulike følelsene våre virker i menneskelig samhandling. For Aristoteles er følelser drivkreftene som får mennesker til å skifte oppfatning eller ta viktige avgjørelser. Dette innebærer at en klok forvaltning av følelsene er nær knyttet til betingelsene og mulighetene for menneskelig lykke (eudaimonia). I «Den nikomakiske etikk» var Aristoteles (2013) opptatt av hvordan mennesker kan kultivere kloke handlingsmønstre og bringe følelseslivet under personlig kontroll. Han brukte forestillingen om «den gylne middelveien» til å diskutere hvordan praktisk visdom (fronesis) innebærer å balansere mellom ytterpunkter av emosjonell erfaring, og understrekte betydningen av å kunne erfare og uttrykke følelser som sinne og frykt på en riktig måte (Schwartz & Sharpe, 2010). For lite frykt kan for eksempel være like destruktivt som for sterk frykt, mens det vil være viktig å uttrykke sinne overfor rett person – på rett tid, sted og måte. Hans forståelse av følelsenes rolle i menneskelivet foregriper flere moderne teorier om emosjoner i psykoterapi (se Fonagy et al., 2005, Greenberg, 2011; Konstan, 2007).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.